Arucas
- byen, kommunen og de edle dråpene
Tekst & Foto Rune Lie Johansen
rune.lie.johansen@gmail.com
Arucas

Arucas, byen og kommunen med samme navn, som mange sikkert forveksler med Kanariernes favorittdrikk; Arehucas rom. Det er imidlertid ikke så rart. Fabrikken har nemlig valgt å stave navnet på samme måte som urbefolkningen skrev stedsnavnet fram til slutten av fjortenhundretallet. I tillegg til den populære rom’en er den praktfulle katedralen San Juan Baptista er byens mest kjente og i dobbel forstand; største severdighet. Men byen har en rekke andre attraksjoner av interesse for oss besøkende. Men før vi ser nærmere på noen av disse, blir det først noen ord om byens historie og utvikling frem til i dag.

Historie


En av øyas viktigste historiske hendelser knyttet til den spanske erobringen skjedde i 1481 i forbindelse med «Slaget ved Arucas». Da ble nemlig Doramas, urbefolkningens fremste kriger og hærfører drept i et bakholdsangrep av Pedro de Vera, den kastiljanske kronens guvernør på den tiden. Det ble også vendepunktet i «Den kanariske krigen» og endte som kjent med urbefolkningens fullstendig kapitulasjon et par år senere. To år tidligere, i 1479, hadde den forrige guvernøren Juan Rejon vært på ferde og sørget for å utslette det som var av urbefolkningens bosettinger i området. Selv om urbefolkning allerede hadde holdt til i Montaña de Arucas og de omkringliggende områder i et par tusen år, valgte erobrerne å nullstille stedets tidligere historie og «grunnla» byen på ny i år 1503. En skjebne og historie som byen logisk nok deler med de fleste andre steder her på øya, men som også var starten på en helt ny æra.


Byens økonomiske oppblomstring og rikdom fra midten av 1800-tallet ble blant annet brukt til en omfattende byfornyelse. For de som er interessert i arkitektur er Arucas et lite mekka.

Fra begynnelsen av 1500-tallet vokser det fram en ny bosetting ved foten av Montaña de Arucas. De første boligene etableres i området omkring et lite kapell til ære for San Juan (Døperen Johannes). Samme sted hvor den nåværende, praktfulle katedralen og Plaza de San Juan befinner seg. De første «nye» innbyggerne var riddere som hadde fått tildelt rettigheter til land og vann som betaling for sitt bidrag til erobringen, samt arbeidere som jobbet på en av de mange sukkerfabrikkene som ble satt i drift fra begynnelsen av 1500-tallet.

Byplanlegging var ikke noe tema den gang, så byens utvikling og ekspansjon frem til 1800-tallet var tilfeldig og knyttet til to ulike områder med forskjellige funksjoner. Det ene fra «Villa de Arriba» (den øvre delen) hvor byens økonomiske og religiøse «øvrighet», sukkerfabrikkene og et kapell til ære for St. Peter befant seg. Det andre fra «Villa de Abajo» (den nedre delen) hvor arbeiderne på møllene bodde i tilknytning til kapellene for byens to øvrige menigheter; For San Juan Bautista, hvor dagens katedral befinner seg, og for San Sebastian som den gang befant seg på Plaza de la Constitucion, men hvor du i dag finner byens Rådhus. Forbindelsen mellom disse to bydelene var gaten «Calle San Juan» og ble opprinnelig brukt i forbindelse med religiøse prosesjoner mellom de tre kapellene i byen, men i dag er den hovedåren som byens urbane utforming har basert seg på.

Det var først i perioden fra andre halvdel på 1800-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet at byen fikk sitt nåværende utseende. Byens økonomiske oppblomstring og rikdom fra midten av 1800-tallet hadde sin rot i produksjonen av Cochenillelus til et verdensmarked som var umettelige på fargestoffet karmin, samt fra sukkerproduksjon. Byens nyvunne rikdom ble blant annet brukt til en omfattende byfornyelse av sentrum. Den gamle bebyggelsen, inklusive de tre kapellene, ble alle revet for å gjøre plass til nye og mer moderne bygg. Hovedgaten ble utvidet til å danne det som nå er Calle Francisco Gourié, som dessuten er det eneste kjente byplanleggingsprosjektet fra 1800-tallet. Men det er blitt riktig så fint for det, og nettopp på grunn av alle de store, praktfulle bygningene i stein fra de lokale steinbruddene, fikk området sin fortjente status
som et historisk kunstnerisk senter den 10.desember 1976. For de som er interessert i arkitektur er Arucas et lite mekka.
Arucas Gran Canaria
Iglesia de San Juan Bautista
Byens severdigheter

Byens største attraksjon er Iglesia de San Juan Bautista (Døperen Johanneskirken) Selv om den ikke har status som katedral, blir den likevel på folkemunne kalt for nettopp det, men da på grunn av sin utforming og størrelse. Den er bygget i nygotisk stil og med den berømte «blå» steinen som finnes i Arucas området. Arbeidet startet i mars 1909 og ble innviet i 1917. Det tok imidlertid ytterlige 60 år før det siste arbeidet ble ferdigstilt med klokketårnet på den sørlige fasaden og som rager 60 meter til værs. Det ble påbegynt i 1930 og sto ferdig først i 1977.

Det var to sentrale pådrivere bak byggingen av den nye kirken. Den ene var soknepresten Francisco Cárdenes Herrera, som for øvrig også hadde ideen. Den andre var Francisco Gourié Marrero, sønn og arving til grunnleggeren av det vi i dag kjenner som Destilerías Arehucas, S.A., fabrikken hvor øyas berømte Rom lages. Sistnevnte bidrag var mer av det finansielle slaget, men begge har likevel fått sin plass i Arucas nyere historie. Soknepresten ved at hans levninger nå befinner seg i «katedralen», mens Francisco Gourié har fått en gate oppkalt etter seg. Familiens generøse bidrag til byens severdigheter gjelder også den kommunale parken, som opprinnelig het Parque de Gourié.

Kirken er en arkitektonisk nytelse av de sjeldne og i manges øyne det flotteste byggverket på øya. For de som er interessert i kirkekunst er det også nok av godbiter innendørs. Glassmaleriene er laget av den franske produsenten Maumejean et Fréres. De ble installert i perioden 1916 til 1928 og San Juan Bautista var den første kirken på Gran Canaria med arbeider fra dette firmaet. Men den inneholder også en rekke malerier og skulpturer laget av kjente kunstnere som pryder de forskjellige sidealtre/kapeller, samt et hovedalter som kan dateres til slutten av 1500-tallet.

Og som om ikke det skulle være nok, kan også litteraturinteresserte ha utbytte av et besøk, for her finner du også åstedet for et av mordene i Mari Jungstedts andre bok i hennes krimserie fra Gran Canaria; «Det förlovade landet». Kirken er som man skjønner vel verdt et besøk av flere grunner.

Byens nest største severdighet er nok Destilerías Arehucas, S.A.

Fabrikkens opprinnelse går tilbake til 1883 da Alfonso Gourié bestemte seg for å etablere en fabrikk for produksjon og behandling av sukkerrør, som i sin tur bare var første fase på veien til det egentlige produktet; Rom. Den åpnet 9. august 1884 til stor glede for byens befolkning da den ga fast arbeid for et stort antall familier. På folkemunne ble den kalt Sankt Peters destilleri, noe som både skyldes fabrikkens opprinnelige navn, Fábrica de San Pedro, men også det faktum at du på mange av deres produkter finner Sankt Peters nøkler i form av deres logo. I perioden 1920 til 1940

Kirken er en arkitektonisk nytelse av de sjeldne og i manges
øyne det flotteste byggverket på øya.

ligger fabriken delvis brakk inntil Alfredo Martin Reyes blåser liv i den igjen med lanseringen av stjerneproduktet Arehucas Rum. For de som måtte lure på hvem som er portrettert på statuen utenfor inngangen til fabrikklokalene, ja så er det han, og ikke grunnleggeren som har fått den æren. I 1965 endrer de virksomhetens navn til dagens, Destilerías Arehucas, S.A.

Fabrikken tilbyr en 45 minutters guidet tur omkring på anlegget (også på engelsk), hvor man blir innviet i hvordan rom produseres. Turen avsluttes med et besøk i deres butikk hvor man gratis kan nyte 21 ulike smaksprøver på deres utvalg av Rom og diverse likører. Omvisningen koster den nette sum av 2.50€, så for de som har med seg sjåfør er det jo en spesielt god investering. Men det er så absolutt et interessant besøk også for de som nøyer seg med å drikke vann. Noe vi selv gjorde. I fabrikkens kjeller har de 4308 amerikanskproduserte eikefat med ferdig rom.
Arucas Gran Canaria
Fabrikkområdet til Arehucas med Sankt Peter kapellet (versjon 3) i forgrunnen.

Følelsen av «storby»

El Pilar, som forsynte 2500 innbyggere i Arucas med friskt vann fra 1874 og frem til 1950.

Parktrollet som skal bringe lykke. Dvs om du klør det på nesen
Noen av disse er helt tilbake fra oppstarten, mens andre igjen er tilbake fra 1960, 70, 80-tallet eller fra nyere tid. Mange av disse tønnene er signert av kjendiser og i enkelte tilfeller også dekorert med noen raske skisser utført av kjente kunstnere. En artig gimmik som helt sikkert har bidratt til å gjøre disse omvisningene så populære.

En annen interessant ting som befinner seg på fabrikkens område er en restaurert utgave av det opprinnelige Sankt Peters kapellet. Det første ble oppført i La Goleta av Juan Mansell i perioden 1521-1525 og ble erstattet av et nytt i 1724, men bygget i samme arkitektoniske stil som det originale kapellet. Det ble i midlertid revet da det nye Rådhuset så dagens lys på slutten av 1880-årene. Nå står det altså en kopi av kopien på fabrikkens tomt, trolig til minne om sin opprinnelse på folkemunne; Sankt Peters destilleri.

Det var dessverre stengt da vi var der, men om det skulle være åpent så har de en såkalt triptyk (3-delt) altertavle der inne med religiøse motiver, flankert av giverne (D. Juan Mansel og hans kone), noe som var en vanlig skikk på den tiden. Som under enhver Fiesta på denne øya, er det altså mulig å kombinere det religiøse med det verdslige ved et besøk til dette museet.

Følelsen av en gammel «storby»


Det var flere ting ved Arucas som overrasket oss. En ting var at gamlebyen slettes ikke var så gammel som vi trodde, ei heller den nygotiske kirken, som altså først sto ferdig for drøyt 50 år siden. Derfor er det jo interessant at man likevel får en følelse av å bevege seg gjennom et gammelt og historisk «landskap» på tur gjennom gamlebyen. Den dekker jo også et ganske stort område som knytter deler av byens øvre og nedre del sammen. Parker har de også, noe vi ofte har savnet på våre besøk til andre av de mindre byene på øya.

Parque de Gourié , eller den kommunale parken som den heter i dag, befinner seg vis-a-vis plassen foran Rådhuset, kun 2 minutters gange fra kirken i retning Arehucas fabrikken. Her er det mulig å få litt fred fra gatenes larm og la inntrykkene fra dagens opplevelser synke inn. Eller man kan kombinere rusleturen i parken med å gå på jakt etter parktrollet (Gobelin) som har gjemt seg i et av trærne. Om du finner den, så ikke glem å stryke det over nesen, for det skal nemlig bringe deg lykke. Vi fant den omsider (og en til), men det kan godt hende at det finnes flere figurer i parken enn de to vi selv oppdaget på vår lille rundtur.

Dessuten kan parken også by på litt historie knyttet til det sinnrike vanningssystemet de brukte i gamle dager, og som sørget for innbyggernes, industrien og jordbrukets behov for vann. En del av disse kanalene er fortsatt i bruk i selve parken, og på utsiden av den, bak kommunens museum som befinner seg i samme område, er det fortsatt liv i byens og kommunens eldste «vannstasjon». Den heter El Pilar, og forsynte i perioden 1874 til 1950 så mye som 2500 av byens innbyggere med friskt vann.

Det at det finnes parker gir for meg en følelse av at man befinner seg i en større by enn hva Arucas faktisk er. På en måte fikk jeg et snev av storbyfølelse mens vi ruslet omkring der. Nesten som å gå rundt i bydelen Vegueta i Las Palmas, hvor du også har disse prangende, vakre husfasadene som ligger på rekke og rad nedover begge sider av gatene, og hvor man mellom disse, finner et stort tilbud av små trivelige cafeer en kan slå seg ned for en liten hvil og ta seg noe å spise eller drikke. Trivelig!
Men Arucas har flere severdigheter å by på.

For de som er interessert i geologi generelt eller Arucas stein spesielt, så finnes det to museer i byen som kan besøkes. Begge ligger i nærheten av hverandre og ikke så langt fra parken. Siden de stenger klokka 14:00 fikk vi dessverre ikke med oss noen av disse, og får ha det til gode til et senere besøk. Men også Casa de la Cultura er verdt et besøk. Det ble grunnlagt i 1973 med hensikt å huse byens bibliotek. Det befinner seg i et tradisjonelt kanarisk hus fra 1600-tallet med svalganger og et praktfullt, gammelt dragetre på den innvendige plaza’en. Den ene delen av bygningen er fra 1687 og har utsikt mot Calle de San Juan, mens fronten og hovedinngangen er fra Calle de Gourié og av nyere dato (1973). Dette arbeidet ble utført av den lokale kunstneren Santiago Santana.

Et annet av byens populære turistmål er utsiktspunktet fra toppen av Montaña de Arucas. Det befinner seg på 412meters høyde, byens høyeste punkt, og med en fantastisk utsikt over øya i alle retninger. Opprinnelig en kjegleformet vulkansk topp med et sirkulært, grunt krater som ble fylt igjen på 1950-tallet for å skape denne turistattraksjonen. Her er det også en restaurant for de som trenger noe å bite, og ikke å forglemme; Øyas høyeste steinkors, selvfølgelig laget av Arucas egen steintype.


God tur!
Dragetre og svalganger i Casa de la Cultura