Hvem var Karl Kristiansen?
Den ukjente nordmannens grav
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
På en katolsk kirkegård i kommunen som rommer flyplassen på Gran Canaria, finnes en gammel og overgitt grav. Marmor stenen er sprukket og den graverte skriften blekt av tidens tann. Likevel er det mulig å tyde hvem som er lagt til hvile her. Et lite kors foran navnet, indikerer at Karl Kristiansen døde den 12. april 1938 på Gando. Det som i dag er flyplassen på Gran Canaria. Videre indikerer en liten stjerne at Kristiansen var født den 2. februar 1900 i Ullensaker kommune, som rommer Norges hovedflyplass Gardermoen.
I 1938 hadde det gått 5 år siden det første passasjerflyet landet på Gando. Nå var det opprettet en ukentlig linje mellom Madrid og Gran Canaria. Likevel snakker vi mange år før chartertrafikken og glade, solhungrige turister hadde oppdaget ferieøya.

Antonio Rodriguez Santana forteller at da han som guttunge fikk være med sin far og farfar på kirkegården, passerte de alltid den ukjente nordmannens grav. Han ble fortalt av sine foresatte , at her hviler ”el piloto noruego”, altså den norske piloten. ”El piloto” forble et mysterium som egget en livlig fantasi hos en unggutt. Antonio som er født og oppvokst i byen Telde, skulle etter hvert få et nært forhold til flyplassen Gando, og en spesiell interesse for flymaskiner av alle slag. Og han mistet aldri interessen for den ukjente nordmannens grav.

Med Antonios hjelp leter jeg meg fram til Kristiansens grav, og det på selve Allehelgensdag. Tradisjonen tilsier at på denne dag, som er en minnefest for alle helgener og martyrer, skal man erindres de som ikke lenger er blant oss. En tradisjon som oppstod i den katolske kirke allerede på 600-tallet. Karl Kristiansen er lagt til hvile i på San Juan Bautista gravlunden i Telde, der han har fått tildelt en ”nicho”, som enklest kan forklares med en adskilt plass i en murvegg, der en minnestein lukker graven og gir begrenset plass for mer sentimentalitet enn det inskripsjonen tilsier.


Antonio Rodriguez Santana
Antonio Rodriguez Santana mistet aldri interessen for den ukjente nordmannens grav.
Den skjebnesvangre dagen
Den 12 april 1938 kommer et følge båter inn til Las Palmas. Den største båten heter Südmeer, og er et flytende hvalkokeri. I samme følge kommer hvalfangstbåter som lyder under navnene Süd I, Süd II, Süd II...osv. Ferden har vært lang, og mannskapet er slitne og lengter hjem. Havnen i Las Palmas er en kjærkommen bunkringshavn på veien fra Antarktis opp til Nord-Europa. De behøver å sette sjøbein, få hvile , medisinsk omsorg og ikke minst et måltid som består av noe annet enn hvalkjøtt. Moderskipet Südmeer har allerede ankret opp i havnen ”Puerto de la Luz” i Las Palmas da fangstbåten Süd VI er på høyde med Gando bukten, der flyplassen ligger i dag. Så vidt skjult under overflaten av havet, foran den lille halvøya som gjemmer bukten, ligger det lumske og fryktede revet som på folkemunne kalles ”La Baja de Gando”.

Bildet viser hvalfangstbåten Süd VI, da den fortsatt var i norsk eie som Kos III.
På stormstille dager med lavvann avslører en lett krusing på overflaten av vannet, stedet der revet befinner seg, kun en halvmeter under overflaten. Den 12 april 1938 var det uvær. Klokken 16.30 på ettermiddagen grunnstøter hvalfangstbåten Süd VI med det fryktede revet, og på bare 7 minutter går den tyske båten ned med mann og mus.

De kanariske heltene

I Gando bukten holder 17 solbrente, kanariske fiskere til. Ansiktene bærer anstrøk av tæring og slit. Året 1938 er preget av stor ustabilitet og konflikt i Spania. I januar dette året hadde regjeringen sverget lojalitet til General Franco, det er diktatur og borgerkrig i Spania. Fattigdom og analfabetisme er sterkt utbredt. Jordbruk og fiske sysselsetter det meste av den arbeidende befolkningen på Gran Canaria. Små, flate sjøboder har dukket opp som paddehatter og formet en slags fiskelandsby på Gando, skapt seg en plass mellom havet og luften der det første passasjerflyet fra Madrid landet fem år tidligere. De sytten fiskerne som var samlet denne dagen var, José Perdomo Santana, Manuel Méndez Saavedra, José Trujillo Peña, Antonio Medina León, Antonio Vega Pérez, Miguel Medina Negrin, Nicolás Cruz Ortega, José Vega Trujillo, Miguel Peña Negrin, José Artiles Flores, José Cruz Guedes, Francisco Vega Pérez, Antonio Medina Peña og Manuel Trujillo Suárez.
Gando på 1930-tallet.
Et arkiv bilde (Fedac) som viser fiskere i bukten ved Gando på 1930-tallet.

Diario de Las Palmas fra den 13/4-1938
Arkiv utklipp fra lokalavisen Diario de Las Palmas fra den
13/4-1938, der ulykken står omtalt.


Gando bukten og flyplassen slik den ser ut i dag
Nå skulle de i påvente av at været på havet skulle løye, bli øyenvitner til et forlis. De hørte voksne menn rope om hjelp, og uten å tenke på sin egen sikkerhet sjøsatte de umiddelbart sine trebåter, registrert som F 1526, F 638, F1478 og F 491 og rodde så fort remmer og tøy kunne holde, ut for å komme mannskapet ombord på hvalfangstbåten Süd VI til unnsetning. På tross av den kaotiske situasjonen klarte de kanariske fiskerne å dra opp 14 sjømenn fra det urolige havet og samtlige overlevde. De var alle sammen tyskere statsborgere. Det var bare en de ikke fant umiddelbart, men som senere skulle vise seg å ha omkommet. Det var nordmannen Karl Kristiansen, som hadde fylt 38 år bare noen måneder tidligere. Han var det eneste norske besetningsmedlemmet ombord, trolig styrmann og derav betegnelsen ”el piloto”, som Antonio Rodriguez Santana hadde fått høre om i sin oppvekst.

Som takk for innsatsen fikk de sytten fiskerne en påskjønnelse fra rederiet. Hundre pesetas den gangen var en kjærkommen inntekt som kom godt med hos den enkelte fisker, og hans familie. I kjølevannet av denne hendelsen, ville også den tyske stat, ”det tredje riket” fremheve de som hadde utført denne heltedåden. Derfor ankom høyt rangerte personligheter som den militære guvernøren, hans stabssjef og kommandør, marine kommandøren og ikke minst Tysklands konsul og sjef for nazi partiet i Las Palmas, Herr Walther Sauerman, Gando bukten. De holdt en flott tale for de arme fiskerne som nå var konvertert til riktige helter. De ble offisielt feiret og takket for sin innsats. I talen ble også nordmannen Karl Kristiansen nevnt, hvis liv dessverre hadde gått tapt. Deretter fikk hver og en av de kanariske fiskerne en konvolutt med 200 tyske mark, tilsvarende 860 pesetas på den tiden. De værbitte fiskerne fikk ikke fram et eneste ord. Aldri hadde de holdt så mye penger i sine hender, dessuten var de forfjamset og flaue da det viste seg at de var analfabeter og ikke engang kunne kvittere ut pengene. Det ble imidlertid løst ved at de fikk sette et fingeravtrykk på papiret. Hele seremonien ble avsluttet ved at man ropte; Arriba España! Arriba Alemania! Viva Franco! og Hail Hitler!

En tysk begravelse ?

I og med at det ble gjort slik stas på de heltemodige, kanariske fiskerne som i aller høyeste grad fortjente både utmerkelse og økonomisk kompensasjon, kan man ut fra datidens perspektiv tenke seg at dette også var politisk motivert. Ikke desto mindre viktig var det at tyskerne fikk manifestert sin overordnede rolle, spille ut sin nasjonalistiske generøsitet ovenfor de som hadde reddet tyske sjømenn og stadfeste sitt ønske om et godt forhold til Spania og general Franco. Deres ”goodwill” propaganda kan man også tenke seg at gjorde seg utslag for den eneste nordmannen ombord på det tyske skipet, den arme Karl Kristiansen som mistet livet. Sannsynligvis organiserte tyskerne hans
begravelse, sørget for at graven ble forseglet med en marmor plate, og at Kristiansen fødselsdato, dødsdato og nasjonalitet ble korrekt gjengitt på gravsteinen. At han ble fulgt til hvile i Telde er ganske naturlig, da flyplassen tilhører denne kommunen.

Fikk Karl Kristiansens familie beskjed om forliset? Fikk de vite at sønnen og broren hadde omkommet? Året etter, den 1 september 1939 starter den andre verdenskrig, bare noen måneder etter at borgerkrigen er over i Spania. Den 9 april 1940 invaderer tyskerne Norge og vi er i krig. Er det noen som vet at Karl Kristiansen fra Ullensaker har en grav på Gran Canaria?
Gravsten
Hvem var Karl Kristiansen
Man kan tenke seg at Karl Kristiansen dro til sjøs allerede som guttunge, slik man gjorde på den tiden. Hvalfangsten var imidlertid langt fra konfliktfri. Gjennom rapportering, fikk rederiene adskillig informasjon om sine ansatte, og iblant ble arbeiderne svartelistet. Foketeljinga
I arkiv fra folketellingen i 1900 i Ullensaker finner vi Karl Kristiansen født 2/2-1900 registrert sammen med familien på gården Syverstad.
Lønnssystemene, med part i produksjonen skapte en felles forståelse blant de ansatte om at innsats gav utbytte. Det førte til indre justis bland mannskapene.

Da Karl Kristiansen var en liten gutt, bare 5 år gammel forteller historien at det ble fanget hval over hele verden, like fra Alaska til Syd-Amerika, Afrika, Australia, New Zealand og Antarktis. I 1912 opererte norske selskaper på 58 felt verden over, og fangsten i Antarktis kom raskt til å overskygge alle de andre feltene.

Norge var en stormakt innenfor pelagisk hvalfangst (virksomhet som foregår uavhengig av land). I rekordsesongen 1930/31 hadde Norge 29 flytende kokerier, fem landstasjoner og 160 hvalfangstbåter. En produksjon av 2316962 fat olje, som brakte Norge ca 150 millioner kroner.

Av hvalene fikk man ut en rekke viktige produkter som olje, smøremidler, margarin, såper og diverse matvarer. Denne industrien var svært viktig, og gav betydelig fortjeneste. Hvorfor befant seg Karl Kristiansen ombord på en tysk hvalfangstbåt da den forliste i 1938?

Avisklipp fra Vestfold Arbeiderblad den 24/9-1937

Avisklipp fra Vestfold Arbeiderblad den 24/9-1937 viser at norske båter ble solgt til Tyskland. Betingelsen var at norsk mannskap fikk følge med.
Tyskerne ønsket å bygge opp en nasjonal hvalfangstnæring

Tyskland hadde gjort flere ekspedisjoner til Antarktis for å etablere en hvalfangststasjon og ytret et ønske om å tilegne seg en del av dette store- og for dem ukjente territoriet. I sesongen 1930/31 ble det i Antarktis fanget 40 201 hval og produsert mer enn 3,7 millioner fat olje.

I Herman Görings fireårsplan fra 1936 sto oppbyggingen av en nasjonal tysk hvalfangstnæring sentralt. Året etter bistod den beryktede nordmannen og hvalskytteren Lars Andersen, også kalt ”Lars Fanden” det nasjonalsosialistiske Tyskland med å hyre norsk mannskap til landets første fangstekspedisjon til Antarktis. Som skytter og bestyrer skal ”Lars Fanden” ha fått hele 300 000 kroner i lønn. Det var to-tre ganger så mye som man fikk på norske skip. Det sier litt om hvor avhengig tyskerne var av den norske hvalfangst ekspertisen.

Den tyske antarktisekspedisjonen 1938-39 var den tredje offisielle antartisekspedisjonen til det tyske riket. Den ble iverksatt av Herman Göring, men Helmut Wohlthat ble gitt i oppdrag å lede planlegging og forberedelser. Ekspedisjonen ble hovedsakelig gjennomført av økonomiske hensyn; ved å søke etter nye fangstfelt for den tyske hvalfangstflåten skulle den tyske avhengigheten av import av margarin og fett reduseres. Planen var å legge grunnlaget for en fremtidig tysk annektering av en sektor i Antarktis, og forberedelsene til ekspedisjonen ble gjort i strengeste hemmelighet. Målet med ekspedisjonen var området mellom 20ºgrader vest og 20ºgrader øst.

Hvorfor befant seg Karl Kristiansen ombord på en tysk hvalfangstbåt da den forliste i 1938?

Kan det være slik at Karl Kristiansen fra Ullensaker ble lokket over til den tyske hvalfangst ekspedisjonen, der han fikk en betydelig høyere fortjeneste i bytte mot den kunnskap og erfaring han hadde som norsk hvalfanger?
“Baja de Gando
Den unge nordmannen møtte sin skjebne på Gran Canaria. Om Karl Kristiansen sine valg vet vi ikke så mye. Hans grav er lokalisert men svært lite kjent. Det norske konsulatet på Gran Canaria ble først opprettet i 1959, så Kristiansen figurerer ikke i deres arkiver. At hvalfangstbåten Süd VI forliste utenfor Gando er dokumentert i lokalavisenes arkiver, der den eneste omkomne står omtalt ved navn og nasjonalitet.

Som om det ikke er nok, er også båten som gikk ned en stormfull aprildag for drøye 80 år siden også lokalisert på havets bunn.

Bildet illustrerer hvor det farlige revet “Baja de Gando” ligger utenfor flyplassen
Eduardo Grandío viser her vraket av Süd VII på havets bunn. Lengden på vraket måler 37 meter, noe som sammenfaller med verftdataene til Süd VI. Vi ser klart og tydleig kanonriggeren til harpunen som var båtens fangstredskap. Den i seg selv bestod av tre deler; Harpunhode, skaft og line.

Vraket av SÜD VI er lokalisert

Dag&Natt har truffet Eduardo Grandio, en erfaren dykker og arkeolog som bruker mye av sin tid under havets overflate for å undersøke og registrere skipsvrak. Han forteller om en mørk og lang historie, som har utspilt seg nettopp utenfor Gando-bukten på Gran Canaria. Det berømte revet, som kalles for ”La Baja de Gando” har vært årsak til mange, mange grunnstøtinger gjennom tidene. Helt fra pirat-tiden, før man på 1400-tallet ble en del av det spanske fastlandet gjennom den kastiljanske tronens erobring, hørte man om sjørøvere som forliste ved Gando.

De kom inn i bukten for å kidnappe urbefolkningen og selge dem videre som slaver. Han forteller om passasjerbåter som da de passerte Gando, bad de reisende om å stå klare på dekk med sin baggasje i tilfelle de måtte hoppe over bord. Historien forteller blant annet at den 13 februar 1885 forliste den transatlantiske dampskipet Alfonso XII, med 244 mann ombord og lasterommet fylt med edelt metall, da det i 14 knop kjørte på det samme revet.

Eduardo Grandío kan fortelle at han uten tvil har funnet vraket etter den tyske hvalfangstbåten Süd VI som forliste i april 1938. Vraket ligger i dag på ca. 400 meters dyp. Eduardo kan vise til både undervannsfilm og bilder. Han har dokumentert over 20 båter som i løpet av bare de senere 100 årene har totalt forlist eller også etterlatt seg deler av båten på havbunnen utenfor Gando. Den tyske hvalfangstbåten er en av de som har fått mye plass på den spanske arkeologens blogg.

Da jeg traff Eduardo, hadde han ingen aning om at Karl Kristiansens grav eksisterte. Han hadde forstått det slik at nordmannen aldri ble funnet. I tillegg er det ikke den menneskelige skjebnen som i utgangspunktet interesserer Euardo Grandío. Skipet derimot, har han rikelig dokumentasjon om.

Eduardo kan fortelle at etter krigen ble det gitt konsesjon til et tysk forsikringsselskapet Wercin-Hamburger-Assecurandeur for dykke etter hvalfangstskipet Sud VI og eventuelle plukke med seg verdisaker som gikk ned med båten.


Eduardo Grandío
Eduardo Grandío er dykker og arkeolog. I sin blogg www.grandio.org dokumenterer han funnet av hvalfangstbåten Süd VI, både i ord og bilder.

Hvalfangstbåten SÜD VI var opprinnelig norsk

Hvalfangstbåten Süd VI ble bygget ved Smiths Dock i Middlesbrough for hvalfangstselskapet Kosmos A/S, eid av den kjente, norske rederen Anders Jahre i Sandefjord. Hvalbåten ble kalt KOS III: Kontraktsprisen var P 21 000. Den var en av serie på syv hvalbåter som Anders Jahre bestilte samtidig som KOSMOS (bygget hos Workman Clark, Belfast i 1928), den gang verdens største hvalkokeri og tankbåt, som innleder en ny epoke i hvalfangstens historie. På høsten 1929 drar KOSMOS til iskanten sammen med hvalbåtene KOS I-VII. Med sine 7 nybygde hvalbåter produserer KOSMOS på sin første sesong 1929/30 nær 120 000 fat hvalolje. Videre var KOS III fangstbåt for KOSMOS-ekspedisjonen frem til avslutningen av sesongen 1935/36. Sesongen 1936/37 går KOS III som fangstbåt for FRATERNITAS-ekspedisjonen med kurs for Antarktis via Walvis Bay for bunkring.

I 1937 blir det norske fabrikkskipet TORODD solgt til Ölmúhlen Rohstoffe GmbH, Hamburg og blir omdøpt til SÜDMEER. Da skal 280 arbeidskontrakter med nordmenn også ha blitt overtatt av tyskerne. Samme år blir også KOS III solgt til tyske Deutsche Ölmúhlen Rohstoffe GmbH, Hamburg med Hamburger Walfang som disponenter. Sesongen 1937/38 seiler den som fangstbåt tilknyttet SUDMEER-ekspedisjonen. Den blir da omdøpt til SÜD VI. Ombord er nordmannen Karl Kristiansen.

I 1937 blir det norske fabrikkskipet TORODD solgt til Ölmúhlen Rohstoffe GmbH, Hamburg og blir omdøpt til SÜDMEER. Da skal 280 arbeidskontrakter med nordmenn også ha blitt overtatt av tyskerne. Samme år blir også KOS III solgt til tyske Deutsche Ölmúhlen Rohstoffe GmbH, Hamburg med Hamburger Walfang som disponenter. Sesongen 1937/38 seiler den som fangstbåt tilknyttet SUDMEER-ekspedisjonen. Den blir da omdøpt til SÜD VI. Ombord er nordmannen Karl Kristiansen.
Rederiet Anders Jahre bestiller hvalfangstbåtene Kos fra England. Senere selger han bl.a. Kos III til tyskerne.
De kaller den Süd VI.
Kos III til tyskerne
Karl Kristiansens familie

Takket være god hjelp fra Håkon Johannes Elvhaug fra Kløfte i Ullensaker, en ivrig lokalhistoriker, blir jeg plutselig i besittelse av et norsk telefonnummer som skal lede meg til Karl Kristiansens familie i Norge. Eva Lillian Nilsen er datter av Torbjørn Kristiansen, Karls yngste bror, født 1910. Eva Lillian kan fortelle at hun bare var 2 år da Karl forliste utenfor Gando-bukten på Gran Canaria. Naturligvis kan hun ikke ha noen minner om onkelen som forsvant på havet. Derimot kan hun fortelle at Karl aldri ble gift, og at det ikke eksisterer noen søskenbarn som hun vet om. Karl Kristiansens foreldre, Kristian Andersen og Hilda Olsen gikk bort i henholdsvis 1947 og 1952, slik at de overlevde sin sønn og skal ha fått beskjed om hans skjebne. Ingen skal noen gang ha besøkt han grav, selv om hennes far, Torbjørn som senere byttet navn til Westmo, pratet en del om sin 10 år eldre bror, og at han gjerne skulle ha besøkt hans grav. Slik ble det ikke.

I følge manntalls regningen i 1900 i Ullensaker, var karl født samme år, og yngst av tre søsken. Nå får jeg vite at han senere skulle få tre søsken til. Familien står i 1900 oppført på gården Syverstad i Ullensaker, men skal i følge Håkon Johannes Elvhaug senere flytte til Låkesæter gård. Den skal ha ligget omtrent der flystripa på Gardermoen er i dag. I følge Eva Lillian Nilsen var det så mange i omegn som het Kristiansen at posten sjelden kom frem til rette vedkommende. Av den grunn besluttet Torbjørn og hans sønn å ta navnet Westmo.

På hvilket tidspunkt Karl Kristiansen dro til sjøs, og hva som preget hans barndom, og senere hvilke som var hans arbeidsgivere forteller ikke historien. Kun hvor livet endte; ombord på en tysk hvalfangstbåt som forliste utenfor flyplassen på Gran Canaria, der hans grav befinner seg den dag i dag. Gutten som bokstavelig talt vokste opp på Norges hovedflyplass, mister livet 38 år senere utenfor Gran Canarias flyplass der det daglig ankommer flere fly fra nettopp Gardermoen.

Kilder:
-“Profitørene, de ukjente landssvikerne” av Ola Karlsen
-“Den moderne hvalfangst historie” Ola Karlsen
-Rafael Sánchez Valerón journalist/cronista Ingenio/Telde
-Lone Kirchhoff/Vestfoldarkivet.no
-Dag Ingemar Børresen/Hvalfangstmuseet l“Kosmos gjennom 25 år”
-www.vestfoldmuseene.no lwww.warsailers.com lwww.lardex.net
-www.hvalfangstarkiver.no l“På alle hav-skipene i Anders Jahres rederi”
-Håkon Johannes Elvhaug lAntonio Rodriguez Santana lEduardo Grandío – www.grandio.org lFEDAC