Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Pasteleria Noruega, Av. Rafael Cabrera 5
Las Palmas Tel. 928 38 08 55
Åpent: man-fre 06.00 - 20.00
lør & søn 08.30 - 19.00
Norsk bakeri?
Er det noe vi drømmer om på Gran Canaria? Om ikke vi, så gjør i alle fall spanjolene det. Norske hjemmebakte kaker står like høyt i kurs blant Las Palmas befolkning, som spanske tapas retter gjør hjemme i Norge

Reidun har bakt hele sitt liv, men det er kun de seneste 6 årene hun har gjort det utenfor hjemmets fire vegger. Hver morgen står hun opp med hanen, slenger sammen ingredienser til masse lekre fristelser som skal fortæres i løpet av dagen. Noen kremer må dessuten håndpiskes, for å oppnå maksimal luftighet. Få timer etterpå dukker distributørene opp, og kakene sendes ut til ethvert hjørne av øya. Når logistikken og faktureringen er unnagjort, påbegynnes produksjonen til neste dag.

- Jeg er veldig selektiv når det gjelder råvarene, presiserer Reidun og forklarer grunnen til sin suksess.

Kun sukker, mel og egg leveres på døra, alt annet håndplukkes på markeder og i favoritt butikker. Appelsin marmeladen som brukes i sjokolade kaka, håndlages privat hos en venn. Oppskriftene er utprøvd gjennom generasjoner av norske husmødre og representerer en kulturarv Reidun er stolt av å stå for.
Au-pair
Det har gått 43 år siden Reidun Rygh fra Mjøndalen kom til Las Palmas som au-pair. Hun skulle ta hånd om den 6 måneder gamle baby`n til norske Astrid Bakken som drev parfymekjeden Medina på øygruppen. Hun hadde ingen aning om hva som ventet henne. Folk hadde forsøkt å skremme henne med historien om svartkledde mennesker og høner på taket. Mange meldte sin interesse som reiseselskap til å begynne med. Men til slutt trakk de seg alle. Reidun valgte likevel å komme. Hun hadde tross alt tidligere vært au-pair ett år i California og hatt Rock Hudson som nærmeste nabo i Beverly Hills.

Mamma til Reidun, Ingeborg Rygh var ikke sen med å komme på besøk for å kontrollere stedet der datteren skulle tilbringe det neste året. Mens Reidun arbeidet, gikk moren i gang med å organisere utflukter på øya. Da Reidun kom hjem fikk hun vite at de skulle på utflukt med buss opp på nordsiden for å være med på det som ble kalt en "grisefest". Mens turister danset, drakk og spiste ble Reidun kjent med en ung fotograf, som sammen med noen venner hadde gjort det til sitt daglige virke å fotografere deltagerne på festen.

Den unge spanjolen het Narciso, og var ikke sen med å be Reidun ut på date. Ingeborg var livredd for sin unge datter som ikke behersket et ord spansk, og satt bekymret og ventet på sitt rom på Hotel Trocadero i Las Palmas. Det skulle vise seg at den unge frieren bodde nesten nabo med hotellet.

Etter en stund kunne de kalle seg kjærester, men det forhindret ikke at Reidun etter endt au-pair tjeneste i Las Palmas flyttet til Lanzarote ett år, og jobbet i familien Bakkens parfymeri på naboøya.
Lanzarote
- Et fantastisk spennende år. Det var ikke så mange steder å gå ut, så private partys ble arrangert overalt til enhver tid. Min kollega ble kjæreste med den ikke ukjente egyptiskfødte skuespilleren Omar Sharif, kjent fra klassikere som “Doctor Zhivago”! Han var på Lanzarote for å spille inn en film, så du kan jo tenke deg, sier Reidun og rister på hodet av gamle minner.

Omar Sharif skulle spille inn filmen “La isla misteriosa”, etter en novelle av Jules Verne. Året var 1973 og både filmen og festene utspsilte seg i et fantastisk hus tegnet av øyas egen kunstnersønn, César Manrique, senere kalt “LagOmar”. Myten sier at Sharif kjøpte huset, og tapte det 24 senere i et pokerspill.

Selv hadde hun helt klart for seg at hun skulle hjem til Mjøndalen og gifte seg med sin Narciso. Men før det, skulle mamma komme tilbake, og sammen skulle de møte den kanariske familien sammen. Som seg hør og bør!
Møte med familien
- Jeg glemmer aldri da vi kom til det store huset med 40 rom og 5 meter under taket, som lå på Calle Cano i Las Palmas. Det viste seg at slekten bestod av mange pianister, og da en onkel som studerte i Amerika, satt seg ned ved pianoet og spilte Grieg, strålte min mor og gav sitt samtykke til ekteskapet. ”Nå kan jeg reise hjem”, sa hun og strålte. Selv hadde jeg full hyre med å dra miniskjørtet ned, og lakkstøvlene opp der jeg satt på fesjå langs veggen til spott og spe for hele slekten. Men det skulle vise seg at mine bekymringer var unødvendige. Jeg ble tatt imot med åpne armer, opplevde en varme og hengivenhet jeg er dem evig takknemlig for. På tross av mitt norske opphav, ble jeg aldri behandlet som en utlending!
Dagmamma og mor
Det fulgte en periode som dagmamma for lille Benedikte. Hun måtte hentes hver dag på det norske konsulatet der moren jobbet. Reidun trivdes med jobben og jentungen, og fikk som bonus ta med seg klesvasken sin til konsulatet, der de hadde vaskemaskin.

Selv hadde hun og mannen kjøpt et eldgammelt hus, langt ute på landsbygda. Der de driftet de 5-6 tennisbaner og åpnet Café virksomhet.

- Ja, livet i La Calzada bød ikke på noe luksus, forteller Reidun. Det var tungvint og slitsomt, men også utfordrende og hysterisk gøy til tider.

Selvfølgelig ønsket Reidun seg egne barn. Lykken var derfor stor da hun fikk sin første sønn Narsico Harald. Da arbeidslivet tok mange krefter, fikk hun mye hjelp av sin tidligere arbeidsgivere Astrid Bakken og hennes mann. Moren kom også fra Norge for å tre støttende til. Etterhvert kunne de tilby moren en egen leilighet på deres eiendom.

Ingeborg Rygh ble imidlertid alvorlig syk, og kismet ville at hun skulle gå bort på sykehuset Insular på Gran Canaria. Sorgen var ulidelig for Reidun. Hun stod sin mor svært nær. Som en skjebnens ironi skulle hun knapt få tid til å sørge sin mors bortgang, for under begravelsen og tiden som fulgte i Norge, ble Reidun oppringt fra samme sykehus som moren gikk bort, med et tilbud om å ta imot et barn, som hun så sårt ønsket seg. Med ett var hun tilbake på Gran Canaria, og fikk lille Fernando lagt i sine armene.

- Følelsene var nødvendigvis motstridende, men som livet selv er det en dyd av nødvendighet å raskt finne en balanse der lykke og sorg kan forenes.
Barcelona
Da lille Narciso Harald ble tenåring valgte de å la guttungens talent få komme i første rekke. Reidun og begge guttene flyttet til Barcelona for at eldstemann skulle satse på tennis. Han hadde flyttet på internat, men lengtet etter veldig etter familien.

- Selvfølgelig var det tøft å komme til et ukjent sted alene med to gutter som skulle integreres på helt forskjellige måter. Men takket være det norske generalkonsulatet og jentene som jobbet der, opplevde jeg 5 fantastiske år i Barcelona. De ble mine beste venninner. Vi var en gjeng som gikk på ski og skøyter sammen, pratet om alt, og støttet hverandre. Ellinore Mussler Gregersen fra Holmestrand, som jobbet på konsulatet, var en engel på jord. Hun underlettet til de grader min tilværelse, og jeg regner henne fortsatt som en av mine aller nærmeste. I løpet av mine år i Barcelona fylte jeg 50 år, og ble overrasket med festligheter og moro.

Lille Fernando som behøvde spesial undervisning for psykisk utviklingshemmede, ble veldig godt ivaretatt og den lille familien på tre ble fulgt godt opp i Katalonien.

Tennisturneringer
Nesten 30 år etter at Reidun første gang satte sine ben på Gran Canaria, var hun tilbake sammen med guttene sine. Etterhvert fikk Reidun og familien kjøpt seg en leilighet i sentrum av Las Palmas. Samtidig begynte de å arrangere internasjonale tennisturneringer rundt om på Tenerife, Fuerteventura, La Palma og Gran Canaria.

- Det ble en karusell av tusen ting som til enhver tid måtte organiseres. Alt fra plakater, sponsorer, busser, innkvartering, måltider og innskrivninger som selv med god planlegging var på grensen til det rene vanvidd. Men i tillegg kom alt det uforutsette; en logistikk som sviktet, værforhold, sykdom og masse, masse mer. Vi var jo tross alt bare oss i familien, og det internasjonale tennisforbundet tillot ingen avvik fra regelverket. Alt måtte være perfekt og prikkfritt tilrettelagt.
Reidun forteller om den gang på Lanzarote da det viste seg at banene som skulle brukes under turneringen var et par centimeter på avveie i forhold til internasjonale regler. Da var det bare å ringe opp en bekjent som var hotelldirektør i første klasse, kaste ut gjester fra hans tennisbaner og flytte turneringssirkuset før noen fikk sukk for seg. Eller den gangen hun bare måtte ha frokost til flere dusin tennisspillere på røde rappen. Målløs var den kineseren som var øyenvitne til et grepa norsk kvinnfolk med oppbretta armer, som kom løpende inn på kjøkkenet hans og begynte å steke egg på samlebånd, før han fikk sukk for seg.

- Det var en spennende men slitsom tid, minnes Reidun. I tillegg til logistikken fikk hun kurse linjemenn og dommere, og forholde seg det internasjonale tennisforbundet med hovedsete i London.

Tre dager før turneringen startet dro Reidun avgårde dit arrangementet skulle finne sted. Hun rigget opp sirkuset, og dro i gang det hele gjerne på en fredag. På søndag kom mannen hennes, og da var dørene åpnet og alt i gang. Så kjørte de turnering så remmer og tøyler holdt, fram til neste fredag, da Reidun dro videre til neste turneringsmål, mens mannen Narciso avsluttet det pågående. Slik fortsatte de i flere måneder i strekk.

- Du vet det var flott å se så mye fin ungdom. Både Rafael Nadal og Roger Federer var blant den gangens unge talenter og var med på flere av våre turneringer, slik som andre kjente navn i dag.

Det var i følge Reidun den økonomiske krisen som satt en stopper for en fin men strevsom tid. Både sponsorer og ikke minst offentlige midler forsvant som dugg for solen og etterlot seg mange ubetalte fakturaer som Reidun og mannen fikk aksle til slutt.

Juletrær
Allerede for 40-50 år siden begav Reidun seg inn i ferskvare bransjen. Den gang handlet det om juletrær. Broren eide mange mål skog hjemme i Mjøndalen og tok kontakt i 1975 med den nygifte søsteren på Gran Canaria, med det genuine forslaget at hun skulle selge hans juletrær på Gran Canaria.

Reidun var ikke sen med å slå til. Fraktebåten med det uvanlige navnet “Kirri Billy” glemmer Reidun aldri. På grunn av havnestreik i Sverige kom ikke båten fram til Las Palmas før lille juleaften, og hele forsendelsen med over 1000 juletrær måtte brennes på havna. Den kom for sent, det var ikke annet å gjøre! Men skam den som gir seg. Nå hadde Reidun fått blod på tann, så allerede året etter begynte de en juletre import og solgte i gjennomsnitt 2 000 grantrær hver jul i nesten 50 år på Gran Canaria.

Tilbake i ferskvare bransjen
Og nå er Reidun tilbake i ferskvare bransjen, og gjør den som gir seg til skamme. Med lav stemme forteller hun at planen er å ligge lavt denne gangen. Det er sønnen Narciso Harald som etter avsluttede universitets studier som ønsket å dra i gang den ”norske bakeri” bedriften.

- Han har store ambisjoner, og vet hva han holder på med, sier Reidun og kan ikke få fullrost sønnen. At hun selv får ta i et kraft tak eller to, skremmer ikke Reidun.

Bakeriet som har egen kafédrift i Las Palmas, på Rafael Cabrera gaten, som går pararelt med Triana har vokst veldig fort. Nå leveres det norske kaker som ”Verdens Beste” og ”Mormors sjokoladekake” over hele øya hver eneste dag.

- Det merkelige er at folk i San Mateo og Agaete liker de samme kakene som nordmenn på ferie i Mogan, ler Reidun, og sier at selv spiser hun ikke kaker! Det skal i så fall være da hun setter seg på byens mest pretensiøse bakeri, der det ryktes om at alle råvarer flyes inn direkte fra Wien. Da hender det at hun bestiller inn et stykke kake med kaffe, bare for å konstanter at hennes fristelser smaker så mye bedre!

Mens vi sitter og prater, kommer yngste sønnen Fernando inn døra. Han er ikke sen om å fortelle på flytende norsk, at han skal flytte til Mjøndalen og Norge til sommeren. Han har fått leilighet og jobb og motorisert sykkel. Lykken er fullkommen. Norge er sååå mye bedre enn Spania konstaterer han, og smiler fra øre til øre. Der føler Fernando at han som psykisk utviklingshemmet finner forståelse, respekt og et støtteapparat som gir han masse muligheter.

- Ja, sukker Reidun tungt. Det blir nok mye lettere for han enn for meg. Jeg kommer til å savne han noe aldeles forferdelig!! Da er det godt å ha noe å henge fingrene i fremover, for jeg har virkelig ikke tenkt å pensjonere meg enda!!