Kommunen Villa de Moya befinner seg på øyas nordside, ca en ½ times kjøring med bil fra Las Palmas by, og strekker seg helt fra kystlinjen ved Costa Lairaga og opp i fjellene til kommunens høyeste punktet på 1773 meter. De kan derfor nyte godt av og trekke veksler på alle fire av øyas klimasoner. Nordsiden av Gran Canaria kalles også for Neocanaria. Det er nemlig her man sist registrerte vulkanske utbrudd på øya, riktignok i ettertid og for drøyt 3000 år siden. Lavastrømmene fra disse utbrudden bidro til å forme det fantastiske landskapet slik vi fortsatt finner det i dag.
Villa de Moya Gran Canaria
Villa de Moya, den grønne byen
Tekst & Foto Rune Lie Johansen
rune.lie.johansen@gmail.com

Det er også her på øyas nordside det er mest nedbør, hvor jorden er mest fruktbar og du kan oppleve et landskap kledd med store grønne lunger og skoger med et unikt plante- og dyreliv.

Arealmessig er den blant øyas minste kommuner og utgjør ikke mer enn ca 2% av totalarealet. Til gjengjeld befinner hele 2/3 deler av dette seg innenfor verneverdige, beskyttede naturområder. På øya finnes det totalt 32 slike områder og hele 6 av disse befinner seg i Villa de Moya.

Men Moya har mer å by på enn fantastisk og særegen natur. Her er det også anledning til å prøve ut noen av deres kulinariske godbiter fra eget ”kjøkken”, som osten Queso de Flor eller kanskje et ”pikekyss”, eller marengs som det også heter. Men det er også tilbud for de som lar seg friste mer av kunst og kultur. Først og fremst Casa-Museo Tomás Morales, poeten med status som Kanariøyenes nasjonalskald. I så fall må man først ta seg til landsbyen som deler navn med sin kommune

B
yens historie strekker seg tilbake til slutten av det 14.de eller begynnelsen av 1500-tallet og ble etablert av de spanske erobrerne.
Djungel Gran CanariaEn av de naturopplevelsene man bør unne seg vet et besøk til Moya er laurbærskogen i Los Tilos. Den befinner seg kun en kort kjøretur fra landsbyen Villa de Moya, og er så absolutt verdt et besøk, også for de av oss som ellers ikke vandrer så ofte i skog og mark.

Barranquillo de Moya, hvor landsbyen Villa de Moya befinner seg. Det er den første ”spanske” bosettingen som etableres i kommunen. Til høyre i bildet ses den nåværende kirken, som med sin synlighet i landskapet også kan kalles byens landemerke der den har kloret seg fast ”på kanten av stupet”.
Dens første innbyggere var landarbeidere og andre som var knyttet til avlingene med sukkerrør og produksjonen av sukker som Europa på den tiden hadde et umettelig behov for.

Etter hvert som befolkningen øker i landsbyen, grunnlegges også den første menigheten til ære for Nuestra Senora de Candelaria. Det skjer i år 1515. Den lille kirken fra den gang finnes ikke mer, men som et plaster på såret har de plassert den nye kirken, som sto ferdig på midten av 1900-tallet, på eksakt samme sted hvor den første befant seg. Helt på kanten av stupet ned i dalen Barranquillo de Moya, og med en praktfull utsikt over øyas nordside.

Byen er ikke spesielt stor, noe de færreste av øyas byer er, og det meste av interesse finner du langs hovedgaten som ender ved kirken Iglesia Nuestra Senora de Candelaria. En strekning som tar snaue minuttet å kjøre med bil og 5 minutter å gå hvis du har dårlig tid. Det bør du ikke ha, for dette er et veldig trivelig område.

En ting er den flotte og varierte arkitekturen, mange med de kanariske balkongene som er så typisk for husenes fasader her på øya. Men her finnes også mange små, trivelige cafeer og andre spisesteder hvor det er mulig å ta seg en liten matbit eller noe å drikke på. En liten kuriositet i det henseende, som min hulde viv valgte å benytte seg av, var å bestille seg en kopp med varm kakao, for det nemlig ikke noe du får overalt.

I enden av hovedgaten finner man tre av byens viktigste bygninger. Rådhuset, Kirken og Casa Museo Tomás Morales.

En fjerde kan du se på veien dit, i en av sidegatene til hovedgata, men likevel lett synlig derfra med sitt karakteriske klokketårn. Vannverkets staselige bygning. For også i Moya har vannet vært blant de viktigste faktorene for deres økonomiske utvikling gjennom de siste 500 årene.

Et av våre prioriterte mål for denne turen var imidlertid et besøk i museet til Tomas Morales, men før vi kom så langt i programmet vårt, tok vi en aldri så liten tur innom både kirken og rådhuset. Flotte bygninger begge to og sikkert med en interessant historie, men noe vi får ha til gode å utforske nærmere ved vårt neste besøk.

En ting som er umulig å ikke merke seg ved et besøk til Villa de Moya ,er at de har plantet en ”drullion” med Hortensia’r overalt i byen, men også satt ut mange små busker blant disse, hvor larvene til Monarksommerfuglen ser ut til å trives aldeles utmerket. Denne sommerfuglen har jo en interessant historie, da den tilbakelegger en distanse på 5000 kilometer, fra Amerika til den Iberiske halvøya og England for så å slå seg til ro der. Før de kommer så langt tar de seg altså en stopp eller hvil her på Gran Canaria, og hvor noen av de benyttet seg av samme mulighet som mange andre har gjort; Blitt værende. Det er et fantastisk skue å se hundrevis av disse vakre sommerfuglene virre omkring i luften.

Etter at vår fasinasjon for sommerfuglene hadde gitt seg, bar det endelig av sted til vårt egentlige mål. Museet til ære for Tomás Morales,

Eksempel på en gammel grottebolig som fortsatt klorer seg fast i byens fjellside.

Byste av Tomás Morales utenfor museet
Kanariøyenes fremste og mest berømte poet, som er anerkjent langt utenfor øyenes grenser og ansett for å være en av de aller fremste poetene innenfor epoken som kalles modernismen. I all enkelthet betyr det 1900-tallet. At museet befinner seg i Moya skyldes at det er hans fødested og at bygningen er hans barndomshjem. Det er ikke alle museer på Gran Canaria som holder åpent når det endelig passer en selv å ta en tur. I dette tilfelle kunne vi telle 5 ansatte, hvorav den ene fulgte oss på en personlig omvisning i museet, som varte en times tid. Også museets direktør spanderte 5 minutter på oss til slutt og ønsket oss dessuten velkommen tilbake. Så dette er vel verdt et besøk, også om man aldri har lest en bok, for det sies om Tomás Morales hovedverk ”Las Roses de Hercules”, som for øvrig var hans eneste utgivelse i hans egen levetid, at det var gjennom hans poesi at kanarierne fant sin egen identitet. Ikke dårlig greier det får’n si. Museet har også en stor samling med malerier av Kanarieøyenes fremste kunstnere, og alle disse er portretter av Tomas Morales. Som man skjønner er dette en person som har satt dype spor etter seg i kulturlivet her nede.

Med det var vår lille visitt til Villa de Moya over for denne gang. Som sluttord kan det nevnes at vi aldri har vært i en by her på øya hvor vi har truffet så mange hyggelige og hjelpsomme mennesker i løpet av en dag. De er velvilligheten selv overfor fremmede og er nok både stolte over og glad i byen sin. Noe de kan være med rette.

Iglesia Nuestra Señora de Candelaria

Mariposas, Monarksommerfuglen