DAGNATT.COM

Av Bente Storsveen Åkervall

...den sjebnesvangre dagen..

Jeg satt mitt i Norges flotteste natur da det den 20. august i år tikket inn en melding fra min gode venninde – og cabinesjef i Spanair. Meldingen var kort og mulighet til misforsåelse; ”Spanair har hatt en forferdelig ulykke i Madrid – men jeg er hjemme”.

Bare 45 minutter etter ulykken satt jeg midt i sommervarmen og følte jeg frøs til is. JK5022 fra Madrid til Las Palmas var et fly jeg kunne ha sittet i, og som ofte er fylt av fastboende og skandinaviske turister på vei til Gran Canaria. Jeg har selv jobbet som flyvertinne i Spanair og vært i besittelse av flylisens på MD-82. Jeg har vært trent på å kunne evakuere denne flytypen på bare noen få sekunder. Jeg har vært drillet i sikkerhet og plassering av nødutstyr i denne flytypen. Større delen av min omgangskrets og nærmeste venninder jobber fortsatt som cabinepersonale i Spanair. Et hav av tanker og redselsfulle bilder for gjennom hodet mitt. En liten frykt vi alle bærer med oss var plutselig et faktum – den ultimate tragedien hadde skjedd, og dessuten så nære innpå som det overhodet var mulig uten å direkte ramme meg selv.

Og som de fleste andre slipper den største skrekkfølelsen og emosjonelle lammelsen da man forstår at ingen man kjenner var ombord. Det skapes istedet et stort rom for medfølelse og empati for alle, og i dette tilfellet mange, utrolig mange som har mistet sine nærmeste familiemedlemmer og venner. Det har vært overveldende å komme tilbake til en øy i sterk sorg. Et sorgeteppe som ligger som et tungt slør over hele øya og som alle kommer til å oppleve i sterk grad når det store sjokket har lagt seg og alle etter fellesferien er tilbake i jobb og skoler og andre institusjoner der tomme stoler vil vitne om en ufattelig trageidie med utrolige dimensjoner.


		I Arguineguin, et yndet feriested for nordmenn sitter en familie tilbake i ufattelig sorg etter det som skulle ha vært en gledens stund. Datteren på 19 år skulle komme hjem fra Madrid med sin 3 mnd. gamle baby som skulle døpes på morens hjemsted. Zenaida Hernandez Martin omkom i ulykken. Det gjorde også hennes baby Pedro Javier og barnets far Francisco Javier og hans søster Maria Nuñez (de to sistnevnte fra Madrid).

Lengst ute på La Isleta i Las Palmas bodde en familie på fem. Alejandro Villanueva Martin (38) og hans kone Carmen Isabel Santana Castillo (36), samt barna Dara (12), Keila (10) og Alejandro (4). De kom fra en ferie i Malaga der pappan kommer fra, og der foreldrene møttes for 15 år siden. De eldste barna var begge ivrige svømmere og blir av den lokale svømmeklubben omtalt som talenter. Nå er alle borte.

Ana Vera Nesperiera (30) jobbet som veterinær, og var i ferd med å planlegge sitt bryllup da hun gikk ombord som passasjer på ulykkesflyet. Brødrene Manuel og Agustin Juli Henriquez etterlater seg også en familie i ufattelig sorg og fortvilelse.

I San Mateo bærer hele samfunnet preg av at søstrene Araceli ( som jobbet som lokalpoliti) og Alicia Dominguez (som jobbet som lærer) samt deres kusine Cristina Dominguez Ortiz omkom alle tre i ulykken. San Mateo mistet også Jose Vicente Robayna Suarez.

I Vecindario omkom den unge musikeren Marcos Hernandez Gil. Også Antoaneta Stanimirova Kohzuarova (40), opprinnelig fra Bulgaria omkom etter å ha fulgt sin yngste sønn til Madrid der han var med sitt store fotballtalent opptatt i klubben Real Madrid. Bare noen dager før var det intervju med henne i lokalpressen der hun kunne fortelle at etter mange slitsomme etableringsår på Gran Canaria hadde de nå funnet lykken og stabiliteten i livet. Sønnens inkorporering i Real Madrid var en lykkens bonus i livet. Antoaneta omkom i ulykken. Antoaneta jobbet på Clinica Roca i San Agustin.

Unge Fayna Noda Peña (26), ivrig arbeiderparti politiker i lokalmiljøet i Aldea Blanca omkom sammen med kjæresten.

Politikeren og Kulturministeren (San Bartolome de Tirajana) og tidligere rektor i El Tablero Laudencio Garcia og hans kone Lucrecia Hernandez omkom sammen med sine to barn Elena (16) og Carlos (14).

Det unge ekteparet Esther Reitz Saavedra og Angel Mendoza Marcial, begge ansatt i Guardia Civil omkom i den fatale ulykken. Det gjorde også det nygifte paret Ruben Daniel Sanchez og Maria Jesus Font.

		Mustapha Puyeeday, som i 20 år har jobbet som portier på det kjente hotellet Riu Palace i Maspalomas omkom sammen med sin kone og lille datter. Pappa Roberto Alvarado gikk også bort i ulykken sammen med sine to sønner Roberto Alexander og Oscar Gabriel. Slik kan jeg fortsette å nevne noen av disse sjebnesvangre enkelthistoriene som for kanarierne har preget mediabildet den siste måneden. For mange er det ikke historier som gir gåsehud og tårevåte øyne, men til den grad en så stor realitet at man ikke vet hvordan man skal komme videre i livet. Nå foregår en debatt om skyld og ansvar som iblant går litt over stokk og stein. Personlig tror jeg at en slik hendelse er en stor sammenfattning av tragiske tilfeldigheter. Det eneste resultat for meg som framtidig flypassasjer kan gi en økt trygghet, må være om man finner en generell teknisk feil som flyindustrien i framtiden vil kunne dra nytte av for å kunne forbedre kommende produksjon. Da vil resultatet gi en erfaring som bidrar til økt trygghet og bedre teknologi for meg og kommende generasjoner. Skulle man kunne konstantere en menneskelig svikt, en teknisk overseelse eller en nonchalanse av en eller annen art vil ikke det gjøre noe fra eller til for meg som passasjer. Ikke annet enn en skjerpet rutine og vedlikehold, noe en slik ulykke umiddelbart fører til, uansett resultat eller ikke.

Menneskelig svikt eller nonschalanse er uansett ingen ting man 100% kan garantere mot noen gang. Men med alle kjente statestikker i hånden vet vi likevel at fly som fremkomstmiddel er det tryggeste tross alt.

Jeg velger hardnakket å tro at det ikke finns en pilot, en mekaniker, en flyveleder eller et selskap som i dagens vestlige verden hadde gitt klarsignaler til en flyavgang fra Madrid til Gran Canaria, om man hadde hatt den minste mistanke om at dette kunne gå galt. Dette handler kun om livets mørke tilfeldigheter....om den sjebnesvangre dagen..

Ikke første gangen Gran Canaria blir rammet av en ufattelig tragedie

Hele 89 år har gått siden det kanariske samfunnet sist ble rystet av en ufattelig stor tragedie, der mange av deres egne aldri kom hjem igjen.

I lokalpressens arkvier kan vi lese om den triste dagen, 9. september 1919 da skipet Valbanera i kryssende fart over Atlanterhavet gikk under utenfor kysten av Florida. Passagerskipet ble overrasket av en tropisk syklon på vei til hovedstaden La Habana på Cuba. Hendelsen utgjorde den største katastofen i spansk komersiell sjøfart fram til i dag.

Totalt regner man med at 488 menneskeliv gikk tapt i denne fatale ulykken. Minst 408 av passasjerene ombord var kanariske emigranter som skulle til Amerika og søke lykken og en bedre framtid, tatt i betraktning de usle levekårene som rådet på de kanariske øyer på den tiden.

En måned tidligere, hadde skipet Valbanera forlatt havnen i Barcelona for å sette kursen mot San Juan i Puerto Rico, med mellomankring i Las Palmas, Gran Canaria den 17. august. Her gikk 259 passasjerer ombord, tilhørende i Las Palmas (10), Telde (28), Santa Brigida (13), Vega de San Mateo (24), Arucas (16), Teror (27), Valsequillo (12), Vallesevo (8) og Tejeda (3).

Videre gikk ytterligere 212 kanariere ombord i Santa Cruez de Tenerife den 21. september ph 106 fra Santa Cruez de La Palma som var siste havn før skipet Valbanera begynte sin ferd over Atlanterhavet.

Totalt ombord på Valbanera var det 1 236 passasjerer. Første stopp var Santiago de Cuba der hele 742 passasjerer forlot skipet. Mange av dem hadde billett helt fram til La Habana men av ukjent grunn valgte de å forlate skipet i Santiago. Blant disse "heldige" befant seg 27 innbyggere fra Teror på Gran Canaria.

Likevel var det altså hele 488 passasjerer som aldri hverken kom fram eller hjem igjen. Dette skapte naturlig nok utrolige emosjonelle ringvirkninger blant kanarierne på lik linje med det vi har opplevd nå etter Spanairulykken.

.....MER ARTIKLER.....