Hjelp til det daglige brød
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

I lokalene lengt bak ved markedet finner du denne gjengen som frivillig stiller opp og pakker matvarer til de som behøver det mest
Hva er det som gjør at enkelte mennesker velger å bruke hele sitt liv på å hjelpe andre mennesker?

Vi møter Eloisa og Marcelo i de gamle frossenfisk lokalene lengst bak ved det kommunale markedet i San Fernando. Her driver de sin ideelle veldedighetsorganisasjon som bærer navnet "Elomar", en forkortelse og union av deres navn. Her åpnes dørene to ganger i uka for de som ikke har midler til å brødfø sine egne barn, uten hjelp fra Eloisa Hernández og Marcelo Santana.

Det var da Elosia traff Marcelo at hun flyttet fra Arucas på nordsiden av Gran Canaria, og hit til Maspalomas. Begge har godt voksne barn fra tidligere ekteskap, men sammen fikk de et kjærlighets barn, en sønn som i dag er 10 år og dessverre født med mer bagasje enn mange andre barn. Han behøver mye ekstra omsorg og støtte i hverdagen.

Likevel bestemte Eloisa at hun ville hjelpe mennesker i nød, bortsett fra familien var det dét hun ville bruke sitt liv til. Da en venn tok henne med til den store matvare banken i Las Palmas, ble hun umiddelbart inspirert. Hjemme i sin egen hage rigget hun opp arbeidsbenker og begynte å ta imot frukt og grønnsaker. Hun omfordelte produktene, pakket de i mindre enheter og reiste rundt til familier på sørsiden som behøvde en utstrakt hånd.

En god venn av familien, som også jobbet for kommunen visste hvem som sårest trengte hjelp, og slik kom Eloisa i gang. Etterhvert som hun ble kjent med flere folk, så hun også at behovet økte. Mange levde under sultegrensen, den globale krisen fratok mange jobben og behovet eskalerte.

Det er spesielt barna som opptar Eloisa. Hun mener at vi voksne tross alt har et valg, selv om det kan virke skjebne bestemt til tider sier hun, og refererer til familier i mange generasjoner som lider under fillete relasjoner, dårlig utdannelse, misbruk og maktesløshet. Barna derimot har ikke noe valg, og for at de skal kunne bryte en ond sirkel er det her hjelpen må settes inn, sier hun mildt men bestemt.

I dag har veldedighets organisasjonen Elomar 1300 individer registrerte, som en gang i måneden får hente mat og andre nødvendige produkter. Det handler om 500 familier hvorav 200 er barn og 33 er spedbarn. De fleste tørrvarene får Eloisa sendt fra matvare banken i Las Palmas, men også fra den europeiske matvarebanken. Det som dessverre ikke følger med, er nettopp det som barna behøver sier hun fortvilet. Det handler om bleier, hygieneprodukter til barn, næringsrik barnemat på glass, frukt kompotter på glass, yoghurt og sjokolademelk.

Dette er produkter som Eloisa må kjøpe ved siden av, for pengegaver hun får fra enkeltpersoner eller organisasjoner. Kommunen bidrar også med 8 000 euro i året, i tillegg til at de har gitt dem lokalet der de holder til.

- Men egentlig gjør vi kommunens jobb. Å hjelpe folk i nød er deres ansvar, men det fraskriver de seg nesten helt. Faktisk har det blitt omvendt i visse tilfeller. Sosialkontoret ringer hit til meg og ber meg hjelpe enkelte med konkrete ting som helt klar faller inn under deres ansvarsområde. Men jeg gjør det for barnas skyld, sier Eloisa. Barna går foran alt jeg måtte føle for de voksne.

Hun forteller om en syvbarnsmor som går gravid med sitt åttende barn. En kvinne som bor under svært kummerlige forhold, og som til tider opptrer både upassende og truende. Som da hun skrek og skjelte ut Elosia fordi hun angivelig skulle ha gitt henne melk som hadde gått ut på "best-før-dato", noe Eloisa forsikrer oss om at hun aldri har gjort. Vedkommende truet med å anmelde Elomar til politiet mens hun skrek og slo vilt rundt seg.

Mens vi gjør intervjuet ringer telefonen og det viser seg å være sosialkontoret. De forteller at nettopp denne kvinnens kjøleskap har kapitulert, og at hun må ha et nytt så fort som mulig. Spørsmålet er om Eloisa kan "fikse" det. Eloisa rister på hodet og innrømmer at hun ikke lenger har noe til overs for denne kvinnen, men sier hun bestemt; jeg skal fikse et kjøleskap, for barnas skyld!!!

Historiene er mange og skjebnene er hjerteskjærende. Den unge mannen fra El Tablero, som i en alder av 28 hadde rukket å bli trebarns far. Han var arbeidsløs og slet med depresjon. Han så bare mørke.
- Vi pratet ofte, og jeg var med ham hjem til kone og barn der situasjonen var prekær. Vi samtalte om viktigheten av at han tok seg sammen for familiens skyld, men til ingen nytte. Han tok sitt eget liv, sier Eloise og rister sakte på hodet. Trøsten er at vi har funnet en vaskejobb til hans kone, hun kommer hit og får matvarer en gang i måneden, og hverdagen går videre for den lille familien.

- Gjennom noen gode norske naboer jeg har, fikk vi også gjort en del håndverk hjemme hos henne, slik at det ble forbedringer i de forholdene de levde under.

Tidligere engasjerte jeg meg mye mer i hver enkelt skjebne, sier Eloisa. Men etterhvert handler det om så mange at jeg ikke lenger har tid og ork til å reise på "hjemme besøk". Men jeg har et fantastisk nettverk med profesjonelle håndverkere som stiller opp på kort varsel og jobber gratis. Men jeg mangler byggevarer. Fliser, maling, sement og alt annet som må til for å hjelpe alenemødre som bor under svært kritikkverdige forhold og som virkelig behøver en "opprydding" i tilværelsene.

I lokalet lengst bak på markedet er køen lang med folk som venter på å kunne fylle opp posene sine med tørrvarer, noen grønnsaker og ei frossen høne. Ei ung jente skiller seg ut i mengden, hun ser på meg med store barnslige øyne og smiler fra øre til øre. Det er tydelig at hun vil ha kontakt.

Eloisa Marrero startet Elomar med sin mann for fem år siden. Nå har er 1300 mennesker avhengig av deres hjelp for å overleve
Hun forteller at hun er 26 år, går på cellegift etter å ha fått påvist tre forskjellige krefttyper, Hun er alenemor til tre barn, den eldste gutten er 10 år, og den yngste jenta bare 2 år. Hun får 100 euro i hjelp fra sosialen i måneden. Hennes far er død, moren bor i Barcelona, den siste samboeren har forlatt henne. I følge Eloisa bor hun og barna under meget armodslige forhold.

Jeg hjelper henne å bære inn tørrvarene i bilen til en kusine som har kjørt henne hit til markedet for å hente den månedlige kvoten med tørrvarer. Selv har hun så sterke smerter i kroppen at hun ikke orker å bære. Eloisa har skaffet henne en barnevogn slik at hun ikke behøver ha minstejenta hengende på hoften, nå når kropper verker så veldig.

Marcelo Marrero og Antonio González har orden på papirene i organisasjonen, og registrerer alle som behøver hjelp
Jeg må snu meg bort for at tårene ikke skal vises.

De gode historiene finnes også. Spesielt den om den tyske restaurant eieren på Yumbo sentret som inviterte alle 150 av barna i registeret til Eloisa på julefest i begynnelsen av januar i år. Der fikk de julemat, og besøk av nisse og tryllekunstner. Eloisa forteller om folk som gråt, og sa at noe slik hadde aldri noen gjort for dem tidligere. Barna hadde en fantastisk opplevelse og kom ut med hver sin gave under armen. Tyskeren ville ikke ha verken omtale eller publisitet, og er i dag en av dem som Eloisa kaller for "engler".

Jeg har noen "engler" her sier Elosia og peker på telefonen sin. Som den snille gårdbrukeren i Fataga som kom forleden dag med 40 kasser appelsiner for å skjenke bort.

- Det er mange mennesker der ute med et stort hjerte. Og ofte er det de som selv har lite, som gir mye, sier Eloisa.

- Det er viktig at barna får en gave, som alle andre barn. I alle fall til jul sier Eloisa. Jeg kjøper julegaver til hver og en av mine 200 registrerte barn, og forsøker så godt det går å imøtekomme de ønsker de har. Mammaene får i oppdrag å skrive en ønskeliste og i forhold til de lekesaker som doneres av folk og det vi kan tillate oss å kjøpe selv, så klarer vi nesten å oppfylle ett ønske hos hver og en.

-Blir det litt til overs , så forsøker jeg å ha en liten ting på lur når de har fødselsdag også. Jeg tar derfor gjerne imot leksaker, sykler og spill om noen har noe å gi bort, men det må være nye ting, eller veldig pent brukt.

- Også fattige barn fortjener å få en ny gave, eller gå i rene og hele plagg, sier Eloisa.

Mens vi drikker en kopp kaffe og prater, ringer Eloisas telefon konstant. Det meste handler om tjenester, folk som ber om hjelp. Eloisa svarer med en myk og varm stemme.

- Jeg gjør så godt jeg kan sier hun, og slår ut med hendene.

- Men det har også vært tøffe stunder, perioder da jeg har lurt på hva i all sin dager jeg har rotet meg inn i.

Langt fra alle er takknemlige for den jobben Eloisa og Marcello gjør. Mange tror de er ansatte i kommunen og får lønn, det streifer dem overhodet ikke at både ekteparet og 8-10 frivillige hjelpere på Elomar gjør dette helt gratis og av et hjertevarmt ønske om å bistå andre i nød.

De fleste som kommer hit har en langt og brokete liv bak seg, uansett alder. Ødelagte familieforhold, avbrutte skolegang, mangel på kjærlighet og oppdragelse. Og mange har blitt mødre mens de selv var barn. Men vi har også en annen profil, de som hadde et mer eller mindre stabilt liv, men som fikk bena slått under seg da krisen kom. De som mistet alt og ikke har klart å reise seg ennå. De er ofte skamfulle over sin situasjon, og ber gjerne om tillatelse til at andre kan hente matvarer for dem, hvilket er helt greit hos Elomar.

- Det er viktig å respekterer folks stolthet og dignitet, sier Eloisa.

Men igjen, selv om det kan være vanskelig å se til tider, så har alle voksne mennesker et valg, uansett for mørkt og håpløst det kan virke. Men det har ikke barna. De kan ikke noe for at det er født inn i vanskelige forhold der det nesten aldri står et varmt og vellaget måltid på bordet, der man vandrer rundt for lut og kaldt vann og nesten ingen bryr seg.

Som den lille gutten i matkøen som gråtende av harme, og forklarte høylytt at han var fly forbanna og skulle mose trynet på en jevnaldrende gutt på skolen. Han hadde blitt mobbet fordi han hadde hull i skoa sine. Gutten hadde tatt til motmæle og det hadde blitt slagsmål. Da ble brillene hans knust. På toppen av det hele hadde læreren utvist han for dagen, og mobberen hadde gått fri.

- Da tok jeg mine egne penger og kjøpte nye sko og nye briller til gutten sier Eloisa, mens jeg kjenner tårene presse på for n`te gangen i dag.

For mange mennesker er Elomar en redningsbøye i nøden. Og der det offentlige svikter, kanskje den eneste muligheten for å få fylt opp kjøkkenskapet med matvarer, og kunne mette noen sulten barns mager.

For den som ønsker å hjelpe er Elomar sentralen åpen tirsdager og torsdager, hele året rundt fra kl. 10.00 til kl. 14.00. Ellers kan du ta kontakt med Dag & Natts redaktør på:


mail; bente@dagnatt.com