Marianne García
-mitt liv som reseledare
“JEG HAR HATT DRØMMEJOBBEN”
Av Bente Storsveen Åkervall
[email protected]
 
Marianne García har kjørt transferbusser på Gran Canaria hele sitt liv. Hun påstår å ha hatt verdens beste jobb som reiseleder i 37 år. Nå har hun nesten litt motvillig gått av med pensjonen som 68 åring, etter 3 års forlengelse!!

Marianne Garcia Reseledare Gran Canaria
 Vi møter en sprudlene glad Marianne Garcia på Casa Suecia i Las Palmas, et naturlig sted når man skal snakke om turismens opprinnelse. Her sitter historien i veggene, til den grad at deler av interiøret er klar for fornyelse siden flere år tilbake. Det var hit til Las Palmas turismen kom først, og den kom med svenske pionerer som allerede fra slutten av 50-tallet startet reisebyråer, radio, cafeer og restauranger. Det tiltrakk seg flere svensker, og reisene ble satt i system og etterhvert kalt chárter. Samtidig ble de mindre svenske reisebyråene kjøpt opp, samlet og omformet til reisearrangører eller det vi i dag kaller touroperatører.

Det begynte med en ferietur til Gran Canaria i 1964
Mariannes mor som nylig var blitt enke, tok med sine to barn på en måneds feriereise til Gran Canaria. Reisebyrået het Harding. Det var våren 1964. Ikke en umulighet dengang, men likevel få forundt og en tøff kvinnes avgjørelse, sier Marianne.

Både Marianne og broren elsket Las Palmas fra første stund. Hun minnes godt at hun fylte 21 år på Antonio`s Grisefest som dengang lå i Monte Lentiscal (ovenfor Las Palmas), og fikk tildelt en

flaske champagne. – Lite visste jeg dengang at jeg skulle kjøre tusentalls grisefester i mitt liv, sier hun og kaster hodet bakover i latter. Mens ungdommene sov ut nattelivets tunge døs, gikk Mariannes mor ned til Canteras stranden hver morgen. Plutselig kommer det opp en mann av havet som viser seg å være fra Stockholm, og de to innleder etterhvert et forhold. Den 15.desember samme år gifter de seg i Sverige. – Kan du forstå hva Las Palmas og Canteras betyr for meg, sier Marianne som selv skal møte sin tilkomne ektemann på samme sted året etter.

For etter sitt første opphold på Gran Canaria får ikke Marianne tanken på øya ut av hodet. Hun vil tilbake. Svensken Ingemar Pallin som drev den svenske radioen på den tiden, hadde nevnt at han ville utøke.
Marianne skrev et brev til ham, og fikk et positivt svar. Hun “hoppet på” en 14 dagers reise. Dengang tok reisen ned til Kanariøyene 10 timer med mellomlandinger. Reisen hun gjorde med sin mor og bror året tidligere, gikk via Marokko der de fikk ytterligere et to dagers opphold, samt mellomlanding i Lisboa. Nå skulle hun tilbake alene!

Året etter er hun tilbake
Da Marianne kom til Las Palmas for andre gang i sitt liv, visste det seg at Ingemar Pallin ikke hadde fått de økonomiske bevilgninger han hadde håpet på, og dermed ikke kunne ansette Marianne. Men Marianne har aldri vært rådvill. Hun fikk ansettelse på timen i en turistbazar som solgte alt fra duker til skinnjakker. Der fikk hun undervisning i spansk på kjøpet, - fem ord om dagen og 4 000 pesetas i månedslønn.

Det gikk ikke lenge før “jag träffade världens snyggaste kar”, sier Marianne nostalgisk, og drar opp et passfoto av håndveska. Detta är min Antonio!!! Han satt ved Canteras og ventet på at jeg skulle komme; en riktig charmör, sier hun og vi koser oss med rekesmörbröd og minnene om den 9 år eldre Antonio, hennes ektemann gjennom 38 år. Dessverre gikk han bort altfor tidlig. Han var ju en av disse kanariske gubbar, som tror de er udødelige…vet du, sier Marianne trist.

Etter å ha jobbet 10 måneder i bazar, klev Marianne over dørstokken til STB-resbyrå (Svenska Turistbyrån) for å søke jobb. – Tenkte jeg skulle begynne ovenfra…vet du.., sier hun lattermild og referer til at STB på den tiden ble regnet som et av de finere byråene blant flere svenske reisebyråer.

Reiselederne hadde man jo sett på sta`n…vet du, de hadde et helt annet liv og en helt annen status enn oss andre, sier Marianne. Nå ville også hun bli reiseleder, det hadde blitt en drøm. Sven Lund var plassjef og meget kjent på den tiden. ”Hablas español?” var et viktig ansettelseskriterium. Og det gjorde hun jo, bedre enn de fleste. Hun hadde lært seg ord daglig og hadde nå en kanarisk kjæreste, var ung og lettlært! Hun ble ansatt på prøvetid en måned.

Marianne forteller at selv om det var mange svensker i Las Palmas på den tiden, var det stor forskjell på den sosiale statusen blant landsmennene. Lengst ned på rangstigen kom naturlig nok de svenske jentene som giftet seg med spansjoler, sier Marianne som trekker på skuldrene og er like glad for det.
Marianne gifter seg med sin Antonio
For det var nettopp det hun gjorde! Hun og Antonio dro til Sverige og giftet seg! Antonio fikk jobb på GoodYear i Norrkøping gjennom Mariannes nye stefar som moren hadde truffet på Canteras. Og så kom barna. Først kom eldstegutten Tomas og like etter hans lillesøster Carmen. Selv om de hadde et greit liv i Sverige tok de likevel avgjørelsen om å flytte tilbake til Gran Canaria og varmen etter 3 år. Antonio som var utdannet elektriker var heldig og hadde kunder som ventet på ham og jobb straks de var tilbake. Leilighet på Buena Vista ble kjøpt.

Etter en tid som ”hemmafru” med småbarn ville Marianne ut i arbeidslivet igjen. Nå hadde en del av de små svenske reisebyråene forsvunnet eller gått inn i Nymann & Schultz, og ut av det hele vokste den kjente reisearrangøren Vingresor.

Og inn dit gikk fru Garcia med to småbarn i ”koppel” for å tinge på jobb, minnes Marianne. ”Vi behøver hjelp til transfer”, sa Karin Gjerb. Året var 1975. Det ble mye jobb, sier Marianne, men jeg har elsket hvert minutt av det. I 37 år, 6 dager i uka har reiselederyrket vært mitt liv. Og mange ganger har det også kommet foran familielivet, innrømmer hun gjerne.

I tillegg til transfer på nettene, med dertil mange og lange forsinkelser i blant, bakte Marianne boller på dagtid som hun serverte guider og gjester på servicekontoret. Etter et par sesonger ble hun plassjef i Las Palmas og var ansvarlig under mottoet ; ”ingenting er umulig”.

Ville en gjest ha en osthøvel, så fanns det inget Ikea vi kunne reise til. Ta tok man enkelt med seg den ostehøvlen man hadde hjemme og gav til gjesten. Sund fornuft, språkkunsnkaper og etter hvert lang erfaring har gjort oss eldre reiseledere til tryllekunstnere og konfliktløsere. Jeg har ikke tall på alle ekteskapsbrudd jeg har hindret, folk jeg har dratt i kragen, alkoholholdige flasker jeg har helt ut. Men mest av alt har jeg satt min ære i å tilfredsstille de krav til en drømmeferie som den enkelte har når de kommer hit. Og det har vært utrolig givende for meg, og jeg har hatt en fantastisk jobb og et fantastisk liv jeg ikke ville ha byttet med noe annet, sier hun overbevisende.

Plassjef for Vingresor
I en hel menneskealder har hun holdt liv i Las Palmas som destinasjon. Servicekontoret lå ved Guanarteme i et hus som heter Tropicana, på calle Pascual 1. – Vi elsket vårt jobb, vi elsket våre gjester og vi var orange langt inn i sjelen. På det meste var vi 25 guider som tok hånd om 40 hoteller og ikke minst det kjente ungdomskonseptet Club 33 på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. – Ja, herregud …du vet…, sier hun og ler mens hun tenker tilbake.

Da Marianne kom til Gran Canaria var det definitivt ingen som dro på pakketur til sørsiden av øya. Dit tok man seg med mye besvær gjennom jordlappar med tomatplantasjer om man ville sole og bade. I Las Palmas kalte man microbussene som gikk til sørsiden for “Piratas”, og man kunne daglig høre bussjåførene annonsere ut med høy røst at nå gikk bussen til “Maspalomas for den som ville hoppe på. Da man kom ned til sør fanns det kun en kiosk i ørkenen som ble drevet av en tysker, et populært sted som serverte noe de kalte for “samonella kylling” minnes Marianne.
Men Mariann husker også at hun ble bedt på åpningen av leilighetsanlegget “Los Caracoles” der guidene ble bedt på lunsj ved langbordet på restaurang La Rotonda i San Agustin, sammen med tomatgreven, borgemesteren og ikke minst den svenske utbyggeren Herr Kviborg som var en av pionerene på sørsiden. – “Det var forstås fräckt för oss guider att få uppleva nogot så förnemt”, forteller hun.
Det var begynnelsen på turismens inngang på sørsiden, som senere på 80-tallet skulle tømme Las Palmas for turister, før turistmyndighetene reagerte og forvandlet Las Palmas til den attraktive øyhovedstaden den fremstår som i dag.

Et spennende liv som reiseleder
Livet som guide eller reiseleder var ikke å forakte. Visst kunne det være “lite körigt”. Uten dages moderne teknologi kunne man aldri vite eksakt hvor mange ankommende gjester man skulle hente på flyplassen. Såkalte “show ups” var daglig kost. Da var det bare å be de sette seg lengst bak i bussen og vente til alle var levert ved sine respektive hoteller. Så ble det en ekstra runde med de overblivende der man sprang fra resepsjon til resepsjon i håp om at noen hadde ledig kapasitet. Det var aldri plass til baggasje i transferbussene. Koffertene kom etterpå i egne varebiler. Fordi sjåførene ofte var analfabeter måtte guidene sortere baggasjen i ulike grupper som ble lastet inn i varebilene. Men i blant ble det kaos, og man fikk være med sjåføren rundt nattestid for å avlevere kofferter på rett sted.

Status som reiseleder i Las Palmas
- På krogen hadde man status som reiseleder. Spanske jenter måtte være hjemme klokken ti på kvelden, og etter det kan jeg love at vi skandinaviske flickor fikk vår overdose med oppmerksomhet, ler Marianne. Alle karer var kledd i dress og slips, luktet “varón dandy” og danset som guder. Dessuten var Spania dengang underlagt Francos regime, og turistene som ankom øya fikk matkuponger som kunne brukes på restaurangene. Ofte fikk vi reiseledere overblivne matkuponger da gjestene reíste hjem. Det gav meg og Antonio många brakmiddagar på krogen med “Sjötunga Walewska” och Monopol, forteller Marianne lykkelig.

Dengang var det også forbudt å vise kropp. Det innebar i praksis at politiet ofte måtte traske ned til strandkanten å fortelle små blonde, svenska flickor at de ikke fikk sole seg i bikini. Oppe langs strandpromenaden stod spanjolene på rekke og rad med tungen hengende ut av munnen, sier Marianne og ler så hun griner.

Og turistene fortsatte å strømme på. Det kom store Jumbo-maskiner fulle med solhungrige turister, tilstrømningen ville ingen ende ta. Under Franco var det héller ingen kriminalitet, og alt var duket for det glade liv. Utesteder som Costa Bello, Las Cuevas, Bella Epoque og Aloe var fullsmokkede av danseglade mennesker. Folk drakk Cuba Libre som en følge av kanarierne som hadde kommet tilbake fra Cuba med kunnskap om spritoppskriften. Glassene ble toppet med rom, en cola flaske holdt til tre drinker.

Etterhvert ble det utflukter. Folk ville se øya, og ikke minst være med på den populære grisefesten. Mange ganger fikk jeg klype meg i armen forteller Marianne….for jeg tenkte; jeg har sååååå jævla kult…..og så får jeg betalt også!

Fast det var ju inget jobb att bli rik på- annat enn erfaringer forstås. Men jeg fikk lønn, bostad- og matbidrag, og ikke minst fikk vi dele på utflukstprovisjon. Og så har jeg jo fått så mye ekstra….

På sommeren stengte Las Palmas som turistdestinsjon og Marianne ble forflyttet til sørsiden av øya etterhvert som turismen også fant veien dit. Ungene ble sendt til mormor i Sverige. Det gjør at de begge behersker svensk perfekt. Carmen har dessuten valgt å bosette seg i Sverige etterhvert. Men Mariannes hjerte lå hele tiden i Las Palmas, hvilket det fortsatt gjør, og da særlig hennes kjära Canteras som betyr mye.

Livet som pensjonist
Mens vi prater ringer sønnenTomas som er lokalpoliti i Las Palmas og far til to av hennes barnebarn. Nå vil han ha mamma med på kveldens Lucia feiring. Marianne Garcia er i dag forelsket og relativt nygift med Javier fra Uruguay, som hun naturligvis traff på Canteras, bare meter fra der hun traff Antonio 40 år tidligere. At hun har beholdt Vingresors servicenummer på telefonen gjør at fortsatt gir personlig service til den gjesten som måtte ringe. Hysj, de ter en hemmelighet sier hun og ler. Du vet jeg skulle jo egentlig gått av med pensjonen for 3 år siden, men fikk heldigvis forlengelse. Men nu var det dags, nå vil jeg nyte en frihet som ikke er skjemalagt!

- Tiden som pensjonær skal jeg bruke på familien og ikke minst på å rydde i skuffer og skap. Det har jeg aldri hatt tid til tidligere. Dessuten har jeg kjøpt et lite torp i Småland i Sverige med blåbär och svamp, der jeg håper at familien kan få en fin tid sammen. Och där träskorna väntar!

Men det er klart; skulle de oppstå noe uforventet som sykdom eller lignende, har jeg ingenting imot å steppe inn som vikar på en eller annen transfer, sier Marianne og holder blikket mitt til jeg nikker overbevist tilbake. Og så skåler vi i et glass vin på Canteras sammen!