Antonio
respesjonisten som spilte seg selv

Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com


Antonio Sarmiento Cruz ble kjent i hele Norden etter sin rolle som resepsjonist i 80-talls filmen "Sällskapsresan", med Lasse Åberg og Jon Skolmen i hovedrollene.

Det var en rollefigur han kjente godt. Han var nemlig resepsjonist på riktig, og det på skandinavernes reisemål nummer ett på den tiden; Sunwing Monte Rojo i San Agustín.

Selv om Antonio har blitt noen år eldre, har ikke tiden slettet alle spor. Bak skjegget og det kledelige gråstenket drar man lett kjensel
på mannen som beklaget overbooking, da reiseselskapet fra "Sun Trip" kom inn i resepsjonen, og dermed gjorde sitt til at Lasse Åberg og Jon Skolmen måtte dele rom under sitt opphold på Gran Canaria.

Antonio snakker flytende svensk, ikke bare noen stakkars fraser han måtte lære seg for filminnspillingens skyld. Han er kanarier, født i Tejeda, i hjertet av Gran Canaria. Etter endt militærtjeneste som fallskjermhopper var han en i en gjeng som ville ut og oppdage verden. Australia stod lengt oppe på ønskelisten. Men det var en lang og kostbar reise.

Kameratgjengen hadde derimot hørt at den australske ambassaden i Stockholm betalte reisen fra Sverige til Australia om man kunne tilby den type arbeidskraft det var behov for i Australia på den tiden. Gutta dro derfor like godt nordover, til Stockholm!

Året var 1968 og de fleste kameratene ble bare en kort periode i Stockholm før de oppfylte sin drøm og dro videre til Australia. Men Antonio likte seg godt i Sverige, og ble "pizzabagare" på en italiensk restaurant i Stockholm. Drømmen om Australia ble det ikke noe av, og oppholdet i Sverige ble forlenget til 8 år! I 1973 traff Antonio sin Karin, og to år etterpå giftet de seg i Vallentuna kyrka, nord for Stockholm.

Som ektefolk flyttet Karin og Antonio til Gran Canaria og San Agustín, der Antonio fikk jobb som resepsjonist på Sunwing Monte Rojo.

En solfylt dag i 1981 dukker et svensk filmteam med Lasse Åberg, alias Stig Helmer Olsson opp. Sveriges desidert mest elskede turist - på sin aller første utenlandsreise!!! Filmteamet behøver en kanarier som kan spille resepsjonist, og hvem passer bedre enn resepsjonisten på hotellet der de bor?

- Dessuten vil jeg minnes at vi fikk veldig bra betalt, sier Antonio og ler.


Mange av turistene som befant seg på hotellet ble brukt som statister. Ikke minst minnes Antonio en kanarier som daglig kom fra Castillo de Romeral til Monte Rojo for å danse med de svenske jentene på kvelden. Han fikk rollen som ektemann til den eldre kanariske mammaen som satt lengt bak i restauranten og strikket, da sønnen var ute på "date" med en svensk jente.

Den eneste profesjonelle skuespilleren blant spanjolene var nettopp denne kvinnen/mammaen som ble fløyet inn fra Madrid for dette endemål. Ellers var vi en glad gjeng amatører, forteller Antonio.

Antonio vil presisere at det svenske filmteamet og ikke minst Lasse Åberg behandlet alle med like stor respekt, og var ellers en enkel mann å ha med å gjøre.

Mange har senere undret på hvilket hotell filmen ble innspilt. Antonio kan fortelle at scenene fra resepsjonen ble innspilt på Monte Rojo og Hotel Buenos Aires i Playa del Ingles. Hotel Tamaragua ble også brukt, spesielt den scenen da Antonio må være med opp på hotellrommet for å forklare begrepet "havutsikt". Vi minnes at resepsjonisten holder opp et speil der man kan skimte et blått hav i horisonten.

- Som i de fleste filmer skjer ikke innspillingen på ett og samme sted, selv om seerne får det inntrykket etter å ha sett filmen, ler Antonio.


Antonio avviser på det sterkeste at han fikk noen stjernestatus etter at filmen ble en landeplage både i Sverige og Norge.
- Jeg fortsatte mitt liv som vanlig. I og med at filmen aldri kom ut i Spania, var det jo kun skandinaviske turister som kunne kjenne meg igjen. Og visst, i blant kom det en og annen turist som dro kjensel på meg. I filmen har jeg en scene der en av gjestene ikke får ta med seg sitt spanske, kvinnefølge opp på rommet. Men jeg åpner for muligheten til forhandling om han betaler meg 500 pesetas. Derav kom mange kommentarer senere. Folk som for moro skyld tilbød meg 500 pesetas for å forhandle seg til ulike saker, minnes han.


Bare ett år etter filminnspillingen av "Sällskapsresan" forandrer Antonios liv seg drastisk. Brått og uventet blir han enkemann, og han sitter igjen med to små døtre. Den ene 5 år, og den andre kun 5 måneder.

- Livet ble ett kaos, og det tok lang tid før saker og ting falt noenlunde på plass. Jeg fikk råd om å bortadopterte jentene, men det falt meg aldri inn. De var jo mine jenter som betydde alt for meg.


I 1988 flyttet han tilbake til sin fødeby Tejeda. Det var 6 år siden Karin gikk bort, og under hele den tiden hadde han jobbet i den samme resepsjonen på Monte Rojo. Det skulle han fortsette med, selv om veien fra Tejeda ble lang og kronglete. Men den gleden jentene opplevde i nærmiljøet i en liten landsby, med skolen rett over gaten, slekt og venner rundt omkring, oppveiet for alt annet. I dag er jentene voksne, men prater svensk, takket være Antonios streven etter å holde kontakten med Sverige gjennom hele oppveksten deres.

I 1992 ble Sunwing Monte Rojo nedlagt. Da passet det Antonio å forkorte den daglige arbeidsveien. Han satset sine besparte midler og bygde et trehus i sentrum av Tejede. Familien flyttet inn i øverste etasje, og i etasjen under åpnet han restauranten La Perdiz. Navnet som betyr "rapphøne" er ikke tilfeldig valgt. I dalgangene rundt finns godt om rapphøns.

Nå tar han ofte imot skandinaviske turister på utflukt og vandringsreiser til det vakre Tejeda. Hos Antonio får de god mat og forpleining, i tillegg til noen gode historier fra turismens spede begynnelse i San Agustín. Fortalt av en kanarier, på klingende svensk.