Ain't no mountain high enough…
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

-nordmannen Didrik Hermansen vinner Spanias tøffeste ultraløp på Gran Canaria..
Nordmannen Didrik Hermansen ble nr. 2 i det prestisjefylte løpet TransGranCanaria i fjor. I år vant han! Hermansen satt også ny rekort med 13 timer, 41 minutter og 48 sekunder på det tøffe ultraløpet som er 125 kilometer langt og krysser over hele øya.

I fjor ble han nummer to. Da ble han “klok av skade”. Da han kom over målstreken i år, var han overrasket over sin egen rytme i løpet, og veldig fornøyd med å ha klatret helt opp på toppen av pallen.

Kl. 00:00 norsk tid, startet TransGranCanaria fra byen Agaete på nordsiden av øya. Mer enn 870 løpere stilte til start på den tøffeste av alle kategorier; 125 kilometer å løpe, over 8000 meter i høydeforskjeller, og en fysisk utfordring som kontinuerlig pågår i opp mot 14 timer i strekk, helt fram til de når døren på kongress senteret i Maspalomas (Expomeloneras). Da har man løpt krysset hele Gran Canaria fra nord til sør. En bragd det står stor respekt av.

Didrik Hermansen som er født i 1980 i Elverum, er småbarns far, ultraløper i Team Asics og jobber til daglig på Naprapatlandslaget på Majorstua. For 6 år siden prøvde Didrik Hermansen seg for moro skyld på en ultradistanse i Rallarvegsløpet. Nå blir den tidligere håndballspilleren spesielt invitert til verdens viktigste ultraløp.

Hva er det som gjør nordmannen så god?

- Jeg er god på å disponere et løp. Jeg opplever svært sjelden å bli forbiløpt mot slutten, jeg tar vel heller alltid inn løpere, og det i seg selv booster selvtilliten. Jeg har også opplevd å vinne spurter på slutten. Det viktigste er å ha overskudd på start. Jeg gleder meg alltid til et løp og det at jeg er godt forberedt gjør at det er lettere å løpe med et smil.

Den tidligere kantspilleren på elitelagene Stavanger, Fyllingen og Elverum gjorde det alltid veldig bra på biptestene (mye brukt kondisjonstest i håndball og fotball, red anm) og fikk også brukt løpsegenskapene i Allsvenskan da han spilte for AIK under naprapatstudiene i Stockholm. Det var der han luktet på langløp for første gang. Han debuterte på maratondistansen i Stockholm i 2005 – og sprakk som en såpeboble.
-
-Nei, he he, det gikk ikke så bra. Jeg trodde at jeg hadde trent bra og skulle løpe rett under tre timer. Men da jeg var halvveis rakna det helt plutselig, og jeg kom inn 25 minutter senere enn planlagt. I ettertid ser jeg at jeg ikke var realistisk og at forberedelsene også var beskjedne, særlig i forhold til hva jeg gjør nå.

Det var såpass smertefullt på slutten for Hermansen at 42,2 km ikke ga mersmak. Ikke trente han noe særlig mer enn et par joggeturer i uka, heller. Først et par år senere meldte han seg på til Oslo Maraton som motivasjon for å komme seg ut om kveldene for å få trent.
– Jeg tror egentlig det gjelder det meste her i livet, at man tenker "kan ikke, orker ikke, har ikke tid". Da blir det jo bare pannekake, så jeg meldte meg på for å ha et langsiktig mål å strekke meg etter.

Hermansen løper i dag 150-170 km i uken og føler seg som skapt for å løpe i terreng, spesielt på sti. Didrik Hermansen har også en gledelig tendens til å perse hver gang han deltar i et løp. Småbarnsfaren har heller aldri hatt løpeskader. Den gode trenden med personlige rekorder hver gang, mener han skyldes treningen han kontinuerlig legger ned – og overskuddet han alltid bygger opp til løpene.

- Jeg kunne jo sikkert ha fått opp snert og blodpumpa ved å trene hardere i intensitet, men over tid bryter det ned kroppen og risikerer skader.

En annen viktig nøkkel til både framgang og friske ben, mener Hermansen er variasjonen han har i underlag, fart og distanse:

– Jeg løper fort, sakte, middels, opp, ned, flatt, på asfalt, på sti og på grus. Skulle jeg bare løpt i terrenget, hadde det blitt for ensidig. Og vica versa. På asfalt og grus får jeg takta litt opp, og det gjør meg bedre. Jeg har også 5-6 par sko jeg bytter på.

Det blir vanskelig å perse i løp uten overskudd i kroppen. Derfor trapper Hermansen ned treningen med ca 50 % den siste uken før et løp.

– Når jeg har konkurranse til helgen, halverer jeg varigheten på den ellers timelange terskeløkta på mandag. Jeg passer også på at jeg ikke drar på meg syre på intervaller som jeg også korter ned. I tillegg kutter jeg en av de rolige turene til eller fra jobb, alt etter om det er reising involvert. Jeg tar det litt på hva kroppen føler. Er løpet på en lørdag, tar jeg gjerne en rolig halvtime på fredag.

Ultraløperen mener det skal soves åtte timer hver natt, hele uken – og ikke seks timer om natten i uken og ti timer om natten i helgene. 


– Jeg tror kroppen får problemer med å takle ustabil søvnrytme. Jeg skulle gjerne sovet mer, men jeg prøver å få åtte timer hvertfall hver natt. 4-åringen våkner når han våkner, men jeg blir nok en bedre løper av å ha noen glade barn som hopper i senga og venter på at pappa skal stå opp. Det tror jeg det bare kommer noe godt ut av.


Til Dag&Natt lover Hermansen at om han forblir skadefri så stiller han på start igjen her på Gran Canaria til neste år!

Følg ham gjerne på: Instragram@didrikhermansen