Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
Kanariska Tomater
Dyrking og eksport av tomater utgjorde selve livsunderlaget til kanarierne før turismen gjorde sitt inntog. Det var ikke stort annet å leve av. Derfor var det vanlig at hele familien var engasjert i dyrking, sortering, pakking og transport av tomater. De fattige jobbet for markeieren, mens andre hadde fått muligheten til å forpakte tomatplantasjen selv. Men dagene var like lange for alle.

Det mest fruktbare området å dyrke tomater var uten tvil sørøst på øya. I historien blir området mellom flyplassen Gando og landsbyen Juan Grande beskrevet som meget fruktbart, med et godt jordsmonn og et tørt og varmt klima som skapte perfekte vekstvilkår for tomatplanten.
 


Derfor er også gamle og en del eksisterende tomat plantasjer det første man ser i Juan Grande når man begynner innflygningen mot landingsbanen på Gran Canaria. Tørre, grå og triste drivhus i mange kvadratkilometer som vitner om en svunnen tid, men også om en tid med stor produktivitet og arbeidssysselsetting for de som ønsket. Fortsatt dyrkes det tomater på Gran Canaria, men i mye mindre utstrekning enn tidligere.

I og med at hele familier var delaktig i både dyrking og eksport av tomater, kom store bosetninger til å slå seg ned langs den gamle veien mot sørsiden, og dermed etablertes hele byer og tettsteder slik vi opplever blant annet Vecindario og El Doctoral i dag. Selve tomatplanten tok Christopher Columbus med seg fra Mexico til Kanariøyene da han kom tilbake etter å ha oppdaget Amerika i 1692. Tomater, sjokolade, kaffe, mais og poteter var alle nye jordbruksprodukter som kom fra Amerika til Europa med oppdagelsesreisende.

De to første kassene som ble eksportert fra Gran Canaria med tomater, ble sendt til London i 1885. I forbindelse med byggingen av havnen Puerto de La Luz i Las Palmas kom mange engelske båter til øya. Gran Canarias geografiske beliggenhet i krysset mellom de store handelsveiene til sjøs, slik som Nord-Atlanteren, har knyttet USA og Canada til Europa og Afrika.

Havnen Puerto de La Luz ble etterhvert en travel havn innen internasjonal handel og maritim trafikk. De lett tilgjengelige kullforsynings stasjonene som lå beleilig plassert i Las Palmas gjorde at skipene kunne bruke sine lasterom til transport av varer isteden for å fylle dem opp med store mengder kull for returen. Rederiene kunne gradvis redusere sine fraktkostnader ved å fylle sine lasterom med jordbruksprodukter av høy kvalitet, slik som tomater, på deres skip i retur til Europa.

Det første eksport firma som ble etablert på Gran Canaria i forbindelse med dyrking av tomater, var Fyffes Ldt. som lå i Telde. Slik det fremkommer av navnet, var det et engelsk registrert firma, slik mange andre var på Gran Canaria på slutten av 1800-tallet. Mange engelske sjømenn hadde kommet til øya, og mange briter hadde sett mulighetene i denne øygruppen som lå så strategisk plassert i forhold til handelsveiene til sjøs.

Etter borgerkrigen i 1936 vokste det stadig fram nye, selvstendige firmaer som så det som formålstjenlig å drive med dyrking, pakking og eksport av tomater, fram til på 60-tallet da det ble dannet et jordbruks kooperativ slik det finnes i dag.

I forbindelse med dyrking av tomater, oppstod det også en del andre bedrifter i nær tilknytning. Det skulle snekres trekasser til frukten, det skulle trykkes etiketter med navn og den gangens logoer. Barn helt ned i 9 års alderen var med sine fedre på jobb for å stifte og lage tomatkasser. Det ble derfor dårlig med skolegang for de barn som vokste opp i jordbruket, og det forklarer den dag i dag en relativt utbredt analfabetisme blant den eldre kanariske generasjonen.

De samme kassene ble også brukt til spedbarns senger, snekret på en liten halvmåne under, slik at kassen kunne vugge barnet i ro. Ofte kunne barn blir født uten på tomatåkeren, og ble fraktet tilbake til bostedet i en tomatkasse.

Arbeidet på tomat plantasjene var tøft også for de yngre. Men mange kanariere ser likevel tilbake på den tiden som gledelig.
 
Tomat då och förr
 
De kvinnene som ikke var ute på jordet, fikk jobbe på lageret. Her skulle tomatene telles, kontrolleres og sorteres etter Det var sysselsetting for alle, og det var sosialt. Mange unge traff hverandre i arbeidet med tomater, og man kom sammen fra hver eneste krok av øya for å jobbe og leve sammen i perioder, møte jevnaldrende og dele byrden av sin egen fattigdom.

størrelse og farge. Kvinnene måtte stå og sortere, og det var forbudt å spise den attraktive frukten. Historien forteller dog om finurlige måter å gjemme unna noen tomater på, fordi man den gang stort sett bare hadde maismjøl (gofio) å spise, og den ferske tomaten var meget fristende.

Videre skulle tomatkassene fraktes til havnen for å transporteres bort fra øya. Det gjorde at lastebiler ble anskaffet og behovet for sjåfører økte stadig . En hel transportsektor ble bygget opp. Frakten mellom tomat plantasjene og lagerbygningene var det ofte esler eller kameler som stod for.

Ute på jordene bygget man opp skigarder med staver som skulle støtte de tunge tomatplantene. Rundt jordene gikk det akvedukter fra brønner som gav vanningsmuligheter til vekstene. Fortsatt kan man vitne disse tomatstavene oppsatt som indianertelt på jordene, slik de ble samlet den gang etter at man hadde høstet tomatene, og til man plantet nye igjen. I hver ende av jordlappen hadde man bygget en liten hytte til redskap, men som også ble nyttet til hvile for barn og skygge for den som måtte ha en pust i bakken.
 



Dagene var lange, heten uholdbar til tider og det intime livet ikke eksisterende. Når man jobbet på en tomatplantasje fikk man tildelt sin seng på et lite rom man måtte dele med flere andre. Ofte kunne en liten gardin være alt som skilte menn og kvinner fra hverandre. Familier fikk et eget rom, der samtlige medlemmer fikk trenges om plassen, store og små sammen.

Tomatfrøene ble plantet i september, men selve forberedelsene begynte en drøy måned tidligere. Jorden skulle siles og prepareres med gjødsel. Etterhvert brukte man også “bapan” et desinfeksjonsmiddel.

Frøene blir således satt i jorden og beskyttet med en type “nåler”. For at tomatplantene skal kunne strekke seg i høyden og ikke falle til marken ved tomatens tyngde, settes det opp staver som bindes sammen øverst oppe i en trekantet form, med ca. 2 meters avstand. Tauet som ble brukt for å binde opp tomatplantene i stavene var laget av strimler med tørket bananskall.

På slutten av 50-tallet begynte charterturismen å gjøre sitt inntog på Kanariøyene. Nye og annerledes arbeidsplasser dukket opp. Ofte mer attraktive og bedre betalt. Inflytelsen utenfra var stor, og det skjedde en enorm forandring i samfunnet, både økonomisk, kulturelt og ikke minst moralsk. Samtidig fikk den kanariske tomaten konkurranse fra andre verdenshjørner, og eksporten av tomaten avtok i takt med importen av turister til øyene.

Statestikken forteller at tomatproduksjoen har gått ned med 65% de siste 10 årene. I år 2000 ble det produsert 286,145 tonn tomater, mens det i år 2011 ble produsert kun 100.440 tonn tomater.

I området der tomatdyrkingen hadde størst grobunn finnes et museum som er vel verdt et besøk. Et komplett museum med all tekst på engelsk og spansk, samt mulighet for guide.

Det heter “Museo de Zafra” og ligger i Vecindario, i kommunen Santa Lucia. Om man svinger inn fra motorveien til kjøpesenteret Atlantico, så finnes det et rosa skilt direkte i første rundkjøringen som viser veien til museet.

Åpent
tirsdag til fredag fra kl. 10.00 – 17.30
lørdag og søndag kl. 10.00 – 14.30
Mandager stengt!

Pris: 2,50 euro


TOMATEN
Tomatfrukten har et høyt innhold av vitamin A og vitamin C. Den har et vanninnhold på over 90 %. Forskning har avdekket at tomater er en viktig kilde til antioksidanter, og det antas at et høyt inntak av tomatprodukter kan ha en viss hemmende effekt på utvikling av kreft. Selve tomatplanten er giftig, men er ifølge tradisjonen effektiv mot fluer som skyr lukten av planten.

Tomatplanten er ettårig og blir opptil 12 meter lang i dagens veksthus for produksjon av tomat, med en hårete grønn stengel. Tomatplanten har en karakteristisk sterk lukt, og alt unntatt bærene er giftig. Man deler den inn i to hovedtyper; Vanlig tomat har kraftig lengdevekst med mange sideskudd, og en stand med blomster for hvert tredje ledd på stengelen.

Planten må bindes opp. Busktomaten har svakere lengdevekst og greier seg uten oppbinding fordi stengelen avsluttes naturlig med en blomsterklase. På denne arten sitter blomster klasene tett, adskilt med ett eller to ledd. Tomatfrukten er et saftig grønt bær som blir rødt eller gult når det er modent. Planten er varmekrevende og trenger mye næring og sterkt lys for å trives.