|
 |
| |
 |
|
| Veien til steinbroen El Coronadero på Gran Canaria |
Sett i fugleperspektiv, er dalgangen Hondo (Barranco de Hondo) en tynn, men dyp grop i huden på det sørlige Gran Canaria. Innfødte og turister har passert ved dens side tusenvis av ganger, fordi den enkelt og greit ligger ved siden av motorveien som fører til ferieparadiset Maspalomas. Det er få oppdagelsesreisende å skue der. Og det selv om premien er El Coronadero, den største steinbroen på Gran Canaria, og kanskje den eldste solkalenderen å finne på øya. En utflukt dit organiseres av Gran Canaria Walking Festival, og er 11 kilometer lang med et middels til sterk vanskelighetsgrad.
Vi svinger av motorveien GC-1 mot syd, ved Juan Grande, og kobler oss på GC-500.Vi fortsetter sørover til det golde og tørre platået der vi parkerer. Vi befinner oss da på tungespissen av dalgangen. Vi begynner vandringen ved å går under motorveien og videre fra tungespissen opp mot halsen på ravinen eller dalgangen. I løpet av den første kilometeren møter du søppel og gamle plastposer hengende fast i buskas, mens måkene på himmelen varsler deg om nærheten til søppelfyllinga. Ikke bli skremt av lukten, det er et tegn på at vi er på rett spor.
Det tørrlagte landskapet vi i dag bestiger, var i går en fruktig hage for tomatplanter. Vi bestiger bakken i front og følger løpet av den gamle kanalen, som for tiden er knusktørr. Vi ser restene av en forlatt infrastruktur for vanningsanlegg og akvedukt. Den lange tunnelen vi passerte kommuniserer med dalgangen La Monta. Den krysser vi på tilbakeveien. Området over hodene våre var en gang en furuskog, beskrevet av de som erobret øya. Her startet “trevirke veien” (el camino de la madera). Først ned til kysten, deretter med båt til hovedstaden Las Palmas i nord.
Et robust gjerde holder steinbruddet på plass, og minner oss om dinosaurene i filmen Jurassic Park. Etter hvert som dalstrøket smalner, blir veggene så vertikale at det føles som de skal falle over oss. De mørkeste partier indikerer at de aldri noensinne har mottatt sollys. Steiner og steinblokker bemektiger seg bunnen. Århundrer tilbake rant vannet her. Vi befinner oss i hjertet av naturreservatet Amurga. Vi klatrer over enorme steinmasser som skriver seg fra miocen (9-14 millioner år siden). Omgivelsene består av uovervinnelige kaktuslignende planter (cardonales), delikate runeskrifter (balos), høye busker (tabaibas), røsslyng (aulagas), svineblomster (verodes), tindved eller havtorn (espinos del mar), måreväxter (tasaigos) og engsyrer (vinagreras). Om vi hører en raspende lyd, er det helt sikkert ikke en kjøttetende dinosaurer, troligvis heller en hare, en firfisle eller en frittgående geit på vandring. Det lukter lavendel. Tårnfalk og hauker holder øye med oss fra luften.
En sti på sørsiden av dalgangen gir oss muligheten til å bestige ytterligere 300 meter opp til nesetippen på åssiden (Morro del Coronadero). Skråningen nedenfor har sylskarpe kanter. Bekransnings buen (el arco del Coronadero) er den store steinbroen som er vårt mål for dagen. Under den, enda en liten bue som gir oss et fokus direkte på havet. Ser vi gjennom begge, oppdager vi høyden på buen, en vertikal steinrøys på 200 meter midt i Hondo dalgangen (Barranco Hondo) som viser skriftlinjer med 36 steinkolonner som utgjør tinder i form av en punkers hanekam. Hva er disse gåtefulle tårn som kun erfarne klatrere kan ha plassert der? Teoretisk snakkes det om en solkalender. Den store grense stenen eller varden gir indikasjoner til de som befinner seg på begge sider av solen når den stiger opp, avhengig av nærhet og fjernhet til naboøya Fuerteventura, hvilken årstid vi befinner oss i. Dette antydet trolig årstidene for de gamle kanarierne i forhold til avlinger og beite.
Vi begynner nå nedstigningen mot juvet av La Monta og passerer fjellkorridoren for å komme tilbake til Barranco Hondo. Det er 200 meter der vi må ta i bruk en lommelykt og trå varsomt for å unngå de mange vanndammer på bakken og for ikke å slå hodet i fjellet over. Når vi kommer ut av den smale tunnelen, og begynner på vår sti tilbake til utgangspunktet, føler vi oss som Snehvits små dverger som kommer tilbake på rad og rekke etter skikkelig arbeidsøkt. |
| |
|
|
|
|
|
|
|
| |
|
|
| |
|
|
|
|
|
|
|
