Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Maria er født i Kardista i Grekenland. Da hennes mamma døde bare 42 år gammel så ikke lenger Maria noen framtid i sitt hjemland. Hun hadde på tross av sin karriere som grafisk designer søkt flere ganger om å komme inn på kunsthøyskolen i hjemlandet. Da hun til slutt kom inn på kunstakademiet La Academia de Bellas Artes i Perugia i Italia, pakket hun kofferten og dro.


Den økonomiske krisen som rammet Europa traff ekstra hardt i Grekenland, men også i Italia. Maria som ikke har hatt noen økonomisk støtte hjemmefra fikk slite hardt for å beholde to jobber mens hun studerte. Hun ble også i en periode nødt til å gjøre et opphold i studiene for å jobbe på heltid. Men drømmen om en kunstnerisk karriere og et studie der hun fikk utfolde seg og vokse i sin kreativitet hold henne oppe.

Selv om Italia var et masete land å forholde seg til, en mentalitet som gikk Maria litt på nervene løs, forelsket hun seg i en italiensk pizzabaker. Utrolig nok utgjør han stabiliteten i hennes liv, og er i følge hennes venner den hun kan takke for at livet hennes holder en jevn rytme. Hun er på mange måter en sart kunstnersjel som er livredd for en skumle kritikere som befinner seg i verden utenfor. Derfor har hun ikke turt å holde noen utstilling ennå. Hun og ektemannen flyttet til Gran Canaria for snart 3 år siden. De ønsket en roligere tilværelse, og en nærhet til havet. At Maria da kom til et tredje land i krise, bare smiler hun av.

Selv mener hun å ha funnet livskvalitet i form av arbeid mye vennlighet. Her på Gran Canaria har hun lært seg grafisk trykk som et nytt kunstnerisk uttrykk. Flere dager i uka tar hun bussen opp til univeristetsområdet i Las Palmas der hun jevnt og trutt jobber på det grafiske verkstedet fylkeskommunen stiller til disposisjon.

Under den årlige konkurransen som Cabildo (Øyrådet) arrangerte i 2013 for grafikere gikk Maria Gkaliata av med seieren for sin serie «Oxymoron».
Se mer på:
canariascultura.com eller
www.saatchiart.com
Hun synes det er ekstra spennende å jobbe med fotopolimero som er en mer moderne teknikk som hun ønsker å blande med det tradisjonelle, og skape sitt eget terminus. Ellers jobber hun som servitør for å få endene til å møtes.

Under studietiden jobbet hun som grafisk designer i et reklamebyrå, noe hun følte som veldig frustrerende. Det ble rett og slett for kommersielt for henne. Kundenes ønsker gikk ikke alltid hånd i hånd med hva hun kunne stå inne for, og ofte var det snakk om å selge sjela si. Hennes kreative tanker var ikke forenlig med kundens krav.

Maria bærer på mye. Hun har nå bodd i tre land der befolkningen lider stor urett i følge henne. Hun bruker ofte ordet ”fatale”, og er redd for framtiden. Likevel legger hun sitt håp til kunsten. Selv onde mennesker som Hitler likte kunst, sier hun og det glimter til i øyet. Kanskje kan man nå inn til de som utfører urett mot folket og forvandle dem gjennom kunsten. Kanskje kan man utkjempe en viktig kamp i visuelle utrykk? At hennes kunst skulle kunne utgjøre en forskjell er den utlitmate drømmen. Hun er sinna på makthaverne og mener vi mangler politikere med gode hensikter. Man må få de til å forstå at et land ikke er laget av euro og banksystem alene, men av mennesker og følsomhet. Det er dette jeg må klare å formidle, sier hun og ser bedende på meg.

Min kunst hører nok ikke hjemme i hvilken stuekrok som helst. Jeg ønsker å vise mot, og kan nok til tider ha et agressivt uttrykk, ler hun. Jeg ekspriemterer mye med skygger og synes det er spennende bevegelser. Jeg vil skape noe som rører ved folk, som får de til å stoppe opp og lytte.

Under den årlige konkurransen som Cabildo (Øyrådet) arrangerte i 2013 for grafikere gikk Maria Gkaliata av med seieren for sin serie «Oxymoron». Hun ble både overrasket og glad. Likevel har ikke hennes selvtillitt gjort det helt store spranget i riktig retning. Nå jobber hun iherdig med nye grafiske prosjekter men blir fort deprimert når utfallet ikke blir slik hun hadde tenkt seg. Da hjelper det ikke at resten av det grafiske miljøet ved universitetet synes hennes arbeider er strålende. Hjemme har hun en ektemann som heier på, og mener at hun bare må kaste seg ut i det, og vise fram sine arbeider i form av en utstilling snart. Veien må bli til mens hun går den. Hun innser det. Hun må bare bli litt bedre først.

Helst skulle jeg ville kontrollere alt selv. Jeg vil ikke overlate noe til tilfeldighetene og er derfor redd for å åpne døren til min kunstneriske identitet før jeg er 100% klar, sier hun usikkert og ser på tross av sine 36 år ut som et lite barn. Selv elsker hun hvite vegger, for de kan hun selv fylle med sin egen forestilling.

Maria og jeg møttes i dag etter Marias ønske fordi hun hadde fått høre at et av hennes grafiske arbeider var solgt. Hun ville personlig møte den som hadde kjøpt hennes første bilde for å si takk. Det ble et sterkt møte. Det skal bli spennende å følge Maria videre på hennes kunstneriske vei her på Gran Canaria.