Tekst og foto: Rill Rytter Fjøren

Året er 2011. Etter å ha blitt lettet for lommebok og mobiltelefon på stranda, tilbringes ettermiddagen og mesteparten av kvelden på politistasjonen i Arguineguin. Anmeldelser tar tid på spansk. Det nærmet seg midnatt da vi endelig var tilbake på hotellet i Puerto de Mogan. Sist vi spiste var lunsj elleve timer tidligere.

Ikke engang luksushotellet Cordial Mogan Playa kunne oppdrive noe spiselig på denne tiden av døgnet. En rusletur bekreftet våre verste anelser. Alle restauranter var stengt og peanøtter var det eneste som ble servert på de barene vi var innom.

Fruen var lettere desperat. Fremdeles var det åtte timer til frokost. På vei tilbake til hotellet ramla inn på en bar over parkeringshuset bak stranda, Pollo Asado sto det på gule markiser utenfor. Ifølge våre beskjedne spansk kunnskaper, betyr det stekt kylling. Fruen øynet et lite håp. Innenfor var det røde vegger med kanariske streng instrumenter, røde stoler og respatexbord med røde voksduker. Det spilte ingen rolle. Hadde de noe mat?
-Dessverre, svarer innehavere. Kjøkkenet er stengt. Fruen ble enda mer desperat og innehaveren skjønner at en krise er nær.

-Er det greit med en ost- og skinkesandwich, spør han da.

Om det er greit? Det er mer enn greit, det lyder himmelsk! Innehaveren går bak bardisken, lager en ost- og skinkesandwich og serverer det med et glass rødvin.

Ingenting har noen gang smakt bedre. Kvelden etter var vi tilbake, gode og mette denne gangen, etter en bedre middag i havnen. Streng instrumentene, trompeten og den gamle harpen som prydet den røde veggen kvelden i forveien, var plukket ned. De var altså ikke bare til pynt.

Instrumentene ble faktisk brukt. Hver eneste kveld. Innehaveren kunne nemlig mer enn å mette utsultete nordmenn. Julio Gil, bareieren, trakterte dem alle. Og sang med en stemme som imponerte. Hans lille sønn, Daniel på seks, sang med. Daniel hadde tydeligvis arvet pappas musikalske gener. Turister på vei hjem fra middag stoppet og lyttet. Og applauderte. De satte seg ned. Bareieren var god. Faktisk kjempegod!

Vi glemte aldri stedet. Verken sanggleden, den sympatiske bareieren eller de røde plaststolene. Den minst koselige plassen i pittoreske Puerto de Mogan. Og den mest sjarmerende. Tohundre meter overfor kommersen i havnen fant vi altså det genuine kanariske. Oppå et parkeringshus! I 2016 var vi tilbake. Med hjertet i halsen ruslet vi opp til plassen oppå parkeringshuset den første kvelden. Vi var spente. Fantes stedet fremdeles?
YESS!
De røde plaststolene var riktignok erstattet med nye. Voksdukene var også borte, nå lå det koselige meksikanske bomullsduker på respatexbordene. Den røde veggen var malt grå.

Men bareier Julio var den samme, bare litt eldre. Og resten familien hans var der. Sønnene Daniel og Pablo. Og kona Gloria. Hun er sjarmørens femte!

Gloria holder i familien og barens tråder og holder styr på serveringen. Hun og Pablo sørger for at alle får det de har bestilt når Julio og Daniel er opptatt med å underholde gjestene. For lille Daniel synger fremdeles sammen med pappa. Med en aldeles vidunderlig stemme. Nå er han blitt elleve og har lært å spille gitar. Og trompet. Av pappa, selvfølgelig!

Pablo er blitt tjueen. Han studerer business administrasjon i Las Palmas og jobber i baren om kvelden. Pablo er blitt opplært av mamma Gloria. Han serverer Carlos 1, Spanas beste brandy, slik den SKAL serveres. Flambert i cognacglass han varmer opp ved bordet.

Vi blir tatt imot med åpne armer. Og endelig får vi en sjanse til å prate litt med familien. Pappa Julio har nemlig vært i Norge, forteller han. I 1973. Han og broren var på biltur. Målet var Hamar, hvor den tredje av brødrene bodde med sin familie.

Den gangen var det ingenting som het euro. Hvert land, sin valuta. Punktum.
Så i reisekassa lå både franske franc, tyske mark og svenske kronor, i tillegg til spanske pesetas. Norske kroner hadde de ikke, men planen var å veksle så snart de ankom Norge. Problemet var at de kom på en søndag. Da er det dårlig med åpne banker i Norge. Minibanker var heller ikke oppfunnet i 1973.

Brødrene var sultne. Snart var det slutt på bensinen. Ikke hadde de penger til å overnatte. Gode råd var dyre. Gutta parkerte og ruslet bortover hovedstadens paradegate, Karl Johan. Her får de øye på noen amerikanere som spiller gitar og synger på gata. Stadig vekk legger forbipasserende penger i en skål foran amerikanerne.

Brødrene ser på hverandre. De får en idé. Julio løper tilbake til bilen og henter gitarene og to meksikanske hatter. Gutta stiller seg opp litt unna amerikanerne og begynner å spille og synge kanarisk musikk.

DET var et sjakktrekk.

Folk stoppet, smilte, klappet og det hagla med norske kroner.


-Nordmennene var så utrolig gavmilde, ler Julio.

-Og de likte musikken vår!
s
Etter noen timer på gata hadde brødrene fått inn så mange penger at de fikk fylt opp både magen og bensintanken. Og de kunne kjøre videre til Hamar samme kveld.

Klokka er 22.00. Baren er full. To venner av Julio overtar underholdningen så sjefen får en pause. Julio trenger ikke å leie inn musikere til baren sin. Vennene hans spiller gratis fordi de har lyst til å formidle kanarisk musikk. Julios bar er det eneste stedet i Puerto de Mogan de kan gjøre det. Gjestene er stille. De lytter. Og de klapper. Og bestiller flere drikkevarer av Gloria.

Men Kl. 23.00 er det slutt.

-Vi har lov til å holde på til kl. 01.00, sier Julio. Men av hensyn til naboene som bor over oss, gir vi oss rundt kl. 23.00. De vil gjerne sove og vi vil gjerne ha et godt forhold til dem. Det har han også. Mange av naboene er faste gjester i baren hver kveld.

Julio Gil er en ekte kanarier. Han vokste opp i en hule i Santa Lucia på Gran Canaria og familien livnærte seg på geitehold. Julio var bare smågutt da han måtte trå til som gjeter for familiens geiter. Han var meget musikalsk, men i Santa Lucia var det dårlig med musikkskoler. Skulle han synge og spille, måtte han lære seg det selv. Det gjorde han til gagns. Nå spiller han på et titalls forskjellige kanariske streng instrumenter i tillegg til harpe og trompet. Og han har en fantastisk flott stemme.

Julio har bodd på Gran Canaria hele livet og drevet flere barer i Puerto de Mogan. Men Pollo Assado på taket til Parkeringshuset er den første han eier.

Stedet er en opplevelse. Det finnes ikke EN mikrofon. Det finnes ingen høyttalere eller forsterkere. Her er alt akustisk og det finnes ingen hjelpemidler. Alt formidles med stemme og strenger.

Vi håper inderlig baren er der neste gang vi kommer. Med Julio og familien. Og musikken. At han ikke faller for fristelsen til å spille gamle spanske poplåter som Eviva Espana og La Paloma Blanca for å trekke til seg gjester. At han tør å holde på den genuine kanariske musikken. For det er det som gjør baren så spesiell. Og at han forbarmer seg over utsultete norske damer midt på natta!

Bar Danni Tel. 616-211 838

Calle Los Marrero 3, Puerto de Mogan