Øyhopping på Kanariøyene
Anita og Birger er forfatterne bak en rekke vandringsbøker fra Kanariøyene, Balearene og Madeira.


Turene vi beskriver i bøkene byr på vakker og annerledes natur, mange og spennende kulturminner, - og man ser hvordan folk lever og bor utenom turiststedene, forteller det norske ekteparet. Vi har i Dag & Natt tidligere publisert en artikkelserie der Anita og Birger beskriver øyene La Palma, El Hierro, Lanzarote, La Gomera og Fuerteventura.

Dette kan DU nå leses på vår web side; www.dagnatt.com I denne utgaven beskriver de Gran Canaria og Tenerife som uten tvil har mye felles.
Gran Canaria er med 1532 km2 den tredje største av Kanariøyene, noe mindre enn Fuerteventura 80 km mot øst og 500 km2 mindre enn Tenerife 50 km mot vest. Gran Canaria er nesten rund i formen, med en diameter på omtrent 50 km. Den eneste «utstikkeren» er halvøya La Isleta i nordvest utenfor hovedstaden Las Palmas.

Det høyeste punktet er 1950 meter høye Pico de las Nieves, på den høye fjellryggen La Cumbre som strekker seg fra nordvest til sørøst og deler øya i to svært forskjellige områder. I sør preger heller golde og stedvis nesten ørkenlignende områder landskapet, i nord er det mer vegetasjonsrike og grønne områder. Denne enorme variasjonen gjør at øya kalles for et minikontinent. Bakgrunnen for forskjellen er her som på de andre øyene med høye fjell passatvindene fra nordøst som støter mot
den sentrale fjellryggen. Værmessig medfører dette nedbør og fuktige luftmasser på nordsiden og masse sol på sørsiden av øya, som ligger «beskyttet» og i ly av fjellene.

Den sentrale høyfjellsryggen er omgitt av dype daler og kratere som erosjonen har skapt. Her finnes flere oppdemmede vannbasseng, en mengde huler og noen markante «monolitter» av vulkanbergarten basalt, blant annet verdens høyeste, Roque Nublo, se tur 18. Fra det sentrale fjellområdet går noen store daler ut mot havet, omtrent som ekene i et hjul.

På høydene vokser pinjeskogen som på vestsiden av Gran Canaria går ned mot omtrent 1000 meter og gjør at turene på Inagua, Altavista, Tamadaba og omkring Roque Nublo for en stor del går i pinjeskogområder. På nordsiden av øya drives jordbruk med blant annet store bananplantasjer. Også de sentrale delene av øya er frodige med palmer, mangotrær og papaya.
 
 
Det er ingen nasjonalparker på Gran Canaria, men flere verneområder. Parque Rural del Nublo har Kanariøyenes største variasjon av stedegne planter i forhold til arealet.

Gran Canaria har 236 km kystlinje, med flere strender. Den tyske boken «Alle Strände auf Gran Canaria» beskriver hele 166 strender. Mellom Punta Gando ved flyplassen og Las Meloneras i sør er kysten lav. Vakrest er uten tvil de 8 km lange strendene Playa del Inglés og Playa de Maspalomas helt i sør, med sanddynene Dunas de Maspalomas innenfor, et mini-Sahara.
 
Hele kysten videre vestover og nordover til Puerto de las Nieves består av klipper med varierende høyde, der mange daler, «barrancos», har skåret seg ned i fjellene og lager sand- eller steinstrender ved utløpene. Ikke minst på sørvestkysten er Barranco de Mogán, Barranco de Veneguera, Barranco de Tasarte og Barranco de Tasártico gode eksempler på U-formede daler som fra fjellene fører utover mot havet. Denne strekningen faller sammen med kystveien omtalt nedenfor. Mellom Puerto de las Nieves og Punta Gando varierer kysten mellom klipper og lavere kystområder med sandstrender.

Navnet Gran Canaria kan komme fra den romerske historikeren Plinius den eldre som levde rett etter Kristi fødsel. Han kalte øya Canaria, muligens på grunn av de store hundene som han fortalte fantes på øya. På latin er canes = hunder.