Av Bente Storsveen Åkervall
bente@dagnatt.com
Vi vandrer gatelangs….
Mange ganger er vi veldig familiære med steds- og gatenavn, uten å ha en anesle om historien og eventuelt personligheten bak navnet. I denne artikkelen søker vi å stifte bekjentskap med noen av de navnene som pryder skiltene vi ser i bybildet
.
Teldes store sønn
Fernando León y Castillo

Advokat, diplomat, politiker, riksdagsmann og utenriksminister i den spanske regjeringen, og sist men ikke minst ambassadør i Paris.
Han ble født inn i en relativt velstående, aristokratisk familie på Gran Canaria. Ekteparet José María León y Falcón og Josefa del Casto-Olivares Falcón bodde i Telde der de rådet over en av familiens store eiendommer. Fra de var ganske små, var både Fernando og broren Juan oppmuntret av foreldrene til å studere og planlegge sin fremtid godt. Juan ble ingeniør med stor anseelse på Kanariøyene, mens Fernando fordypet seg i jussen. Men begge var sterkt politisk orienterte, Juan på Kanariøyene, og Fernando nasjonalt. Etter avsluttet skolegang ved Colegio San Agustín i Las Palmas, der han var klassekamerat med blant annet Benito Perez Galdos (kanarisk forfatter og poet som Las Palmas teater er oppkalt etter), flyttet Fernando León y Castillo til Madrid i 1860, der han begynte sine jusstudier ved sentral universitetet. Han ble uteksaminert i 1865. Fernando begynte umiddelbart å jobbe som tjenestemann ved innenriksdepartementet. I forvirringen som fulgte av revolusjonen i 1868 , fylte han i korte perioder ulike stillinger hos de sivile myndighetene i Granada og Valencia.

Under sine år ved universitet i Madrid og de første årene i arbeidslivet, ble Fernando introdusert i de kulturelle og politiske miljøene i Madrid. Han freelancet for avisen El Imparicial, var redaktør og medeier av magasinet Revista de España, og drev avisen Las Canarias. Politisk var han liberal. Han opprettet relasjoner med viktige folk som hadde en progressiv ideologi, slik som Silvela, Moret, Echegaray, Salmeròn og Nocedal, allerede i sine tidlige år. I dette intellektuelle miljøet, fra sitt ståsted som jurist, presenterte han sitt arbeid “Kristendommen og avskaffelsen av slaveriet”. Han utmerket seg som en brilliant taler, noe som åpnet veien videre mot det aktive, politiske liv og karriere.
Ferrnando León y Castillo I 1873, som leder for partiet “Partido Liberal Canario”, oppnådde han for første gang å bli folkevalgt for distriktet Guìa på Gran Canaria. I 1874 ble han utnevnt til visesekretær i utenriksdepartementet. I februar 1881, da Práxedes Mateo Sagasta ble president i spanske sentralregjeringen, ble Fernando utnevnt som minister. En stilling han beholdt fram til januar 1883, da Cànocas igjen tok over regjeringen.

Under disse årene var Kanariøyene underlagt utenriks- departementet, på samme måte som alle andre øyer og territorium som ikke hang sammen med det spanske fastlandet. I makt av sin stilling som minister iverksatte Fernando León y Castillo ulike tiltak, herunder korrigeringen av havneloven, noe som favoriserte utviklingen av Kanariøyene ved at man tillot utbyggingen av havnen i Las Palmas. Under denne konstruksjonen var hans bror Juan medvirkende som ingeniør.
I oktober 1886, igjen med Praxedes Mateo Sagasta som president, ble Fernando León y Castillo utnevnt til innenriksminister, en stilling han beholdt fram til november det følgende år. Sagasta selv var den som foreslo at han skulle forlate nasjonalpolitikken til fordel for å bli ambassadør i Paris.

Fra 1887, fram til sin død i 1918 var Fernando León y Castillo Spanias offisielle representant i Frankrike under fire perioder. Den første, fra november 1887 til august 1890. Det tar slutt når Cànovas og de konservative kommer tilbake til makten. Dette er år med relativ ro internasjonalt, og forholdet til Frankrike er hjertelig. Men i horisonten aner man en viss uro vokse fram på grunn av forskjellene mellom de to statene når det gjelder Marokkos framtid. Den frankofile León y Castillo opprettholdt gode relasjoner med republikkens president; Carnot, og sørget derfor for at det republikanske Frankrike utøvde årvåkenhet over Ruiz Zorrilla og andre republikanske spanjoler i eksil i Frankrike.

Den andre perioden, igjen med Sagasta ved makten, strekker seg fra desember 1892 til slutten av 1895. En av hans største meritter i den perioden var å få på plass signaturen av den såkalte “Modus Vivendi” i 1894, der handelsforbindelsene mellom de to landene ble regulert. Det bemerkelsesverdige er, når de liberale igjen må vike og la de konservative ta over makten, mener Càbovas at en av de oppgavene som Fernando León y Castillo har utviklet på den tiden, nemlig viktige forhandlinger med den japanske ambassadøren i Paris for å konstaterer grenseområdet mellom det japanske og filippinske territorialfarvannet, er en oppgave i Spanias tjeneste, og bør derfor ikke være underlagt politiske endringer i Madrid.
Derfor får han fortsette i stillingen til oppgaven er utført. Ved Cànovas død i august 1897, da det sammen med opprøret på Cuba og Filipinene er overhengende trusler om innovasjon av USA, ble Sagasta og de liberale nok engang kalt til makten. Fernando selv forteller i sine memoarer hvordan Sagasta tilbød ham ministerpost samtidig som han la fram de problemer som ville oppstå om Fernando ble minister i regjeringen, mens Moret (som Fernando hadde veldig dårlig forhold til) ble utenriksminister. Denne inkompatibiliteten tvang ham til å trekke seg, og begynne på en ny periode, uten tvil den viktigste, som Spanias ambassadør i Frankrike. Fra ambassaden i Madrid opplevde han, uten selv å delta, forhandlingene som høsten 1898 kulminerte med tapet av de oversjøiske provinsene. Den spanske delegasjonen, som ble ledet av Montero Rìos, måtte godta alle amerikanske krav. Fernando León y Castillo konstaterte hvordan nøytralitetspolitikken etterfulgt av Cànovas og Sagasta hadde forlatt Spania isolert og uten allierte i konfrontasjonen med USA.

I mars 1900 signerte Fernando en traktat med den franske utenriksministeren, Thèophile Delcasse, som definerte grensene for de spanske posisjonene i Guinea-golfen og i Vest-Sahara. Denne traktaten ble meget kritisert i Spania, med tanke på at den fratok landet tilhørende territorium. Egentlig var undertegnelsen av traktaten en suksess for Fernando, fordi Spania, som ikke hadde gjort krav på mange av de områdene de mente tilhørte dem i tide, stod i ferd med å miste dem. Så takket være fransk velvilje kom de fram til en enighet under en meget svak periode for Spania. Dette er hva den spanske regjeringen må ha forstått, siden de som belønning for sin prestasjon, gav Fernando León y Castillo tittelen Marques del Muni.

Etter konfrontasjonenmed England på grunn av Fahoda-hendelsen søkte Frankrike å komme til enighet med andre land som ville tillate de tok kontrollen over Marokko. De to avtalene som Frankrike undertegnet med Italia og Spania i 1902 var av denne hensikt. For det første aksepterte Frankrike den italienske okkupasjonen av dagens Libya, i bytte for at Italia skulle akseptere den franske tilstedeværelsen i Marokko. For det andre, Spania og Frankrike kom til enighet ved å dele nesten 50/50. Spania fikk strukket grensen helt til elven Sebù, inkludert byen Fez. Igjen forenklet de gode personlige forholdene mellom Ferando León og Castillo og Delcassé denne avtalen. Overraskende nok ble denne gunstige traktaten ikke ratifisert av den nye spanske regjeringen ledet av den konservative Silvela, muligens for å unngå britisk fiendtlighet.

Barndomshem Leon y Castillo
Fernando León y Castillo ble födt inn i en relativ velstående familie i Telde. I dag er hans barndomshjem gjort om til et vakkert museum, som selvfølgelig ligger i gaten som bærer hans navn.
På tross av uenighet insisterte Silvela som nå hadde vært ved makten siden 1902 på at Fernando skulle fortsette som ambassadør for Spania i Paris. 1 1904 kom spørsmålet om en enighet mellom Spania og Frankrike, gjeldene Marokko opp på dagsorden igjen. Men nå var den internasjonale situasjonen annerledes. I april samme år hadde Frankrike og Storbritannia signert en avtale om å gå hver sin vei og gi hverandre “frie hender” når det gjaldt Marokko og Egypt. Da ble Spanias posisjon plutselig mye svakere enn i 1902, og som en konsekvens ble territoriet som Frankrike tilbød betraktelig redusert. Å tildele Spania en liten del av Marokko var mer i tråd med britisk interesse. Dessuten ønsket de å unngå fransk nærvær ved Gibraltar.

Igjen representerte Fernando León y Castillo de spanske interessene i disse forhandlingene, og forøkte å sikre at de små territoriene som ble tildelt Spania i alle fall hadde samme attraktivitet som de Frankrike sikret seg. På tross av at han ikke var fornøyd med betingelsene i avtalen, undertegnet Fernando León y Castillo den 3. oktober 1904. Denne avtalen var det første trinnet i den spanske tilstedeværelsen i Marokko, og gjorde Spanias tilstedeværelse der legal frem til 1912, da det ble nødvendig med nye avtaler og formaliteter.

Tysk fiendtlighet mot det som man var kommet til enighet om angående Marokko, ble reflektert i mars 1905 av Keiser Wilhelm II, i hans erklæringer som garanterte Marokkos uavhengighet. Denne krisen ble dempet , om enn som et spill for galleriet, ved Algeciras-konferansen i 1906. Det var León y Castillo som foreslo at den ble holdt i den andalusiske byen, selv om den ikke hadde noen aktiv rolle i den fransk-spanske avtalen av 1905.

Fernando León y Castillo avsluttet sitt embete som ambassadør i 1910, og deltok derfor ikke i undertegnelsen av protektoratet i november 1912. Derimot var han signatar for den fransk-spanske avtalen av 16 juni 1907, lignende den engelsk-spanske som ble undertegnet samtidig, der tre land garanterte for forsvaret av sine middelhavsbestittelsere og Kanariøyene. Undertegnelsen av denne avtalen, en konsekvens av Cartagena intervjuet, i april samme år, mellom Alfonso XII og den britiske monakren Edward VII, ble en stor tilfredsstillelse for Fernando som under hele sin diplomatiske karriere alltid hadde forsøkt å få Spania til å forlate sin isolerende politikk og integrere seg i en eller annen form for allianse.


Kilder:
”Mis tiempos” av Fernando Leon y Castillo
Cabildo de Gran Canaria
Real Academia de la Historia

www.fernandoleonycastillo.com