Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Er du på utflukt mot nordsiden av Gran Canaria, bør du besøke byen som ligger vakkert til i skjørtekanten på en vulkan. Bykjernen i Arucas byr på flere severdigheter og er spekket med gammel historie.

På 1500 tallet var det sukkerrør som holdt hjulene i gang i Arucas. Men på 1700 tallet fikk man stor konkurranse fra amerikanske sukkerprodusenter, og den økonomiske krisen var et faktum. Situasjonen forverret seg på 1800 tallet, men det var like mye grunnet ekstrem tørke, skadedyr og til slutt flom. Det ble hungersnød, og mange utvandret til Amerika.

I 1813 ble Arucas en egen kommune med utnevnt borgemester og byråd. Man dyrket vindruer, hirse, hvete, poteter og frukt. I 1894 fikk Arucas bystatus, tildelt av Dronning María Cristina de Habsburgo-Lorena, som regjerte under en periode i Spania da sønnen som skulle bli konge, Alfonso XIII, ennå var for ung. Senere levde byen opp takket være den populære produksjonen av cochenilla, den ettertraktede kakturslusa som gav sin farge til kosmetikk- og tekstil industrien. Det ble en kort og intensiv økonomisk vekst, før interessen for lusa falt. Siden har bananindustrien preget Arucas, som fortsatt er omgitt av store plantasjer, selv om eksporten av små og søte «platanos canarios» ikke lenger er like etterspurt. Der etterspørselen ikke har avtatt, er uten tvil byens stolthet; Ron Arehucas (kanarisk rom). Drikken som skaper glede og feststemning, skal vi tro vår guide på fabrikken!!!


Katedralen i Arucas
En annen stemning enn den sukkerrør spriten skaper, finner du i form av en annen kulturell og meget attraktiv institusjon i Arucas. La Iglesia de Juan el Bautista (Døperen Johannes Kirken), også kjent som «Katedralen i Arucas», selv om den ikke har status som katedral. En relativt ung kirke i nygotisk stil, som ble påbegynt bygget i 1907, mens det siste kirketårnet ble reist så sent som i 1977. Kirken er selvfølgelig bygget i den kjente, grå Arucas steinen.

La Iglesia Parroquial de San Juan Bautista er tegnet av den katalanske arkitekten Manuel Vega y March, som man mener var sterkt påvirket av Antoni Gaudí. Derfor skal kirken i Arucas ha en arkitektonisk fellesnevner med La Sagrada Familia i Barcelona. Selv om kirken er klemt inne i gamlebyens kjerne, gir den et fantastisk inntrykk der den majestetisk ruver over alle andre bygninger.
Det var aristokratiet som ønsket at Døperen Johannes Kirken skulle klemmes inn i bykjernen. De ønsket å ofre den gamle, ærverdige kirken som tidligere lå på samme sted, til ære for noe mer pretensiøst. De ville ha den i sin umiddelbare nærhet, da det var status å bo side om side med guds hus.

Står man på Plaza Mayor, foran Døperen Johannes Kirken, er man omringet av fire bolighus, som hver og en representerer arkitektoniske, og ikke minst, ulike økonomiske tidsperioder i byens historie. Den kjente Arucas steinen er til å begynne med et fundamentalt element i konstruksjonen, mens den etterhvert heves til å bli et symbol på status. Man ser at den i takt med den økonomiske utviklingen brukes mer til dekorasjon og pryd, der den tidligere utgjorde bærebjelkene i konstruksjonen. Man ser også at husene etterhvert får balkonger og utskjæringer rundt vinduene, et tegn på markering av klasseskille. På hjørnet ved kirken ligger et lite hus med kors over inngangspartiet. Det er selvfølgelig prestegården!

Tre andre bygninger det er viktig å ta men titt på når man rusler rundt i Arucas, og som ligger i umiddelbar nærhet. Ved Plaza de la Constitución (grunnlovs torget) ligger Ayuntamiento (kommunekontoret), samt den gamle markedsplassen Mercado Municipal. Sving også innom kulturhuset La Casa Cultura, med sin vakre patio, med typiske, kanariske trebalkonger og sitt fasinerende Drageblodstre, som er typisk for området.

På den gamle brosteinsbelagte gaten Leon y Castillo ligger turistkontoret sentralt til i en vakker, antikk, kanarisk bygning. Her får du svar på dine spørsmål om Arucas.

Har du tid, bør du gjøre en liten utflukt opp til Arucas berget, Montaña de Arucas der du har en sjelden panoramautsikt nedover til havet. På en fin dag ser du klart og tydelig øya Fuerteventura.

La Heredad de Aguas (vann arvingene)
Arucas historie begynte i 1479 da kaptein Juan Rejón som var sent av Reyes Católicos (det katolske kongeparet) til Gran Canaria for å erobre øya, ødela byen som okkuperte stedet der dagens Arucas ligger. Det resulterte i at urbefolkningen flyktet og søkte beskyttelse. Dette utløste det historiske slaget Batalla de Arucas som fant sted i 1481. El Caudillo Canario Doramas (en høyaktet kanarisk kriger) ble drept i hendene på Pedro de Vera y Medoza, som kom til øya for å ta over etter Juan Rejón.

Etter denne erobringen da spanjolene tok over øya, ble det gjennomført en fordeling av landområder og ikke minst vanntilførsel blant erobrerne.

La Heredad de Aguas de Arucas y Firgas er en levende historie på Gran Canaria. Det er en forening bestående av vanneiere, arvinger til vann og dermed all makt siden slutten av 1400 tallet. I løpet av nesten 3 århundrer (1529-1823) ble området styrt av de såkalte «vann ordførerne». De hadde all makt gjennom sitt eierskap til livskilden, og fungerte derfor også som utøvende på andre ansvarsområder, noe man kan lese om i de gamle dokumentene som ligger forvart i foreningens arkiver. Derfor ble det også slik at mange av de som jobbet ved denne institusjonen der man kontrollerte vann fordelingen, ble kalt funksjonærer. De hadde høyere lønn enn de fleste andre i kommunen, fratatt visse plikter og gitt visse privilegier. Ikke helt ulikt dagens situasjon, vil mange si.
Innenfor veggene til den vakre hvite bygning, skjuler seg en stor del av Gran Canarias vann kultur, økonomisk-, kulturell-, sosial- og arkitektonisk historie. Denne institusjonen som ble opprettet i 1912 holder til i bygningen på gaten «Calle la Heredad», tegnet av arkitekten Fernando Navarro, som forøvrig også tegnet Litteraturhuset i Las Palmas (Gabinete Literario). Selve konstruksjonen kostet 52000 pesetas på den tiden (313 euro), og skapte rundt 70 arbeidsplasser de 3 årene byggnasjonen pågikk. Nå er bygningen fredet.

I dag består institusjonen av 800 vann arvinger, mens det i utgangspunktet var hele 1500 personer. I de gamle bøkene snakker man om at de som «stod for en femtedel av et sekunds vann» var rettmessige eiere til vannet. Ikke overraskende, gikk rettighetene til vannet i arv til barna, hvilket førte til at fordelingen stadig ble mer innskrenket, og klasseskillet i byen opprettholdt. Den eldste vannarvingen i dag er La Marquesa de Arucas (Grevinnen av Arucas).

I november 1913 kom klokken man hadde bestilt fra Leipzig i Tyskland, og som man fortsatt den dag i dag trekkes opp manuelt hver uke. Den kostet 400 tyske mark på den tiden, og har tre sider, slik at man kan se den fra byens alle hold. Denne klokken spiller en fundamental rolle i Herederenes historie, fordi den markerte åpning og stengning av vannet. Institusjonen innehar i dag 70 kilometer nettverk med vannledninger, som distribuerer vannet til Valleseco, Moya og Firgas med en kapasitet på 2000 liter pr. 24 timer.

Dagens vann arvinger vil gjerne påpeke sitt sosiale bidrag til befolkningen gjennom årene. Det ble gjort donasjoner til kirker og andre institusjoner, samt at de stod for utdeling av mat og økonomisk hjelp til fattige, arbeidsløse og syke. Samtidig satt de på en enorm makt og rikdom på bekostning av resten av befolkningen.