En soppa av hönshjärnor
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
Jan Loman Soppa av hönshjärnor På Gran Canaria, nærmere bestemt i San Agustín eksisterer det et leilighetskompleks som heter Flamboyan. Leilig-hetene er til forveksling lik mange andre feriebosteder. De er passe store, trivelige, beliggende i koselige omgivelse med felles pool og fin utsikt. Mange leiligheter er privateide og meget populære blant godt voksne svensker som ønsker seg mer lys, varme og sol i tunge vintermåneder. Selv om leilighetene er privateide, leies de ut til ferierende på en - og to ukers basis når investorene ikke selv har anledning til å benytte seg av dem.

Dette høres kjent ut for de fleste. Mange leilighetskomplekser fungerer på den samme måten, enten det er i San Agustín, i Playa del Ingles eller i Arguineguín for den sakens skyld. Da forholder vi oss fortsatt til realitetene.
Beveger vi oss litt mer ut i periferien, og inn i fantasiens universum kan man tenke seg at leilighetene på Flamboyan kanskje ikke eies av svensker som selv har tatt en avgjørelse om å investere i et bosted på Gran Canaria.

Skulle man kunne tenke seg at i Sverige blir eldre mennesker med demens diagnose, og eller Alzheimer umyndiggjort og satt under overformynderiet? Her dukker det opp mennesker som ikke vil dem vel, men som utnytter deres uforstand og sårbarhet. Mens de sitter på institusjoner og eldre- boende blir deres personlige anliggender tatt vare på av totalt fremmende som ønsker å oppnå egen vinning? Kan man tenke seg at mot deres vitende blir deres hjem og eiendeler solgt i Sverige, og pengene investert i ferieleiligheter på Gran Canaria?

Den nye investeringen står fortsatt i deres navn, hvilket i utgangspunktet ikke mistenkeliggjør overformynderiet. Derimot går inntektene av utleien rett i lommen på den som forvalter deres tilganger.
Jan Loman
Ingen protesterer fordi vedkommende fortsatt er i live. Det er ikke gjort opp et dødsbo, ei heller foreligger det arv eller arvinger. Det er bare det at vedkommende ikke lenger er ved sine fulle fem, bare sitter bortstuet på et eldreboende og hverken kan eller har mulighet til å danne seg et virkelighetsbilde.

”Du får inte missledas av bokens titel att tro att detta är en kokbok, nej långt därifrån. Även om den innehåller många korn av sanning, som du kommer att känna igen, så är den skruvad och väl kryddad med ironi, men är ändå
ganska sannolik.”

De ble forflyttet fra sitt hjem inn på en institusjon fordi de ikke lenger var i stand til å gjøre rede for seg. Vergen selger hjem og innbo, og gjør en nyinvestering på Gran Canaria i deres navn. Leieinntektene tas ikke opp i noen selvangivelse og de svarte inntektene går rett i lommen på vergen. Vedkommende er ikke tilstedeværende i sitt eget liv men kan likevel leve i mange år. Noe vilt fremmende mennesker vil dra stor økonomisk nytte av.

Hmm……, en fantastisk forretningsidé om man føler seg komfortabel på feil side av loven. Kan dette faktisk kan være en realitet?
Jan Loman
Jan Loman skrev sin debutroman Zombiefeber under sitt vinteropphold på Gran Canaria. Nå er han ute med boken ”En soppa av hönshjärnor” til lesernes store fornøyelse.


Boken “En soppa av hönshjärnor” kan kjøpes på nettet for 185 svenske kroner.
Gå inn på www.litenupplaga.se/1693
og bestill, så sendes boken hjem til din adresse.
Mange tanker har slått meg etter å ha lest boken ”En suppe av hønsehjerner” skrevet av Jan Loman som selv befinner seg på Gran Canaria store deler av vinterhalvåret.

En fornøyelig bok som både belærer og underholder på sitt aller beste. Boken som bare bekrefter forfatterens livlige fantasi understøtter likevel en mistanke mange av oss har når det gjelder det sosialpolitiske systemet som råder i Sverige, eller i Norge for den sakens skyld. Et tungrodd byråkrati, der folk agerer utfra ordre og direktiver, uten å bruke sunn fornuft. Der en urokkelig avgjørelse får fatale konsekvenser uten at noen er i stand til å gripe inn. Der mennesker med makt i systemet kun verner om sine egne interesser og hvor ingen klarer å se helhetsbildet. Arrogante byråkrater som bruker sin posisjon til å markere revir, og hvor folk som forsøker sette ned foten blir idiotforklart.

Sett utenfra, slik Jan Loman får oss å gjøre så blir det en latterlig suppe av hønsehjerner. Forfatter Jan Loman har en livlig fantasi. Om det, råder ingen tvil. Han har også en god porsjon humor, noe som gjør boken meget underholdene og fornøyelig å lese. Men boken har selvfølgelig en undertone av alvor, og ikke minst en gjenkjennelses effekt som er skremmende. Alle kjenner vi noen som har blitt utsatt for noe lignende av det som foregår i boken, eller lest om beslutninger som virker helt hoderystende. Og hvor mange ganger har vi ikke satt spørsmålstegn ved politiske

avgjørelser som ikke henger på greip. I første omgang tar han oss med til et ”mäsigt” Sverige der begrepet besparinger byttets ut med effektivisering. Politiet blir stadig mer usynliggjort og får en campingbil til rådighet, mens det gamle politihuset skal gjøres om til eldreboende. I streven etter å tilfredstille visse idiotkrav glemmer man det mest vesentlige; komfort og trivsel. Det enkle viser seg ofte å være det beste. Under driften av alderdomshjemmet der demente bor, er det kun budsjetter og penge-besparinger som opptar de enkelte aktørene, hvilket fører til underærnæring og overdrevent medisinbruk mot de eldre. Men for all del, budskapet i boken er ikke på noen som helst måte skjult, men innpakket i festlig fantasi og masse, masse humor.

Heldigvis dukker medisinen opp fra Jan Lomans tidligere bok ”Zombifeber” opp! Denne gangen er det redningen for blant annet Svea Ahlberg, tidligere bankfunksjonær, som er demens diagnosiert. Hun våkner opp og forstår hva som foregår på alderdomshjemmet. Hun tar over driften, sørger for at beboerne får god mat og trivsel. Hun fjerner medisinering som kun rekvideres for å reduserer de eldre slik at de blir passive og pleietrengende.
I stedet integrers de eldre i de daglige gjøremål på institusjonen, noe som gir beboerne livsgleden tilbake. Sammen med sin niese Eva og hennes mann blir de avgjørende for utfallet i boken, og skaper en spenningskurve for leseren.

Parallelt med alderdomshjemmet for demente er boken full av store og små hendelser som alle bekrefter en syk verden full av gale avgjørelser tatt på base av absurde, teoretiske og profittbaserte kalkyler. Blant annet vil sterke krefter gjøre om alderdomshjemmet til asylboende.

Et morsomt sidespor i boken er en sekretessbelagt frihandelsavtale mellom USA og Sverige som stakkars Agda Vogel får ansvaret for. Hun blir generaldirektør for Høns- og fjærkredirektoratet og må passe på at flyttfugler fra Afrika ikke kommer i kontakt med tamme fugler i Sverige, da det utgjør en fare for en ny epidemi av fugleinfluensa. Samtidig tillater man at USA får fri import av kyllingkjøtt, hønsefor og genmanipulerte egg, mot at de ikke står i veien for salg av svenske JAS militærfly til Brasil. Utfordringen blir Edit Trotsig som forsøker å spe ut sin folketrygd med frittgående høns og salg av egg. Denne virksomheten tar helt av, de brune eggene blir så attraktive at de havner på dronningens frokostbord, og USA ser seg nødt til å sende hemmelige agenter til Sverige.

Boken er altså en skrønefortelling med mange sannhetskorn som vil underholde de fleste, uansett hvilken samfunnsvinkel man ser det i fra. Dette er en suppe som er kokt på tiltaksløshet, fordommer, krydret med ironi, en dæsj av sannhet og sannsynlighet. Som et fortegnet bilde underholdes man av virkelige og uvirkelige hendelser i dagens Sverige. Redde politikere med tafatte avgjørelser og makthavere som forsøker å tilfredsstille alt og alle, men egentlig bare har fokus på å redde sin egen karriere.

Historien kunne ha utspilt seg i hvilket skandinavisk land som helst. Det handler kanskje mest av alt om synet på eldre mennesker, og en skremmende uvitenhet om hva man skal gjøre med samfunnets eldrebølge. Gale prioriteringer av kommende generasjoner som helt enkelt går ut på dato.

Jan Loman har skrevet nok en velformulert bok, som i tillegg er både festlig og spennende. Underholdning på høyt nivå, samtidig som jeg heretter vil ha et helt annet forhold til alderdomshjem og utleie leiligheter på Gran Canaria. La oss håpe boken kommer i de rette hender!