Havets hvite gull
De første havsaltbrukene på Kanariøyene kan dateres ca 500 år tilbake i tid. På det meste var det 60 (kjente) ”Salinas” som alle spilte en viktig rolle i utviklingen av øyenes økonomi takket være handelen med fisk og hvor saltet da spilte en viktig rolle. De viktigste handelspartnerne og fiskebankene lå langs Afrikas vestkyst og den gang var saltet en dyd av nødvendighet, konservering, om ikke fisken skulle råtne før den havnet på middagsbordet. I dag er det bare 9 igjen, men hele 5 av disse befinner seg langs Gran Canarias østkyst.
Tekst & Foto: Rune Lie Johansen
Født og oppvokst i Oslo, men nå bosatt i Arguineguín på Gran Canaria siden sommersen 2009 sammen med sin kone multikunstneren Tara Djume. Her har han tid og anledning til å dyrke sin
interesse for fotografering/skriblerier parallelt med å utforske Gran Canarias historie og nåtid så fort anledning byr seg. Hans pensjonisttilværelse gir rom for det.

-Salinas de Bufadero i Bañaderos, (i kommunen Arucas)
-Bocacangrejo Salinas, Salinas Florida og Salinas de Arinaga (i kommunen Agüimes)
-Salinas de Tenefé i Pozo Izquierdo (I kommunen St. Lucia)

Takket være noen entusiastiske ildsjeler og etter hvert også politisk velvillighet og handlekraft, er det nå godt håp om at flere av disse igjen kan spille en viktig rolle i dagens økonomiske virkelighet.

Etter en lang prosess har man kommet dit at myndighetene, både sentralt (Gobierno) og lokalt (i kommunene), nå betrakter disse havsaltbrukene som bevaringsverdig arkitektoniske bygg og kulturminner. Det er bevilget midler og satt i gang tiltak som skal sikre at kunnskapene bevares og gjøre havsaltbrukene økonomisk lønnsomme igjen.
Salinas de Tenefé

Den kommunen på Gran Canaria som ser ut til å ha kommet lengst i dette arbeidet er Santa Lucia de Tirajana. Tidlig på 2000 tallet overtok kommunen ett av disse havsaltbrukene fra en familie som hadde drevet dette i privat regi gjennom de siste 400 årene (pluss, minus). I følge andre kilder vi har sjekket er anlegget fra slutten av 1600-tallet, men det utelukker jo ikke at familien kan ha drevet sin produksjon av havsalt også før dette anlegget kom på plass. Det hadde nok fortsatt vært i privat eie den dag i dag hvis det ikke var for det faktum at familiens yngre krefter ikke ønsket å overta driften. Etter en noe kronglete start de første årene etter overtagelsen (det går sjelden fort unna i politikken) har det imidlertid skjedd mye positivt i tilknytning til ”Salinas de Tenefé”

*I 2010 ble det satt i gang opplæring og utdannet et kull bestående av 10-12 yngre personer som skulle føre tradisjonen og kunnskapene videre inn i fremtiden. Et studiesom gikk over 2 år.

*Produksjonsanlegget er nå i full drift igjen og blir håndtert av kyndig personell og det produseres nå årlig et volum på mellom 250 og 400 tonn havsalt.

*Anlegget vedlikeholdes istedenfor å forfalle og huser nå i tillegg til lageret av ferdig produsert salt også et lite museum og et butikkutsalg hvor man kan kjøpe med seg hjem det sunneste og beste saltet som er å oppdrive.

Til venstre for parkeringsplassen finner du den sjarmerende lille fiskelandsbyen med navnet Pozo Izquierdo. Eller vil si; det var opprinnelig en fiskerlandsby. Nå er det ikke mange igjen her som lever av å fiske. Mange av boligene brukes nå som rekreasjonsområde i helgene for familier som har flyttet til andre steder i kommunen. Eller de huser leietagere som elsker vær og vind. Jo mer dess bedre. Surfere med andre ord. Den er også verdt et besøk, men det kan man jo gjøre etter å ha gjort seg ferdig med besøket på havsaltbruket. For å komme seg ut dit må man gå til høyre i retning vindmølleparken som ligger ute på en odde. Selve anlegget ligger nemlig godt gjemt på baksiden av det store industribygget som er lett å få øye på.


Man bør være godt skodd for å ta seg ut dit. Fram til anlegget er det anlagte ”stier” som er markert med steiner på hver side som viser hvor man skal gå. Så ta ingen snarveier. Husk at man spaserer gjennom et sårbart og unikt økosystem som det er viktig å verne. Her er man også på historisk grunn og passerer på veien ut et inngjerdet område med gamle gravplasser fra Aboriginerkulturen, som dessverre fortsatt ikke er utgravd p.g.a. manglende bevilgninger. Det første man får øye på av anlegget er kanalen bygget i stein som leder vannet fra Atlanterhavet inn til et basseng hvor nå bare en av de opprinnelige tre vindmøllene fortsatt står. Vindmøllenes funksjon var å heve vannet til bassenget på neste nivå. Hele anlegget dekker et område på 20.000 kvadratmeter. Hvorav ”saltkummene” utgjør den største delen av dette området.

Metoden for produksjon av havsalt

Ca 40% av verdens saltproduksjon kommer fra havene og den vanligste måten å utvinne det på er å lage grunne dammer (som kalles saliner). I kortversjon er prosessen som følger: De enkelte salinene er forbundet med hverandre og vannet ledes fra salin til salin. Underveis i denne prosessen vil vannet fordunste hurtigere og innholdet av salt blir høyere og dette tar mye kortere tid enn om man bare skulle benyttet seg av en salin. Etter høstingen blir det vasket og tørket, og til slutt siktet for å skille de ulike kornstørrelsene fra hverandre.

Museet
Holder til i andre etasje av den gamle driftsbygningen. Veggene er dekket av plansjer som forteller om saltets egenskaper, dets betydning for alt levende liv, ikke bare for oss mennesker, hva det brukes til (nær sagt alt) samt litt historikk knyttet til produksjonen på Kanariøyene og i verden forøvrig.

En modell i miniatyr av hele anlegget står plassert på et bord for den som ønsker å studere det nærmere og i gulvene er det noen montasjer som illustrerer ting av betydningen for næringen. Eksempelvis fisk som er konservert i salt.

Om museet ikke er så stort så har det desto mer sjarm og er dessuten bygget i en stil som er så typisk for Gran Canaria, med sine tykke murer og kalkingen av veggene som bidrar til å skape det særegne uttrykket
Butikkutsalg
Holder til på første plan, under trappen opp til museet.

På bildet til høyre ser vi Daniel, som i tillegg til å jobbe med driften av saltproduksjonen og vedlikehold av anlegget, også tar seg av besøkende til museet og de som vil handle i butikken.


Åpningstidene er de samme for butikken og museet
Mandag til Fredag: 09:00 – 13:00 samt 15:00 – 18:00
Lørdager: 08:00 til 13:00

Pr. dato har de 5 ulike produkter. I tillegg til de tre variantene av hverdagssalt som er enten finmalt, middels eller grovt også to typer i gourmet klassen. Sal en Escama og Sal de Flor. Selv valgte vi å kjøpe med oss en prøve av de to sistnevnte. Og det smakte himmelsk. Vel verdt en tur hit om det så bare er for å kjøpe salt

Bar
Har man fortsatt tid og krefter til overs etter turen tilbake til ”sivilisasjonen” kan man ta seg en hvil på restauranten som ligger ved nedgangen til surfeparadiset og samtidig beundre deres ferdigheter mens de slåss med bølgene.

Eller man kan rusle en tur videre langs strandpromenaden og ned til plassen hvor man også finner den rustikke baren ”Bar Pozo Izquierdo”. Her er det typisk kanarisk mat som står på menyen og på veggene henger det bilder av surfere, lokale helter eller andre, i luftige svev over bølgetoppene.

Eller man kan ta med seg en kald Tropical og sette seg til i trappen opp mot den gamle, virkelig slitne bydelen hvor vær og vind har satt sitt tydelige preg.
Windsurfernes paradis Gamlebyen i Pozo Izquierdo. Nærmere Atlanterhavet er det ikke mulig å bo
Slik kommer du deg dit:
Enten du kommer fra sørsiden eller nordsiden via motorveien GC-1, tar du av ved Vecindario og følger skiltet mot Pozo Izquierdo. Fra nordsiden må du altså ta en runde rundt rundkjøringa, så over motorveien igjen med nesa pekt nordover. Du kommer da til en ny rundkjøring hvor da tar krapt til høyre (180 grader) og følger en smal krøttersti i motsatt retning et lite stykke sørover igjen før du etter en 90 grader sving til venstre kommer ut på hovedveien som fører deg til målet. Derfra er det bare å kjøre rett fram inntil du ser havet med skumtopper på bølgene hvor surferne storkoser seg. Foran windsurfanlegget ligger det en stor parkeringsplass hvor man kan parkere gratis under besøket.

google maps