Tackförkaffet
eller finns det svenskt kaffe på grisfesten
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
Hvem skulle tro at man fant Berra Olsson blant kanelboller og nytraktet kaffe på Svenska Kyrkan i San Agustín?

Sven Melanders rollefigur Berra i Sällskapsresan belmet i seg industrielle mengder sprit, og sov ut rusen på en solseng ved pool området. Ellers vandret han rundt med en T-shirt der det stod; ” ”I kväll får 107 svenskar gonorré”. Han hadde svært lite til felles med kirkelige aktiviteter, og kirkekaffe.

Berra Olsson var 80-tallets prototype på en charterturist. Stadig beruset, kulturelt uinteressert men ganske harmløs og tilforlatelig. Kom hjem solbrent, i bakrus og med et lettere hukommelsestap.


-Berra kunne egentlig har reist hvor som helst i verden, eller bare blitt hjemme, bedyrer Sven Melander. Han var bare ute etter sprit og fest. I filmen var han på stadig jakt etter “Pepes Bodega”, hvilket viste seg på feriens siste dag, å ligge på samme hotell som han selv bodde!

Det var i 1979 da Lasse Åberg og Sven Melander, som hadde felles bekjente, havnet på samme fest, at Sven fikk tilbud om rollen som Berre i Åbergs film Sällskapsresan. På den måten begynte historien om journalisten som ble en populær skuespiller, programleder, konferansier og revyartist.

Filmen Sällskapsresan handler om et knippe personligheter som drar på charterferie til “Nuevo Estocolmo” på Gran Canaria. Alle ingredienser er med; flyskrekk, grisefest, kjekke reiseledere, velkomstmøter, utflukter, sprit, forsvunnen bagasje og romantikk.


Sven Melander tror suksessen skyldes temaet i filmen som i så sterk grad omhandler vår tids historie. Vi skandinaver har siden tidenes begynnelse vært innlåst i kulde og is. Endelig åpnes dørene og vi vanlige mennesker får sjansen til å reise, og det til vanlige priser. Ikke rart at charterindustrien eksploderte. Majoriteten hadde aldri sittet i et fly tidligere. Det å oppdage nye steder var et eventyr som hadde vært forbeholdt de rike og velbergede. Nå ble det allemannseie. -Det er naturligvis også gjenkjennelses faktoren som skaper humoren i filmen. Man ler fordi man kjenner igjen seg selv, i en eller annen setting. For oss som har vært med på charterturismens historie, er den dessuten en slags dokumentasjon.

I tillegg mener Sven Melander at de vakre kjærlighetsrelasjonene er unike for filmen. Og da tenker han ikke på den flørtingen som oppstod mellom de ulike kjønn. Men referer til det vakre forholdet mellom søstrene Siv og Majsan, svirebrødrene Berre og Robbans omsorg for hverandre, den spanske familierelasjonen og ikke minst den stilltiende kjærligheten og omsorgen som oppstår mellom Stig-Hjelmer, som spilles av Lasse Åberg og norske Ole, som spilles av Jon Skolmen.

Melander fremhever spesielt replikken, der Stig-Helmer ikke har fått sin koffert og som følge av det, ikke har noen sommerklær å ta på seg. Ole drar fram et par shorts og en skjorte fra sin veske og gir ham. Lasse tviler, han synes skjorten er for fargesprakende. Det er da Jon sier; - du skal ha farger du vettu, som er så mørk!
-En genuin replikk, der det ligger så mye omsorg, kjærlighet og veiledning i, at man kan bli tåreøyd, sier Melander. Filmen er helt genialt i sitt formspråk og billedspråk! Det ble 6 ukers innspilling på Gran Canaria, og begynnelsen til historisk fortelling som ennå er like aktuell. Alle skuespillerne bodde på Monte Rojo i San Agustín, men Sven Melander kan ikke huske at det fans en svensk kirke her på den tiden.

Det han derimot husker godt er hvitløksbrødet på restauranten “Paco y Tony” i San Agustín, dit han og Lasse Åberg ofte gikk. Det har brent seg så fast i hukommelsen at han valgte å ta med oppskriften i sin nye kokebok; “Upp i vikt, KVICKT”!!

Det tok 10 år før han var tilbake på øya. Den gangen handlet det også om jobb. Sammen med Jon Skolmen hadde han gjort reklamefilm for norske Prior kylling. Nå var det norske Freia som ville ha ham i annonseringen for ”Et lite stykke Norge”. Opptaket skjedde i Maspalomas ørkenen med kameler..
Sven Melander hadde en grunn for ikke å komme tilbake til Gran Canaria som turist.

Han forteller at han alltid har vært interessert i kultur og mennesker. Han har reist over hele verden, og ønsket å lære nye steder å kjenne. Gran Canaria ble for kulturfattig. Allerede den gangen på 80-tallet, var det for mye getto for hans smak.

Selv om han fant vakker natur oppe i fjellet, var det ikke nok til å overbevise en oppdagelsesreisende. At det fans butikker som solgte Kalles Kaviar var like tragisk den gang som i dag, sier han og ser gravalvorlig ut.

Egentlig har han aldri vært interessert i strandferie. Storbyene har stått høyest på ønskelisten. Som da han var DJ i Romania på slutten av 60-tallet og dro med fly på dagsutflukt til Kairo. Han fikk se Sfinksen, Pyramidene i Giza, Tutankhamon og magedans i rekordfart, før flyet gikk tilbake samme kveld. Ellers er det som for Pippis pappa,
”Söderhavet” som lokker han mest!

Med andre ord er Sven Melander så langt fra sin meget kjente rollefigur Berre som det går å komme.

Men nå sitter han altså, som de fleste andre svensker og drikker sin kaffe på Svenska Kyrkan i San Agustín. Gode venner har klart å lokke ham ned.

Han har brukt tiden til å vandre rundt på gamle trakter og med skrekk og fasinasjon sett med egne øyne hvordan turistområdene har forandret seg på 35 år. Mangt og mye erkjenner han at er skikkelig gjort, og fremstår på en forlokkende måte. Likevel forundres han over konglomerater av hotellanlegg der meningen er at du ikke skal slippes ut av området under hele ferien. Restauranter, ulike pool områder, butikker og spa sørger tilsynelatende for å dekke alle dine behov, slik at du skjermes fra omgivelsene utenfor, og kunne like godt ha vært hvor som helst i verden. Du kunne til og med ha vært hjemme, om været hadde tillatt det, konstanterer Sven Melander.

Han stusser over folks mangel på interesse for stedet de besøker. At de ikke stotrer seg fram på fremmede gloser, kaster seg ut i det ukjente, spiser mat de ikke vet om de tåler, konverserer med fremmede, utforsker historien og beriker seg på kulturen, slik han selv skulle gjort.

Likevel nikker han forstående og titter på folk rundt omkring seg, som samles over svensk kaffe. Kanskje det ene ikke forringer det andre. For eget vedkommende har vinteren vært tøff, og influensaen ville ikke slippe taket før han ble innlagt på sykehus. Det føles godt å komme ned til varmere strøk og samle krefter…… synes Sven Melander, …akkurat som alle andre!


Tackförkaffet AB är den affärsdrivande delen av Sven Melander.
www.svenmelander.se
 
Sällskapsresan blir musikal
Filmen ”Sällskapsresan” spelades in på Gran Canaria under några veckor på vintern/våren 1980. Det blev den mest framgångsrika svenska filmen genom alla tider.

Musiken till filmen skrevs av Bengt Palmers. Nu ska alltså filmen bli musikal. Och det är naturligtvis just Palmers som ligger bakom projektet som alltså ska ha premiär nästa höst

i Malmö. Rollistan börjar ta form, men är än så länge preliminär och därför icke officiell. Men Sven har fått en förfrågan att spela Berra Olsson och är naturligtvis både glad och

smickrad. Han skulle i så fall bli den ende från originalet som drar på sig sin slitna t-shirt med texten ”I kväll får 107 svenskar gonorré” och yttrar de nästan bevingade orden.