Tekst & Foto Rune Lie Johansen
rune.lie.johansen@gmail.com
Galdar Gran Canaria
Tenesor Semidan /Fernando Guanarteme Gran Canarias siste konge

Om du lurer på hvorfor i all verden man bør besøke Gáldar? Vel.. så finnes det et veldig enkelt svar på det. Fordi det er en helt fantastisk by og blant mine absolutte favorittsteder her på øya. Kanskje først og fremst på grunn av min egen interesse for øyas tidlige historie tilbake fra den tiden hvor urbefolkningen selv regjerte øya. For byen er et prakteksempel på hvordan urbefolkningens kultur og historie, selv etter flere århundrer med innflytelse fra den spanske, fortsatt er tydelig til stede og har livets rett i dasgens moderne samfunn.

Man skulle kunne tro at Aboriginerne fortsatt regjerer her i Galdar. I hvert fall i dens histo riske del, casco historico. Her er med noen få unntak, flere gatenavn, parker og Plazaer med referanser til deres interessante historie. Da kan det jo passe fint å flette inn noen av disse historiene på en lille rundtur til noen av byens mange severdigheter. Men først litt om byens tidligste historie fra 13- og 1400-tallet som forklarer hvorfor Galdar har fått navnet ”Den kongelige byen”. Den kan imidlertid smykke seg med et enda mer prestisjefullt navn; ”Real Ciudad de Santiago de los Caballeros de Gáldar”.
Gáldars historie.
Via funn fra utgravninger er det bekreftet at urbefolkningen (Aborigenes) hadde bosettinger i Gáldar og de omkringliggende områdene fra 500-tallet og frem til slutten av det 14.de.
Det vil si til den siste fasen av Conquistadorenes erobring av øya, kalt ”den kanariske krigen” og som varte fra 1478 til 1483. Fram til år 1375 var imidlertid Gran Canaria, eller Canarii som øya ble kalt den gang, inndelt i 10 stammer, som ble styrt av hver sin Guaire (høvding). Den første og eneste som klarte å samle disse under ett rike var Guairen i Galdar. Han het Gumidafe og ble født i Tejeda omkring år 1335. I år 1360 giftet han seg med Atidamana. I år 1375 slo de seg ned ved foten av vulkanen Pico de Galdar, i ”Grottene til de noble i Facaracas”.

Men lenge før dagens kirke så dagens lys, sto det første kapellet ferdig på nøyaktig samme sted, og det så langt

Den gang het byen fortsatt Agaldar og fikk status som hovedstad i kongedømmet Guanartemos. De var 1.ste generasjon i Semidan dynastiet som regjerte øya de neste 108 årene, det vil si fram til deres endelige kapitulasjon overfor de spanske erobrerne i 1483. Den siste kongen med hovedsete i byen het Tenesor Semidan. Blant historikerne hersker det fortsatt uklarheter om det faktisk var han som befant seg hos det Kastiljanske kongeparet på fastlandet i byen Calatayud i år 1481 og underskrev pakten som forseglet urbefolkningens skjebne. Uansett hvem det var som signerte den ble resultatet det samme. Øya var fra da av underlagt den kastiljanske kronen.

Tenesor Semidan lot seg også kristne og fikk navnet Fernando Guanarteme. Den 29.april.1483 ble avtalen om overgivelse formelt forseglet også her på øya ved at Arminda, hans onkels mindreårige datter og rettmessig arving til tronen, ble overlevert til Conquistadorenes guvernør Pedro de Vera for så å bli giftet bort til Kaptein Hernando de Guzman. Og med det var Semidan dynastiets regjeringstid her på øya over for godt.
Galdar Gran Canaria
Arminda / Catalina de Guzmán
Et populært fotomotiv
Casco Historico
I følge dokumentariske kilder er det mulig å konkludere med at urbefolkningens hovedstad Agaldar i det 13. og 14. århundre okkuperte det samme området som i dag er byens historiske sentrum, Casco Historico. Den gang var Plaza de Santiago en plass som urbefolkningen blant annet brukte til ulike seremonier og andre sammenkomster i tiknytning til sin egen kultur I det samme området valgte erobrerne å utvikle det nye Gáldar som fra da av gradvis har vokst frem til å bli slik det fremstår i dag.

Urbefolkningens tidligere geskjefter som jordbruk og dyrehold ble erstattet med produksjon av sukkerrør, en industri som førte til stor vekst og behovet for mange nybygg. Byggematerialene de brukte var dessverre som oftest fra urbefolknings tidligere boliger. Et stykke inn i det 17. århundre var det derfor bare noen få igjen av de gamle husene og grotteboligene. Resten var blitt gjemt under nye jordbruksområder og deretter glemt, eller raserte og dermed borte for alltid. Etter 1483 er sporene fra urbefolkningens kultur gradvis blitt utslettet, med noen unntak da, som for eksempel ”Cueva Pintada”.

Cueva Pintada, den malte hulen.

Museet befinner seg i en moderne bygning og organisert som er et opplevelsessenter for de som ønsker å vite mer om Aboriginernes kultur, men også om de viktigste personene og hendelsene involvert i ”Den Kanariske krigen” (fra1478 til 1483), som resulterte i begynnelsen på slutten for deres egen kultur. Dermed får man også muligheten til å bli nærmere kjent med mange av de historiske personene, som ellers bare ville fremstått som anonyme gateskilt på vandringen gjennom byens historiske gamleby.

Museet kan tilby guidede turer, men undersøk på forhånd om det er mulig å få det på et språk du selv behersker. Turene starter innendørs hvor man beveger gjennom forskjellige saler med mange spennende funn fra utgravningene.
Galdars staselige kirke
Byens staselige kirke

Cueva Pintada Galdar
Øyas viktigste arkeologiske funn kan du studere nærmere i El Museo og Parque Arqueológico Cueva Pintada - - - Se link nedan

Rådhuset (til høyre)

Gran Canarias eldste Drago (Dragetre)
Siste stopp før man entrer selve den arkeologiske parken, er en liten kinosal hvor det vises en 3D-film som forteller urbefolkningens historie sett fra deres perspektiv, og den er fortalt gjennom Prinsesse Armindas egen historie. Hun var Aboriginernes siste Dronning, en gest hun ble tildelt av de spanske erobrerne etter å ha blitt kristnet.

Siste del av disse turene er til den arkeologiske parken hvor den malte hulen og andre typer boliger befinner seg. Gangveier leder deg rundt på området til forskjellige ”infostasjoner”, hvor det på store monitorer vises filmer med ulike temaer og informasjonen er tilgjengelig på ulike språk. Så det er faktisk mulig å vandre rundt på egenhånd også og fortsatt få et bra utbytte av turen.

Med det er denne lille smakebiten fra byens største turistattraksjon ferdig. Forhåpentligvis har den pirret nysgjerrigheten såpass at flere vil avlegge museet et besøk når de først befinner seg i Gáldar. Det er det så absolutt verdt. Men byen har flere interessante severdigheter som det er verdt å få med seg. I det følgende skal vi se på noen av disse.


The Matriz and Arcipreztal Temple of Santiago de los Caballeros de Gáldar

Den praktfulle kirken du i dag kan besøke på Plaza de Santiago tok det nesten 50 år å ferdigstille. Den ble påbegynt i 1778 og sto ferdig først i 1826. Det kan man blant annet takke kaptein Don Esteban Ruíz de Quesada for. Han var ikke bare en pådriver for å sette i gang byggingen, men brukte også store deler av sin arvede familieformue, i tillegg til verdier han selv hadde opptjent i livet, for at tempelet skulle bygges. Derfor proklamerte han uten blygsel følgende overfor byens nabolag: ”La oss bygge tempelet, selv om vi må tigge brød”. Ja ja, han gikk i hvert fall foran med et godt eksempel, selv om han selv sikkert ikke hadde behov for å tigge til sitt daglige brød. Byens paradegate, Calle Capitan de Quesada, er som man forstår oppkalt etter ham. Den starter ved Plazaen, hvor den majestestiske bygningen Casino de Galdar befinner seg. Der står det også en byste av denne velgjøreren, hvor de samme velmenende ord han utbasunerte overfor byens borgere er innfelt i bystens sokkel.
Men lenge før dagens kirke så dagens lys, sto det første kapellet ferdig på nøyaktig samme sted, og det så langt tilbake som i 1486. Den var det Conquistadorene som satt opp og var den første Jakobinske kirke som ble etablert utenfor det Spanske fastlandet. Derav dens status også som Tempel (om jeg har forstått det korrekt). Og om du har gjettet deg fram til at denne ble plassert på nøyaktig samme sted som urbefolkningens hellige sted før erobringen, vel.. så har du helt rett i det. Noe som ikke var så uvanlig å gjøre på den tiden, og en forklaring på hvorfor denne ikke finnes lenger.

Allerede i 1485 kom det en døpefont til øya, laget i Sevilla på fastlandet, som ble brukt til å kristne urbefolkningen, og da først og fremst nobiliteten blant disse. Den kalles ”La Pila Verde” og er kanskje det fremste ”smykket” av uvurderlig kirkekunst som finnes her på øya. Den er dessverre stuet bort sammen med mye annen interessant kirkekunst i Museo Arte Sacro, som befinner seg i annekset i kirkens bakre del. Museet åpnet i 1969, ble ombygd i 1999 og har dessverre vært stengt for publikum siden år 2004, på et unntak nær og det er den 23.mai hvert år. Da byr det seg nemlig en unik anledning til å bli med på en guidet tur innom de forskjellige salene. Det skal også nevnes at kirken er endestasjon for Gran Canarias egen versjon av pilegrimsvandringen ”Camino de Santiago”. Den foregår i juli hvert år, starter i Maspalomas og ender altså i Gáldar.

Byens Rådhus
Sett utvendig er ikke Rådhuset av de mest imponerende bygningene du finner rundt Plaza de Santiago. Den er nærmest litt anonym av seg, noe som kanskje skyldes at de fleste bygningene i nærområdet til kirken blir litt unnselige av dens nærvær. Desto mer hyggelig å bli så positivt overrasket så snart man har kommet innenfor dørene.

Det første som møter deg er en liten patio med et gedigent Dragetre. Øyas eldste sies det og ble plantet for 300 år siden i 1718. Så stort var det at det ikke ble plass til hele treet på fotoet. Som man kan se er det røslige saker vi snakker om. Verdt å nevne er det vel også at Turistkontoret befinner seg der.

En annen ting av interesse, som er stilt ut i den store ankomsthallen, er kommunens våpenskjold. Det viser med all tydelighet byens stolthet over sin kongelige status nå som tidligere via inskripsjonen; Reyes – Guanarteme.

Teatro Consistoral Gáldar

Byens teater ligger vegg-i-vegg med Rådhuset og har egen inngang derfra. Det er også ansett som det viktigste eksempelet på arkitektoniske kulturbygg som befinner seg utenfor Kanariøyenes hovedsteder. Bygget i 1912 og erstattet da det opprinnelige teaterbygget som ble grunnlagt under Isabella II regjeringstid (fra 1833 til 1870) og har vært og er byens senter for det kulturelle og sosiale liv. Gjenåpnet i 2012 etter 30 år med rehabilitering og inngår nå i komplekset av de mange, historiske bygningene som omkranser Plaza de Santiago.

Den praktfulle teaterbygningen

Den kunstneriske utsmykkingen av teateret er det den kanariske kunstneren Pepe Damaso som har stått for. Både de fargede glassvinduene og det fantastiske motivet i takhvelvingen.

Takmaleri av Pepe Dámaso
Fra ”Sala Antonio Padrón”

Fra studioet med uferdige arbeider

Den kunstneriske utsmykkingen av teateret er det den kanariske kunstneren Pepe Damaso som har stått for. Både de fargede glassvinduene og det fantastiske motivet i takhvelvingen. En spiralformet konkylie med motiver inspirert av urbefolkningen. Tittelen på arbeidet er for øvrig ”Revelora”.

The Recova de Gáldar


Om du ønsker å handle ferske matvarer må du besøke dette kommunale markedet. Det vil si; frukt og grønt, kjøtt og fisk og lignende som befinner seg i byens ”paradegate”, Calle Capitán Quesada nr. 29 – 31. Der har de holdt til siden 1945 og skal være det eneste gjenværende markedet av sitt slag på øyas nordside. Om det ikke er så stort er det til gjelgjeld et usedvanlig trivelig sted å gjøre sine innkjøp.

Det er også en veldig vakker bygning med sine buede portaler og den storslåtte smijernsporten som pryder inngangspartiet. Den sies å være fra 1847 da bygget opprinnelig ble oppført. Men det er også som et lite minigalleri der, hvor det er mulig å gjøre seg nærmere kjent med noen av arbeidene til byens fremste kunstnere. De to skulpturene ved inngangspartiet er laget av kunstneren Juan Borges Linares, og er en hyllest til sjøen og jorden. Det passer jo bra med tanke på hva du får kjøpt på dette markedet. Maleriene er laget av kunstneren Diego Higueras, og er en tilsvarende hyllest til alt man høster fra sjøen og jorden, men også en hyllest til en av øyas største kunstnere, Antonio Padrón. Så da kan det jo passe bra å avslutte disse smakebitene på noen av byens severdigheter med et besøk til hans museum.

Casa-Museo Antonio Padrón


Som de fleste av byens severdigheter gjør, befinner også museet seg i området omkring Plaza de Santiago. Det ble åpnet i 1971 og inngår i det nettverket av museer som er finansiert av øyas Kulturråd. Noe som innebærer at han anses å være blant øyas fremste kunstnere fra 1900-tallet. Født i Galdar i 1920 hvor han levde og virket fram til sin alt for tidlige død i 1968, kun 48 år gammel. Hans uttrykksform var innenfor rammene av ekspresjonismen og maleriene hentet sine motiver inspirert fra øyas kultur og mennesker i en hverdaglig setting.

I tillegg til salen med hans egne arbeider er det også et utstillingsområde med arbeider av andre kjente kanariske kunstnere. I samme bygning finner du også hans studio hvor uferdige arbeider han holdt på med den siste tiden før sin død er stilt ut. For de som er interessert i kunst er dette et sted man så absolutt må besøke.

Og blir du sulten og tørst på din vandring omkring i gamlebyen så er heller ikke det noe problem, for her er det mange trivelige spisesteder i tilknytning til Plazaen og paradegata med mye forskjellig på menyen. Da får man jo også anledning til å nyte folkelivet på nært hold mens man får i seg litt vått eller tørt.



Inne i Markedshallen

Markedshallen