Som på Island, kjenner jeg vulkanens kraft her på Gran Canaria
Jóna Hafdis Einarsson
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner
ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.» Søren Kierkegaard

Islandske Hafdis var bare 5 år da hun flyttet med sine foreldre og søsken til Norge. Identiteten innfor fire vegger forble islandsk. Hun og brødrene vokste opp med en far på sjøen, og et sterkt forbilde i moren som videreførte språk og kultur fra røttene, samtidig som hun jobbet som lærer og stødig lot seg og familien integrere i det norske samfunnet.

Jóna Hafdis Einarsson har største delen av sitt liv jobbet innen barnevernet, men tidvis også vært engasjert som freelance og konsulent. Etter krigen på Balkan ble hun utsendt på oppdrag for Norsk Folkehjelp til Zenica i Bosnia. Et barnehjem behøvde struktur. Lidelsene var ufattelige og mange barn var blitt foreldreløse og forsvarsløse. Hafdis som selv var mor, reiste frem og tilbake i to år. I ettertid ville aldri tanken om hvordan det hadde gått med barna, slippe taket. Det ble umulig å ikke vende tilbake. Hun utgir boken “Stemmer fra Srebrenica” i 2015, der tolv unge voksne får sin stemme hørt. Gjennom intervjuer med Hafdis forteller de om unge liv som ble revet opp av drap på sine nærmeste, og hvor komplisert den posttraumatiske tilværelsen er. Likevel finner de styrke til å gå videre uten å legge de skyldige for hat.


- Det var et krevende stoff å forvalte, sier Hafdis stille.

Det var noe senere i livet, etter arbeidet ved barnehjemmet på slutten av 90-tallet var avsluttet, at hun selv skulle bli smertelig syk. Hun som anså seg selv for å være sterk, selvdisiplinert og balansert, gikk overrumplet rett inn i et smertehelvete forårsaket av noe de sa “satt i hodet”. Men det satt i ryggen. Oppdrag måtte kanselleres, livet ble satt på vent, og energien måtte konsentreres om helbredelse. Det skulle vise seg å bli mange år med kronisk smerte.

Må jeg leve med det?

Tittelen er tatt fra boken hun skrev sammen med sin bror i 2002, og som handler om kronisk smerte.

- Smerter er et vanskelig og sammensatt fenomen. I denne boken belyser jeg dette fra begge sider av behandlingsbordet. Bokens budskap er at behandling og strategier for å kunne leve med kroniske smerter, ligger i samspillet mellom pasient og behandler, forteller Hafdis.

Til slutt fant hun løsningen. En operasjon i utlandet, betalt med egne midler. Da hun våknet opp etter narkosen sa legen; “Operasjonen var vellykket. Nå har jeg gjort min jobb, resten er din.”

- Heldigvis er jeg utstyrt med en god dose selvdisiplin. Det kan høres drakonisk ut, men er i realiteten en fantastisk egenskap om den forvaltes godt. Jeg forstod med en gang viktigheten av legens ord, og bestemte meg for å ta vandringen til et høyere nivå enn tidligere. Jeg har alltid vært glad i å gå, og vandrer stort sett alene. Slik Søren Kierkegaard skriver, så har jeg gått meg til mine beste tanker…… Det var en eller annen gang i løpet av den lange rekonvalensen etter ryggoperasjonen at ideen fødtes. Jeg måtte ligge til sengs i tre måneder etter operasjonen, fikk bare stå opp i ti minutter hver time med korsett for å strekke på beina. Etter de tre månedene og fri for korsettet startet den møysommelige opptreningen med egne treningsprogrammer, fysioterapi og akupunktur. Jeg gikk og gikk og gikk og gikk. Først ti minutter. Så tjue minutter. Så en time, så to. Jeg er sikker på jeg gikk meg frisk. Det å sette den ene foten foran den andre gav også ro og rom for tanker og refleksjoner om hvordan det hadde vært å leve med kroniske smerter i mange år. Samt betraktninger og overveielser for å stake ut en ny kurs.
Jóna Hafdis Einarsson Pilgrimsvandring
Seks år etter ryggoperasjonen kom dagen. Det ble 1500 kilometer med pleiing av verkende gnagsår, steinete romerveier, skygge fra velsignede løvtrær, refleksjoner over sneglens langsomme ferd, små overnattingssteder hvor vertskapet disket opp med utsøkt mat og vin. Så mye kjærlighet og omsorg. Det ble en pilegrimsvandring fra Le Puy-en-Velay i sentrale Frankrike, gjennom Massif Central, inn i fransk Baskerland, frem til Saint-Jean-Pied-de-Port ved foten av Pyreneene, over fjellkjeden og inn i Spania, hvor pilegrimsveien går gjennom provinsene Navarra, La Rioja, Burgos, Palencia, Leòn og inn i den autonome regionen Galicia og provinsene Lugo og La Coruña, videre til Santiago de Compostela.

- Jeg gikk i 53 dager, hver eneste dag sammen med min mann. Vi diskuterte aldri været. Det var som det var. Det er noe av det beste jeg har gjort i livet, en renselse for kropp og sjel. Og det viktigste av alt; jeg gikk meg i form!

Og selvfølgelig ble det en bok. I pur glede over å bli frisk, og over livet. En fantastisk beskrivelse av vandringen, synsinntrykkene godt blandet med små anekdoter og praktiske råd. “Jesu døtre og andre usannsynligheter”, er en fornøyelse for deg som vil vandre, men også for deg som vil høre andre fortelle om å vandre.

- Pilegrimsvandringen har satt større spor enn jeg noen gang hadde trodd. Det er rett og slett en renselse for sjelen å gå ute fra soloppgang til solnedgang.


«Nog finns det mål och mening i vår färd, - men det är vägen , som är mödan värd..»
Karin Boye
Jóna Hafdis Einarsson er utdannet sosionom og statsviter. Gjennom sitt virke har hun skrevet mange akademiske tekster. Hun har også ved to tilfeller vært ansvarlig redaktør for faglige tidsskrift. Hun har lang erfaring fra arbeid innenfor undervisning, administrasjon og forskning. Likevel har hun følt trang til mer lekenhet i språket, en større frihet i skrivingen, en iboende kreativitet som oppmuntrer til utfoldelse.

- Skriving er viktig, en base for struktur som for eksempel å skrive lister slik vi kvinner gjør. Et middel til å gjenskape den ønskede orden. Skriving er også en kilde til renselse, en lensing av tenkeboksen, men også en spire til meditasjon som gjør plass til nye og annerledes tanker. Det setter saker og ting i perspektiv. Språket må ikke bli for stramt, det skal tross alt fenge.

Den unge gutten som får hjelp av islandske alver og en sirkustropp, er romanen Hafdis kalte for “Skyfangeren”, og som kom ut i 2013. Den handler om kraft. En katastrofe raserer Kjartans lykkelige barndom. Som ung voksen er livet hans blitt uten retning, og han leter ustanselig etter lykken han mistet. Et tilfeldig møte med en barndomshelt er starten på den slitsomme reisen tilbake til livet. Langsomt og møysommelig finner han seg selv igjen, godt hjulpet av merkelige venner, islandsk mystikk og ekte kjærlighet.

Hvorfor akkurat henne?
- Noen trekker bare et dårlig kort i livet, når det gjelder helse, er Hafdis svar på spørsmålet om hun ikke føler urettferdighet.

Livets veier er uransakelige
Stahet og disiplin skulle nok engang settes på prøve da diagnosen lød “sklerodermi”, en systemisk bindevevssykdom som angriper mange organer. Nå er det snart ti år siden hun fikk diagnosen og dette skjedde rett etter at hun var på oppdrag for Redd Barna i Scopia. Immunapparatet reagerer feil og forsøker å bekjempe egen kropp. Huden blir hard og stram og dørene til smertehelvete slås opp på vid gap. Sykdommen ble oppdaget i tide for å redde nyrene, men sjokket er overveldende da det oppdages kreft i brystet. Ingen formildende omstendigheter, brystet må fjernes.

- Hvordan kan jeg beskrive huden som ble til et panser, den evige trettheten, om kløen, om brystet de måtte fjerne, om smerter, om kalkuler i fingrene, blødninger i magen, nyrene som svikter, hjertet som får for mye vann rundt seg, sår som ikke vil gro, restarbeidsevne, håp og redsel?

Det er ikke skinnbuksene som strammer, det er selve huden. Hafdis trener med hendene på stolryggen, mens hun flittig løfter og strekker opp benet. Hun øver på å kunne sette seg bakpå en motorsykkel. Denne gangen kan hun ikke gå pilgrimsvandringen til Santiago de Compostela på sine egne ben.

Med en intensiv anmodning har hun nesten insistert på at hennes mann skal ta henne med bakpå sin Harley Davidson motorsykkel fra Provence i Frankrike, inn i Spania ved å passere Pyreneene over Col du Somport-passet. En motorisert pilegrimsvandring.


“Jeg løfter opp det sotete glasset på motorsykkelhjelmen. I det fjerne ser jeg Pyreneene, den majestetiske fjellkjeden som strekker seg fra Atlanterhavet til Middelhavet, hakkede fjelltopper tegner seg som en silhuett mot himmelen. Jeg kjenner igjen dette bildet. Da vi gikk pilegrimsveien fra Le Puy-en-Velay til Santiago de Compostela, fikk vi Pyreneene i sikte fire dager før vi kom frem til Saint-Jean-Pied-de Port ved foten av fjellet. Den gangen, for fem år siden, kom vi frem ved hjelp av apostlenes hester, nå er det en Harley Davidson som står for framdriften.”

Sitatet er hentet fra Hafdis Einarssons bok “1450 SOFTAIL Pilgrim,- slalåm på caminoene”, som forteller om en litt annerledes pilegrimsreise. Nettene tilbringes på “Paradores de España”. En parador er et hotell i særklasse, fordi disse bygningene har historien risset i seg. En parador kan tidligere ha vært et herskapshus for adelen, et arabisk fort, et palass, et munkekloster, et herberge for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela eller et middelalderslott. I Spania har man tatt vare på mange av disse historiske monumentene ved å gjøre dem om til hoteller. Det finnes nærmere hundre paradorer i Spania, i boken besøker Hafdis og mannen hennes tretten av dem.

Nå er det tredje året på rad at pilegrimenes middelaldrende botsveier i nord Spania er byttet ut med Gran Canarias stabile klima og omfavnende varme. Veiene langs havet, lyden fra bølgenes dønninger og vindens styrke får Hafdis, som har fått sitt navn etter disen over havet, til å kjenne den samme vulkanske kraften her som på Island. De sterke energiene i universet gir kraft. Fortsatt holder hun fokus på vandringen, ..å gå, å gå å gå..med samme mål for øyet. Hun vil gå seg frisk, hun vil gå seg til sine beste tanker. I høst fikk hun slippe de siste prosentene av sin livselixir, jobben hun elsker. Det var skremmende, som å kaste seg ut i et ukjent mørke. Men diagnosene vil ingen ende ta og tapper henne for krefter. Kreften er tilbake, denne gangen i en annen bekledning, men om mulig enda mer skremmende.

Da det ble vanskelig å komme opp av sengen var hun sikker på at reisen til Gran Canaria måtte avlyses. Men legen mente det motsatte. Selv forklarer hun det enkelt; lyset, varmen og de kilometerlange turene hver eneste dag gir henne uante krefter og livskraft. De mange tilbakelagte mil under tre ukers opphold har gitt ro og rom for tanker og refleksjoner, byrden har blitt lettere å bære. Hun har skaffet seg et depot, et magasin som i tillegg til hennes kjærlighet og takknemlighet til livet nå rommer timer med meditasjon, fysisk styrke, mental kraft og håp for de utfordringer som står foran henne.


Det at livet reduseres til å gå, spise og sove gjør det lett å finne fokus i livet. Sigurd Mikal Karoliussen (filmprodusent)

- Jeg føler takknemlighet i møte med det norske helsevesenet. Jeg kjenner også på en stor takknemlighet til Gran Canaria, som ved sin eksistens kan gi meg muligheten til å spille på lag. Som legger forholdene til rette for at jeg og mange med meg, kan styrke oss og ruste oss for de utfordringene vi må leve med i hverdagen. Som ruller ut sine milelange vandringsveier i stillhet, med strender, hav, bouganvilla, palmer og fjell som bakteppe. Brisen som kjærtegner en skjør hud, og vinden som visker bort mørke tanker. Vandring og stillhet er ingenting du kan få kjøpt på boks, sier Hafdis.