En bortglemt park med mye historie
 
Av Bente Storsveen Åkervall
[email protected]
 
Park i San Agustin Gran Canaria
 
Vennskapsbyene Elche og San Bartolomé de Tirajana
Den 16. Januar 1980 blir det gjennomført en ”Vennskapspakt” (Hermanamiento) mellom byen Elche på det spanske fastlandet, og kommunen San Bartolome de Tirajana. Selve den høytidelige akten blir utført i byen Elche.

Bakgrunnen for dette, er at året tidligere hadde man her på Gran Canaria gått til innkjøp av rundt 300 palmer fra Elche som skulle fraktes til i kommunen og plantes i San Bartolome de Tirajana.

I forbindelse med dette prosjektet fant man mange likheter mellom de to spanske stedene med relativ stor geografisk distanse. Begge omgitt av hav, klima og sanddyner. Begge steder hadde planlagt en ”Aveny” der ulike, spansk flora skulle få råde.

Nåvel, de mange likhetene, samt bestillingen av palmer førte til et vennskapsforhold, som formelt gjorde seg utslag i et parkområde i San Agustin. Man fikk overlevert i den forbindelse en byste som er inget ringere enn en kopi av ”La Dama de Elche”, som skulle pryde parken og være et symbol på vennskapet mellom de to byene.

I dag kan man besøke parken, som også er i besittelse av en fontene (som fra tid til annen er i funksjon). Parken bærer dessverre et noe slitent preg, men ligger i tilknytning til den sonen som i dag renoveres i San Agustin, så man regner med at også dette området vil få en ansiktsløfting med tiden.

Byen Elche
De første mennesker kom til Elche 5000 f.Kr. i den neolittiske perioden. I det femte århundre før Kristus ble den iberiske byen Helike grunnlagt. Den mest kjent arven fra den tiden er ”La Dama de Elche”. Man vet ikke riktig hvem hun var, men mye tyder på at hun kan ha vært prinsesse. ”La Dama de Elche” er det viktigste kunstverk fra den iberiske perioden. I Elche og på Gran Canaria finns det en kopi; orginalen finnes i Madrid.

Byen Elche ble ødelagt av kartagiske tropper, men ble gjenoppbygd som en romersk koloni, Iulia Illici Augusta. I romersk tid begynte Elches storhetstid. I visigotisk tid fortsatte denne storhetstidedn, gjennom at byen blant annet ble et bispesete.

I middelalderen ble det kjente vanningssystemet innført i Elche. Byen ble gjenerobret av kong Jaime i 1265.

Tradisjonelt har det vært jordbruk og skoproduksjon som har vært de viktigste inntektskildene for Elche. I tillegg er andre viktige industrier: metall, keramikk, sukkertøy, konfeksjon og bygningsindustri.

Byen Elche i dag
Elche som er en by i provinsen Alicante på spanske fastlandet, dekker et areal på 326 km2, og er med det den nest største i Alicante-provinsen, nest etter byen Alicante. Elche har et middelhavsklima med gjennomsnittlig 250 med mer nedbør i året. Tempraturen kan komme ned i 12 0C i januar og over 300C i juli måned. De fleste innbyggerne snakker kastiljansk, på grunn av immigrasjon fra kastijansktalende deler av Spania på 60- og 70-tallet. Knapt halvparten av befolkningen i Elche snakker valensiansk, hovedsakelig innenfor husets vegger. Elche har 215 137 innbyggere.

Orginalen La Dama de Elche
Damen fra Elche er en byste hugget i iberisk kalkstein, datert tilbake til 500 år f.Kr. Den måler 56 cm i høyden og har et kuleformet hulrom på ryggen som er 18 cm i diameter og 16 vm dypt. Dette hullet tjente trolig til å introdusere relikvier, hellige gjenstander som offergaver, men også aske av de døde. Det er det viktigste kunstverket fra den iberske stammekulturen som befolket dette landet lenge

   Parken Elche San Agustin
i før romernes nntreden. Det dreier seg om en byste hugget i kalkstein som sansynligvis representerer en prestinne. Gjennom utsmykkingen kan denne skulpturen dateres til slutten av det femte århundret og begunnelsen på det sjette før Kristus. Selv om det i dag knapt finnes rester etter originalfargene, har skulpturen i sin tid vært malt med forskjellige farger. Øynene hadde innfelt glassmasse for å utheve det sterke ansiktsuttrykket. Dette til tross for at Damen, slik den ble beskrevet i tråd med datidens konvensjoner da den ble funnet, hadde blikket rettet mot bakken i ærbarhet for ikke å møte mannens blikk direkte. Skulptøren kan ha vært en iber som har gått i lære i den gresk-orientalske skolen eller en greker som var bosatt i området. Uansett dreier det seg om et kunstverk som har trekk fra mange av datidens middelhavskulturer: den spanske kulturen representeres gjennom ansiktsformen, hårfrisyren og klesdrakten; den føniske gjennom smykkene og ornamentene og den greske gjennom skulpturstilen. Originalen kan beskues i det nasjonale arkeologimuseet i Madrid, men det finnes en tro kopi i palassmuseet Altamira i Elche som ligger midt i sentrum av byen, like ved basilikaen viet Santa Maria, ved siden av den kommunale parken.
 
 
Palmelunden i Elche
Man sier gjerne at det finnes flere plamer enn innbyggere i Elche. Dessuten har de et stort utvalg palmer, mange av dem er arter som ikke finnes andre steder i Spania. Bare visse arabiske steder kan overgå Elche i sitt utvalg av palmer. Derfor er også Palmelunden i Elche “Palmerar d Élx” som ligger midt i bykjernen med sine over 200 000 eksemplarer palmer, med i UNESCOS verdensarvliste siden den 30 november 2000. Den mest typiske palmen er Phoenix dactylifera som ble fraktet til Elche av muslimene da de okkuperte den iberiske halvøy. Denne palmen er meget godt priset i det spanske markedet, og lider derfor også under illegal eksport. Denne palmen er meget viktig i daddelindustrien, men også bladene som gjennomgår en spesiell blekningsprosess.

Phoenix dactylifera, eller daddelpalmen har tjent menneskeheten siden 4 000 år f.Kr. De har vært dyrket fra Mesopotamia til forhistoriske Egypt, muligens så tidlig som 4000 f.Kr. Arkeologiske funn tyder på at dadler kan ha vært kultivert øst i Arabia i 6000 f.Kr. Et 2000 år gammelt daddelfrø fra Masada nær Dødehavet ble i 2008 det eldste frøet i verden som man har fått til å spire. Foreløpige undersøkelser har vist at planten deler omtrent halvparten av DNAet med tre moderne varianter av daddelpalmen, fra Egypt, Irak og Marokko Dagens daddelpalme har antagelig et kulturopphav i Nordafrika og fra oasene i sydvest Asias ørkenområde. Daddelpalmen spiller en viktig rolle for folk sør for Middelhavet, på lik linje med hva oliven gjør for folk nord for Middelhavet. Frukten er egentlig et bær som inneholder et frø. Daddelhøstingen skjer i august og september måned. En del av dadlene eksporteres til Europa, først og fremst ved juletider. Tunis, Irak og Iran er viktige eksportland. Daddelpalmen har hunblomster og hanblomster på ulike individer, noe som forårsaket problem før man forstod at pollinering var nødvendig for utviklingen av daddler. Problemet ble løst ved at man hengte opp blomsteroppheng med hanblomster i hunpalmene. Nå for tiden planter man hanblomster , som har en rik produksjon av pollen på passe avstand fra hunpalmene. Kommersielt forøkes daddelpalmen med stiklinger som skyter opp ved stammebasen.

Det er ikke dokumentert hvilke palmer som ble kjøpt fra Elche til San Bartolome de Tirajana, da vennskapsbåndet ble skapt. Men etter å ha kontaktet begge kommuner tror man at det dreier seg om Phoenix dactylifera.

Daddelpalmen er innført til Kanariøyene der den har begynt å skape hybrider med den endemiske kanariepalmen. De ulike artene kan være vanskelig å skille fra hverandre, men daddelpalmen har en lang, ganske smal stamme med tydlige bladarr og en buskete krone av relativt få blad. Kanariepalmen har en proporsjonalt tykkere stamme, mindre tydelige bladarr og en krone rik på mange blad. Den blir ikke like høy som daddelpalmen. Daddelpalmen er et middels stort tre, 15-20 meter høyt, enten med flere stammer fra samme rotsysstem eller med enkel stamme. Bladene er 3-5 meter lange.