Mandag 24 mars begravde spanjolene mannen som nesten gav sitt liv for demokratiet
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
Adolfo Suárez, den første statsministeren i det spanske demokratiet, døde søndag 23 mars i Madrid. Han hadde tilbrakt en uke på sykhus i forbindelse med en luftveisinfeksjon, et resultat av hans sykdom. Han ble 81 år gammel, og hadde i 11 av de årene lidd under Alzheimer.
Suárez bakgrunn medvirket til at han, etter Francos død i 1975, ble valgt til regjeringssjef av kong Juan Carlos i juni 1976. Han ble møtt med skepsis av politikere i sentrum og på venstresiden i spansk politikk, men samtidig bidro hans konservative og nasjonalistiske bakgrunn til å berolige konservative og militære som var mindre innstilt på politiske endringer. Det kom som en overraskelse på mange at Suárez i 1976 lanserte reformpakken som utgjorde det første steg i La Transición, Spanias overgang til demokrati. Reformloven, som legaliserte alle politiske partier, ble godkjent ved folkeavstemning i desember 1976. Suárez ga deretter amnesti for alle som tidligere var dømt for politiske forbrytelser.

mai 1977 grunnla Suárez partikoalisjonen Unión de Centro Democrático (UCD), som samlet kristeligdemokrater, sosialdemokrater, liberale og uavhengige, og ble dette sentrum-høyrepartiets første formann. Han ledet UCD til seier i det første frie valget i Spania på 41 år og vant derigjennom statsministerposten med støtte av velgerfolket. Som folkevalgt statsminister fortsatte Suárez de politiske reformene. Han var sentral i forhandlingene om den nye grunnloven av 1978 og innføring av selvstyre for de spanske regionene. Koalisjonen Suárez ledet vant igjen valget i 1979. To år senere gikk han av som følge av interne stridigheter og han overlot statsministerposten til Leopoldo Calvo-Sotelo. Han grunnla deretter i 1982 partiet Centro Democrático y Social (CDS), uten at han maktet å ledet dette til samme suksesser som UCD. Suárez forlot i 1991 aktiv politikk.

Sannheten er at Adolfo Suárez fra Avila var en eksepsjonell mann. Meget familiekjær, intelligent og med en sterk personlighet. Men fremfor alt meget konsekvent, oppriktig og politisk eksemplarisk. Hva Adolfo Suárez var og hva Adolfo Suárez hadde, har vi ikke sett hos noen andre av hans etterfølgere, skrives det i spansk presse.

Adolfo Suárez brukte rutinemessig sin Seat 127, som han selv kjørte. Den dagen kong Juan Carlos tilbød han å bli statsminister, kjørte han sin lille bil til La Zarzuela (kongens slott). Kongen sa; “Adolfo, jeg vil be deg akseptere statsminister posten….”. Suarez avbrøt ham med å si; “Det var på tide Hans Majestet”.

En kort påfølgende diskusjon skisserte harmonien mellom dem. Hans mot, et adjektiv som mange av de som stod han brukte flittig om han, kom til sitt sterke uttrykk den 23 feburar 1981 da han nektet å ta imot orden under et militært kuppforsøk i Parlamentet. “Du snakker Presidenten” glefset han til oberstløytnant Tejero som pekte mot ham med pistol, mens de andre parlamentsmedlemmene gikk i dekning.

Han ble konfrontert med de mest kompliserte situasjoner, i praktisk talt alle områder som et moderne Spania har gjennonlevd. Likevel klarte Suarez å konsolidere demokratiet gjennom sine sterke følelser for landet, hans evne til å oppfatte konsensus og dialogisere. Fiender hadde han på alle kanter. Et voldelig ETA (terroristorganisasjonen), aktive og høyreekstreme grupper og militære grupper som ønsket statskupp.

Her føyer seg også inn alle økononiske- og sysselsettingsproblemer, sosiale spenninger og politiske konfrontasjoner. Hans velutviklede toleranse gjorde at han klarte å legalisere sine politiske motstandere.

Suarez var en stor demokrat, men han ble aldri tilgitt det faktum at hans politiske karriere startet under Franco regimet. Hans humane væremåte og medfødte kommunikasjonsferdigheter gjorde at han fikk den populære glød, en beundring man ikke har sett andre politikere oppnå noen gang. Men mest overraskende var hans holdning og evne til å stenge døren til sin politiske karriere i rett øyeblikk, alltid med stil og uten unødvendig støy. I 1980 presenterte PSOE (arbeiderpartiet) mistroende votum som skadet hans image. De interne konflikter i hans parti var mer enn åpenbare og uenighetene førte til at han dimiterte den 29 januar 1981.

Alt for landets beste.
Etter å ha forlatt regjeringen, sa han fra seg pensjonen som ex statsminister og all offentlig godtgjørelse. Hans eneste inntekt kom fra hans advokatkontor. Det eneste han tok med seg var tittelen “Duke” (Hertug) som var han gitt av kongen. For å kunne betale for de nødvendig utgifter i forbindelse med behandlingen av sin fru Amparo, og sin eldste datter Mariam når de begge fikk brystkreft, måtte han belåne sitt hus i Avila. Begge måtte gi tapt i kampen mot kreft.

Selv led han av Alzheimer de senere årene. Etter et besøk av kong Juan Carlos i 2007, da de begge er avbildet bakfra når de spaserer rundt i hagen, sier Adolfo Suarez til sin sønn etter endt besøk: “Hvem var den mannen som akkurat gikk ut døren…???” Adolfo Suarez brukte ikke politikken som et springbrett til egen tilfredshet og rikdom. Et eksempel å følge for dagens ledere.
Den 23.februar 1981……i …Madrid…

Scenen er så teatralsk og fylt med klicheer, at den ville vært komisk om det ikke uspant seg på ramme alvor. Vi befinner oss i 1981, nærmere bestemt den 23.februar – en viktig dato i moderne spansk historie. Parlamentet i Madrid er i ferd med å danne en ny regjering, da de plutselig blir avbrudd at soldatstemmer.
En gruppe Guardia Civil kommer inn i salen, anført av en oberstløyntad Antonio Tejedo Molina som hadde øynet en sjanse til å gjeninnføre militærmakt, med hevet pistol, som inntar talestolen. “Rør dere ikke”, brøler han. Men forsvarsminister Manuel Gutièrrez Mellando, som også er general, reiser seg likevel for å få kuppmakerne til å roe seg ned. Det oppstår et baketak, og snart etter begynner de å skyte i luften. I de påfølgende sekunder er det ingen som vet om Guardia Civil vil begrense seg til skyte ut i luften, derfor går parlamentsmedlemmene naturlig nok i dekning så godt de kan. Bortsett fra tre menn. Gutiérrez Mellando forblir liggende på gulvet i avmektig raseri. Kommunistleder Santiago Carrillo tenner seg en sigarett der han sitter på venstre side av salen, og overfor ham som et speilbilde av det nye, forsonede Spania, lener mannen kuppet er rettet mot, seg med stotisk ro tilbake i statsministerstolen; Adolfo Suàrez, den tidligere falangistiske lederen som de siste årene har vært den drivende kraften bak Spanias forbløffende fredlige oppgjør med 40 års fasistisk diktatur.

Suárez: ¡Explique qué locura es esta!
Forklar meg hvilken galskap dette er!

Tejero: ¡Por España, todo por España!
For Spania, alt for Spania!

Suárez: ¡Qué vergüenza para España! ¿Quién hay detrás de esto? ¿Con quién puedo hablar?
Så pinlig for Spania! Hvem står bak dette? Med hvem kan jeg prate?

Tejero: No hay nada de que hablar. Solo debe salir.
Det er ingenting å snakke om. De bør bare komme dere ut.

Suárez: ¿Pero quién es el responsable?
Men hve er ansvarlig?

Tejero: Todos, estamos todos.
Alle, vi er alle.

Suárez: Como presidente le ordeno que deponga su actitud.
Som president gir jeg deg orden om å endre din attitude.

Tejero: Usted ya no es el presidente de nadie.
De er ikke lenger president for noen.

Suárez: Le ordeno...
Jeg befaler…….

Tejero: Yo solo recibo órdenes de mi general.
Jeg tar bare imot orden fra min general.

Suárez: ¿Qué general?
Hvilken general?

Tejero: No tengo nada más que hablar.
Jeg har ingenting mer å si.

Suárez: Le insisto, soy el presidente.
Jeg insisterer, jeg er president.

Tejero: No me provoque.
Ikke provoser meg.

Suárez: ¡Pare esto antes de que ocurra alguna tragedia, se lo ordeno!
Stopp dette før det skjer en tragedie, jeg befaler deg!

Tejero: Usted se calla. Todo por España.
De skal holde kjeft. Alt for Spania.

Suárez: Le ordeno...
Jeg befaler…..

Tejero: Cállese, siéntese y fuera.
Ti stille, sett dem og de skal ut…

Som kjent, ble statskuppet mislykket fordi kongen klarte å sette opprørerne på plass. De trodde han var på deres side. Denne innsatsen gjorde mange innbitte republikanere til ”juancarlister” og slik hadde det formodligen blitt om ikke monarken de senere årene har vært nedtynget i skandaler som innvolverer hele kongefamilien. I følge forfatteren Javier Cercas, var Adolfo Suarez egentlig mer avgjørende for at demokratiseringsprosessen lykkedes. Epsioden var ikke bare et vendepunkt i Spanias nyere historie, men tok også en effektiv slutt på borgerkrigens konflikt, men også en forsegling av poliktikkens sjebne.