Året 1955 satt Harald Finnskog seg på sykkelen og tråkket ned gjennom Europa for å komme til sol og bad paradiset Mallorca. Ikke tok han den enkleste veien heller. Det bar avgårde via Alpene, gjennom Sveits og Italia før han endelig kom fram til Barcelona, og kunne frakte sykkelen på båten over til Balearene i Middelhavet.
Man skulle tro at selv for en konkurransesyklist så ville dette vært en engangsforeteelse. Men den gang ei. I tre år på rad syklet han fra Sverige til Mallorca. Turen tok rundt 2-3 uker nedover i Europa. En gang syklet han hjem på 12 dager, tilsvarende 20 mil om dagen. Da var det knapt om tid, pengene hadde tatt slutt, og han måtte skynde seg hjem!
- Du kommer aldri hjem med livet i behold, advarte folk. Men det var tvert om, forteller svensk/norske Harald Finnskog. Alt var lugnt og ingen kriminalitet å snakke om. På Mallorca overvintret Harald i 6 måneder, uten å gjøre annet enn å følge sin egen eventyrlyst. Bare en gang holdt han på å bli trukket inn i reiselivsbransjen. Det var da danske Simon Spies kom til Cala Mayor på Mallorca og startet opp Spies reiser. Harald hjalp han i begynnelsen med turister som ankom med buss og tog. Men da Simon Spies ville at Harald skulle bli der også sommerhalvåret, takket Harald for seg og syklet nordover igjen.
Etter tre vintre på Mallorca ville Harald ut på nye eventyr. Han hadde hørt at det var mye varmere vinterstid på Gran Canaria. Så i 1959 byttet han ut sykkelen med moped, og kjørte like gjerne ned til Cádiz i syd-Spania der han klev ombord på den noe rustikke båten Plus-ultra i desember, som tok han til Gran Canaria og Las Palmas.
I Las Palmas traff han flere svensker som hadde valgt å overvintre. Mange var også entrepenører og drev ulik form for forretningsvirksomhet. Harald husker godt Felix Alvo som han kunne huske hadde vært karikaturtegner på Grøna Lund. Alvo hadde kjøpt opp hele Playa del Hombre, og solgte prosjekt og hus til svensker (ref. mars utgaven av Dag&Natt). Også svenske Arne Blix som hadde gjort det samme med området nærmere Las Palmas, det som het La Garita.
Det var også svensker som hadde satset på restaurangbransjen i Las Palmas. Harald husker å ha spist på Bellmanns, Tres Corazones og Baldakin som var drevet av svensker. Ofte traff jeg andre landsmenn på barer og utesteder som Costa Bella og La Cueva, forteller han. Etterhvert som turismen fikk fotfeste på Gran Canaria, åpnet seg også sørsiden som tidligere ikke hadde vært spesielt attraktivt for turistene. Men Harald Finnskog flyttet aldri fra Las Palmas, dit han fortsatte å komme hver vinter fram til dags dato.
Året etter, i 1960 avanserte Harald Finnskog til Scooter. Han minnes tydelig hvordan han kunne bli stoppet av Guardia Civil på veiene. Ikke fordi han hadde gjort noe galt, de var rett og slett nyskjerrige på kjøretøyet hans. Hverken sykler eller mopeder var vanlige framkomstmidler i Spania på den tiden.
Harald Finnskog var heldig å ha en god jobb hjemme i Sverige. I seks måneder sommerstid jobbet han i landbruket for Findus. Det ble ofte 12-15 timers arbeidsdager og var til tider tøfft. Men betalingen var grei, og de oppsparte midlene gjorde at han kunne ta en velfortjent hvile under hele vinterhalvåret på Gran Canaria.
Etterhvert ble tohjulingene byttet ut mot bil. Helt fram til 1990 ankom han trofast Gran Canaria hver høst med sin folkevognsbuss.
- Man kan vel kanskje si at jeg var datidens hippie eller en riktig backpacker, smiler Harald.
På Gran Canaria bedrev han tiden med sol og bad, men innrømmer i dag at det kanskje ble litt pirat-taxi virksomhet blant venner bekjente. Han lærte etterhvert store deler av øya å kjenne, noe han kunne dra nytte av som guide og sjåfør. Ofte besøkte han også grottebyene i Artenara og ble godt kjent med en kanarisk familie der, som gjerne ville gifte bort en av sine døtre. Men noe giftemål ble det aldri på Harald, selv om han hvert år besøkte familien i Artenara.
- Nei, min livsstil og eventyrlyst var aldri kompatibelt med en hustru og et familieliv, sier han.
Harald forteller at han var tvungen å lære seg spansk. Det innebar også at han fikk god kontakt med kanarierne. Den 14 år gamle gutten som startet baren Tamanaco på Calle Ferrares, kjenner selvsagt igjen Harald, og slår gjerne av en prat om gamle dager
Ofte tok han folk med på utfluktsturer rundt øya, og da var det innlagt overnatting i Mogán by. Den gang gikk veien til syd over Telde, men derfra og videre sørover via Arguineguín, Mogán og til La Aldea de San Nicolás og var bare en kronglete grusvei som ikke tillot deg å kjøre mer 10-15 kilometer i timen om du var redd for bilen.
– Tenk at den gangen var Arguineguín bare en fattig fiskeby, der vi ofte stoppet for å bade. Jeg har også bodd på pensjonat der for 10 pesetas natten.
Spesielt mellom Mogán og San Nicolás var veiforbindelsen så dårlig at dagsturer ikke var tilregnelig.
- Men vi hadde mye moro på barene i Mogán by på kvelden sier han nostalgisk, og smiler lurt.
I dag har Harald Finnskog fått nok av soling, selv om et dupp i havet alltid frister. Etter at han sluttet å kjøre bil på Gran Canaria, har han begynt å vandre i fjellet. Opp til 3 ganger i uka er han ute på nordsiden av øya med sin særbo og gode venner, der han kjenner samtlige vandringsstier.
-Her går vi fra by til by og prater med kanarierne som tar imot oss med åpne armer, og bare er glade for at folk bruker disse stiene som tidligere var den eneste forbindelsen mellom småsamfunnene, forteller Harald.
Men når våren kommer gjør Harald det samme som han alltid har gjort de siste 53 årene; da vender han nesa hjemover. Sommeren kjører han gjerne rundt i Norge der han også har sine røtter. Og på høsten vandrer jeg i de Østeriske fjell landskap, forteller den spreke 80-åringen til Dag & Natt.
