De usynlige monumentene i Las Palmas
Text: Tor Thorstensen
Bild: Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
 
örn staty tillhörande hattemaker Esquerro
Ørnen som tillhørde hattemaler Esquerro henger på hjørnet av C/ Travieso- hvor førøvrig gulfebern brøt ut i 1811
 

Skrevet av Thor Thorstensen, forfatter av boken "kanariøyenes forhistorie og erobring"

Etter artikkelen om Telde som sto i ”DAG & NATT” i våres, har jeg fått noen spørsmål om jeg ikke kan skrive om Las Palmas også. Riktignok har jeg arrangert et utall av byvandringer i de opprinnelige bydelene i Las Palmas, Triana og Vegueta. Derfor vet jeg at en historie som skal følge tre til fire timers byvandring, vil bli i lengste laget.

Derfor vil jeg heller ta utgangs-punkt i hvorfor jeg begynte med byvandringer – og dermed gi noen tips om hva man ikke ser/forstår når man vandrer uten guide gjennom i Triana og Vegueta.
 
Takket være en artikkel i Berlingske Tidende på nittitallet, bestemte jeg meg for å invitere interesserte på byvandringer i Las Palmas. Artikkelen slo nemlig fast at det ikke fantes noen historiske monumenter i Las Palmas. Dette førte til at det jeg ikke vet om Triana og Vegueta, det er virkelig verdt å vite. Noe av det skal jeg dele med leserne av ”DAG & NATT”.
 
   
Utekafeén i modernistisk stil fra 1920-tallet ligger i San Telmo Parken       Denne bjelle signaliserte hvor skobutikken befant seg
 
San Telmo
Når man blir med lokalbussen inn til busstasjonen i Las Palmas, kommer man opp i parken  San Telmo. Opp langs høyre side av parken hvor bilene raser av sted, lå den nordre muren som skulle beskytte byen. Denne muren ble bygget i tiden 1576-1583, hundre år etter at Las Palmas ble grunnlagt. Den strakk seg fra busstasjonen - hvor festningen Sta. Anna lå – opp til  La Mata hvor man senere bygde en annen befestning. Langs muren gikk spaserveien ”Paseo de los Castillos” (= veien mellom festningene) og parken San Telmo fikk på den tiden navnet  Parque Cervantes.

Navnet San Telmo kom etter at den lille kirken SanTelmo ble restaurert på slutten av 1700-tallet – samtidig som nabokirken San Sebastian (som var nesten tro kopi av San Telmo) ble revet. Begge krikene ble nemlig sterk skadet da nederlenderen van der Does angrep byen i 1599, som en hevn for spanske overgrep i de nederlandske koloniene.

Mest iøynefallende i dagens park er paviljongen med utekaféen (vel, man kan sitte inne også) i en modernistisk stil fra 1920-tallet. Nabopaviljongen med informasjoner stammer fra samme tid. Musikkpaviljongen, derimot, er forholdsvis ny. Den opprinnelige var imidlertid fra samme tidspunkt som de to andre paviljongen – og hadde kafé, men ble revet 1992.

På motsatt side av busstasjonen ligger det militære hovedkvarteret i nyklassisk stil. Her var det helt til begynnelsen av dette århundret en minneplakat om Franco ved inngangen.Den ble plutselig – og omsider – fjernet. Mer interessant er kanskje at bak dette hovedkvartet befant det seg et sykehus fra tidlige spanske tider. Et sykehus for de som var ”annerledes”, dvs spedalske eller sinnsyke.
 
Kyrka San Telmo Parken Las Palmas Kyrka Las Palmas Militæhøykværteret Las Palmas
San Telmo kirken ble restaurert på slutten av 1700-tallet. Kirken ble starkt skadet da nederlenderen Van der Does angrep byen 1699 Det militære hovedkvarteret i nyklassisk stil
 
Hiperdino  
Fronten mot havet fram till 1950-årene lå der supermarkedet Hiperdino befinner sig idag. Alt som ligger utover mot havet fra detta punktet er bygget de siste 60 årene  
 
La Triana
Går man bortover La Triana, som i dag er gå- og shoppinggate, ser man på de til alt vesentlig elektriske husfasadene at dette var de rikes bydel. Men dette skjedde først fra 1880-årene. Innen den tid var innbyggerne i Triana ganske så blandet. Og de hadde det alt annet enn et rikelig liv. Nøden tok slutt da Fernando Leon y Castillo forsto at dampbåtene ville overta for seilskutene og fikk Glasgow kullkompani til å legge bunkringslageret sitt på La Isleta – der hvor havnen til Las Palmas ligger i dag. Dette førte til at forretningsfolk – mange av dem utlendinger – kjøpte opp tomtene i Triana. Fattigfolket ble flyttet opp til de øvre bydelene.

Hva er så verdt å legge merke til? Kanskje de første minnesmerkene befinner seg i gatekrysset hvor gaten til høyre heter  Perdomo og den til venstre heter Matula. Perdomo er oppkalt etter byens lege som i ca .1790 som ble arrestert av inkvisisjonen fordi han kjente bedre til kroppens funksjoner enn Bibelen. Følgelig ble byen uten lege en lengre tid. En tragedie ettersom Dr. Perdomo også var kjent for sin omsorg for de syke. Før gata fikk navnet etter legen, ble den kalt ”Sal si puedes” (Kom ut igjen, hvis du kan!) fordi området innenfor på Perdomos tid var en labyrint av småsmug.
 


Etter 1880 skulle Las Palmas bli en moderne by med egen trikk. Sporene finnes fortsatt på Triana.


Statuen til minne om den siste folkevalgte presidenten i Spania før Francos diktatur overtok; Dr. Negrin som var fra Gran Canaria.

Triana gatan Las Palmas

  Matula er et enda eldre gatenavn. Den fikk navnet etter kubanske  Gertrudis  som åpnet spisested for fiskere og sjømenn. Hun ble kjent for sine frimodige historier og sitt friske språk. Kvinnen kalte seg for letthets skyld bare Tula, hvilket kundene snart gjorde til  Madre Tula (mor Tula)  = Matula.  

Ved neste gatekryss henger (forhåpentligvis fremdeles) bjella som signaliserte hvor sko-butikken befant seg. Nyttig for analfabeter, ettersom utstillingsvinduer ikke fantes slik som i dag. Riktignok var bjella beregnet på å fortelle tiden, men fikk altså en annen misjon.

I gatekrysset skal man gå ned til venstre, ned Munguia. Det går man gjennom det som var huset til Pedro Westerling inntil 1791. Da måtte man rive huset for å lede vekk flomvannet fra Triana! Hvor vannet kom fra, skal vi ”se” senere.

Ikke gå langt! Bare ned den lille gatestumpen, til den bråkete parallellgata til Triana. Når man snur seg, ser man restene av det som var  fronten mot havet  fram til 1950-årene. Da gikk nemlig strandpromenaden  La Marina her. Havet lå der hvor supermarkedet Hiperdino befinner seg. Alt som ligger utover mot havet fra dette punktet er bygget opp de siste 60 årene.

Det er mangt jeg kunne si om husene bortover Triana, men vil begrense meg til nr. 64 som var den første butikken i to etasjer. Ellers er bilverkstedet blitt til Benetton, den gamle kinoen i nr. 56 til en altmulig butikk.  Ørnen som laget reklame for hattemaker  Esquerro henger ensom og forlatt på hjørnet til C/ Travieso – hvor gulfeberen som tok livet av to tusen personer i 1811, brøt ut. Nr. 39 er det eldste huset i Triana, men det aner man bare fra den sengotiske bjelken fra 1600-tallet over inngangsdøra.

Det store uret ved butikken som ble bygd for en indier (ser man av elefantene), markerte en gang klokkemaker Juan Plüger fra 1912. Folk stilte klokkene sine etter dette uret – som ikke tålte overgangen til år 2000. Det gjorde ikke urmakeren heller!

Det er ikke til å unngå å legge merke til trikkeskinnene som omsider har kommet opp i dagen her borte i gata. Las Palmas skulle bli en moderne by etter 1880. En moderne by hadde trikk, men først ble det tog fra elven Guiniguada til La Luz (dagens havn). Trikk fikk byen omsider 20 år senere, men den kunne bare gå til Santa Catalina Parken. Der ute sto vannet over trikke-skinnene ved flo. Dette – samt behovet for kobber under andre verdenskrigen, gjorde at toget kom tilbake. Pepa, et damplokomotiv som egentlig jobbet i havnen, ble i 1942 satt til å dra trikken. I 1950 hadde innbyggerne i Triana fått nok at kullstøv både over fasadene og inn i stuene. Da ble det stopp.

Dr. Negrin
Etter at man har krysset den trafikkerte C/ Malteses, deler Triana seg. Der står en statue som lenge (ennå?) merkelig nok stod/står uten navn. Den er til minne den siste folkevalgte presidenten i Spania før Francos diktatur overtok, nemlig Dr. Negrin, som var fra Gran Canaria. Han ledet den spanske eksilregjeringen fra Mexiko fram til 1945. Det nyeste sykehuset på nord-siden av Las Palmas er oppkalt etter ham.

Guiniguada
Uansett hvilken vei man velger, kommer man til elven Guiniguada. Utløpet av elven fikk Juan Rejon til å ta dette stedet i besittelse på vegne av det katolske kongeparet i 1478. I dag ser man ingen elv. Elven befinner seg under den tidligere motorveien fra det indre av øya som i 1970 ble konstruert over den. Ut fra det man vanligvis ser av uttørrede elvefar på Gran Canaria, bør man vite at vannmassene i Guiniguada i løpet av to hundre år, fram til 1814 rev ned 20 broer! Ikke rart at Triana lå under vann i 1791…

Teatro Perez Galdos
Har du som vandrer i Las Palmas, valgt den nedre veien – ser du ned til Teatro Pérez Galdós. Et teater som ble oppført 1880 under navnet Tirso de Molina (psevdonymet til munken Gabriel Tellez som skrev teaterstykker på 1600-tallet). Planene for teateret høstet mye kritikk fordi fisketorget måtte vike plass og fordi teateret ble liggende for nært havet. En av de mest kritiske het Pérez Galdós… En brann i 1916 førte til at teateret ble bygget om og fikk sitt nåværende navn.

Går man oppover langs den tidligere motorveien mot Plaza Hurtado de Mendoza, passerer man en modell av gamle dagers Las Palmas. Modellen har ingen årstall, men later til å være fra epoken 1680-1710. Selve plassen Hurtado de Mendoza er lite kjent under det navnet.

Den har hatt mange navn opp gjennom århundrene, men klengenavnet som alltid har holdt seg, er ”Plaza de las Ranas”. Ikke vanskelig å se hvorfor i dag igjen. Men en lengre tid var fontenen uten sine spylende frosker.

På hjørnet av plassen ser man det mest fotograferte huset i Las Palmas til høyre og mot katedralen til venstre. Det mest fotograferte huset, Gabinette Litterario, befinner seg på Plaza de Cairasco vesentlig fordi bygningen ble oppført som teater i to etasjer i 1848 og kalt Teatro Cairasco Dessverre var teateret oppført i elendig byggematerialer (dårlig tider), slik at det ble stengt og gjort om til bibliotek. Huset fikk sitt nåværende utseendet 1920 og har bl.a. vært brukt som kasino. I dag er det en privat stiftelse som eier og driver huset, men det har vært snakk om å åpne biblioteket der inne.

Da jeg forlot Gran Canaria, var bare restauranten åpnet for publikum. Statue av Bartolomé Cairasco står blant bordene til Hotell Madrid, et sjarmerende sted som har tjent bra på mine stunder med aviser og lunsj. Hotellet er kanskje mest kjent for at Franco bodde i rom nummer 3 døgnet før han startet borgerkrigen.

 
Hotell Madrid, et av byens eldste hoteller. Mest kjent fordi Franco bodde her i rom nr.3 natten for han startet borgerkrigen.   Gabinette Litterario på Plaza de Cairasco ble opprinelig oppført som teater i 2 estasjer.
Hotell Madrid Las Palmas   Gabinette Litterario Las Palmas
 
Ved siden av Plaza Cairasco ligger Plaza Colon, Kolumbusplassen. I dag ganske åpen, men for femti år siden full av trær som en stor park. Lenger inne bak statuen skimter man en av øyenes eldste bygninger, kirken San Francisco. Den ble påbegynt 1483 og var del av et kloster. Inne i kirken er det et interessant bilde av jomfru Maria. Interessant fordi man antar at Maria har ansiktstrekkene til Isabela I, som donerte penger til byggingen. Klosteret ble revet sammen med alle de andre klostrene i Las Palmas 1837 som straff for at kirken forsøkte å hindre at Isabela II ble dronning.

Da er det på tide å gå mot katedralen, over det stedet hvor den gamle steinbrua over Guini-guada ble bygd 1814. Da kommer man inn i Vegueta. På vei mot katedralen passerer man to underlige byggverk. Først en fasade i nyklassisk stil på høyre side av veien. Dessverre vet svært få guider at dette er gjerdet til biskopens gård. Et gjerde som egentlig ble bygget som kor inne i katedralen. Da det indre ble omgjort fra nyklassisk til nygotisk, ble koret kastet ut – og står som det dyreste gjerdet i verden (?).  
 

Dette uret stilte folk sine klokker efter. Den tålte ikke overgangen til år 2000- det gjorde ikke urmakeren heller


Fra Plaza de Sta. Ana ser man det som ble framsiden av katedralen Sta. Ana.

Det gamle rådhus las Palmas
Det gamle rådhus som også ligger på Plaza St. Ana er omgjort til selskapslokaler.

 

Ved en smal stikkvei fra venstre ligger en ruin. Tydeligvis påbegynt som en kirke. Og slik er det. Dette skulle bli sognekirken for Las Palmas. Katedralen gjelder hele øya. Denne Iglesia del Sagrario ble påbegynt på slutten av 1700-tallet, men stanset i 1821 fordi datidens pave bestemte at ingen sognekirke kunne kombineres med en katedral. Så – slik er det blitt, selv om den regelen er tillempet etter hvert.

Fra Plaza de Sta. Ana ser man det som ble framsiden av katedralen Sta. Ana. Framsiden var nemlig på baksiden fra 1500 da man begynte å bygge katedralen, men messingen i dørene irret pga nærheten til havet (husk teateret!). Derfor ble inngangen flyttet da arbeidet ble gjenopptatt 1772 etter en pause på to hundre år. Samtidig ville man endre stil fra gotisk til nyklassisk. Tårnene kom ikke til før på slutten av 1800-tallet, og fronten ble ikke ferdig før ca 1940. Da hadde man endret stil igjen, som nevnt foran.



Sta. Ana – hvorfor dette navnet? Jo, fordi Juan Rejon påsto at det var den hellige mor til jomfru Maria som hadde overtalt ham til å etablere seg der hvor Guiniguada rant ut i havet.



Rundt plassen ser man hvordan det gamle rådhuset – motsatt av katedralen – er blitt omgjort til selskapslokale. Det ble egentlig bygd i to etasjer, men brant sammen med hele byarkivet etter en eksplosjon i 1842. På grunn av gulfeber, kolera og elendig økonomi ble byen uten rådhus i nesten femten år. Og i 1979 ble dette rådhuset for lite…

Bispegården stammer fra 1575, men ble sammen med den første katedralen sterkt rammet av kulene til van der Does i 1599. Biskop Murga ønsket at biskopsgården ble reparert før katedralen fordi han forsto at folket i Las Palmas frydet seg over at bispepalasset var en ruin.

Går man lenger sørover i Vegueta, passerer man muligens Museo Canario, det arkeologiske museet for Gran Canaria. Et museum som absolutt ikke viser livet til guanchene (slik mange har skrevet både her og der), men livet til de innfødte som levde på Gran Canaria.

Bortenfor museet finner man forhåpentligvis fram til Plaza Santo Domingo. Her ligger i dag en kirke med samme navn, men som opprinnelig var et kloster som tilhørte kirken San Pedro Martír. Begge deler ble sterkt skadet av kanonkulene i 1599. Kirken ble revet, og klosteret ble til kirke. Plassen er fredfull i dag, men har en grotesk historie. Her ble nemlig ofrene til inkvi-sisjonen brent. Riktignok ble det bare brent 10 personer her i tiden 1524-26, seks av dem fordi de spiste kjøtt på fredager! 108 ”personer” ble brent proforma som trestokker fordi de hadde klart å komme seg unna.

Bak Santo Domingo lå den søndre bymuren. Den ble ferdig først 1656, men begge murene ble revet 1840 p.g.a. dårlig vedlikehold.

Nå har vi gått fra nord til sør i det opprinnelige Las Palmas. Det gjenstår bare et underlig monument ned mot havet. Følger man C/ Chil nedover fra Museo Canario, kommer man til kirken  San Agustin. Her er også mye skjult historie. Virkelig skjult! Dagens kirke stammer fra 1786. Den ble bygget over en annen kirke, Vera Cruz (de sanne kors) fra 1524, som var så upopulær og følgelig i så elendig forfatning at den måtte rives i 1781.

Denne Vera Cruz ble nemlig bygget for å skjule stedet hvor byens horehus ble oppført i 1516. Ikke godt å vite om man ikke kan spansk, men et gateskilt i C/ San Agustin forteller at gata først het ”La Mancebia” (horehusgata), men så ble navnet endret til C/ de los Abades (abbedenes gate), noe som ga folkehumoren nye muligheter. Derfor endte det hele opp med dagens San Agustin. En av de ytterst få kirkene hvor man ser St. Josef titulert som ”Jesu’ adoptivfar”!

     
   
En av øyes eldste bygninger er kirken San Francisco. Den ble på begynt i 1483 og var en del av et kloster     Pation inne i Christoffer Columbus museet