On the road to Gran Canaria...
 
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
 
Trailer till Gran Canaria
Det tilhører sjeldenhetene å se en norskregistrert trailer på Gran Canaria
  Det tilhører ikke vanlighetene å få langtur med traileren til Gran Canaria, kan Steinar Sandstrand bekrefte.

For det meste handler det om turer til ex Jugoslavia, rettere sagt Serbia. Steinar konstaterer at der er det like varmt som her, men ikke like trivelig.

Etter en stunds leting i øs-pøs regnvær finner vi den norske langtransporten gjemt nede i havneområdet i Las Palmas, der Steinar sitter og venter på en forsinket tollagent. I det jeg svinger inn på området blir jeg nesten arrestert omgående. Ikke hvem som helst får bevege seg blant utenlandske containere fulle med varer av ymse slag. Nåvel, etter nesten å ha snakket i hjel  en hjelpesløs vakt, og blitt presentert for sjefen til  sjefen, blir jeg utstyrt med selvlysende vest og får slippe inn i det aller helligste.

Steinar Sandstrand har fraktet med seg en stor og viktig skipskomponent, som om noen timer skal monteres på en norsk båt som ligger på tørrdokk nede i havna. Det er kranen til en livbåt, selve mekanismen  som kan senke livbåten ned til havflaten. Delen var rett og slett for stor til å kunne sendes i en container og med båt fra Norge, ellers innrømmer Sandstrand at det ville vært den mest logiske transport løsningen. Steinar Sandstrand kommer egentlig fra Alta, men har sitt hjem i Nordesund, de få gangene han befinner seg i Norge.


Han kjører for TS-Larvik og det har han gjort i 27 år!  – Sist jeg var på Gran Canaria med traileren var en gang på 80-tallet sier han, og mener det hører til sjeldenhetene å se en norskregistrert trailer suse rundt på kanariske veier. 
Steinar Sandstrand
Steinar Sandstrand
Torsdag den 3. februar  dro Sandstrand fra Larvik kl. 17.30 på ettermiddagen.  Han tok ferga til Hirtshals og kjørte derfra til Rotterdam, der det skulle lastes om bord flere skipsdeler. Fra Rotterdam gikk veien rett til Sevilla i Sør-Spania. Fra Sevilla går båten OPDR (tysk båt) i en smal kanal ned til Cadiz, og derfra ut over havet til Gran Canaria, via Lanzarote og Tenerife. Kanalen fra Sevilla til Cadiz er en opplevelse for seg, kan Steinar fortelle.  Ferden i kanalen tar 6 timer og båten har en klaring på 1,20 meter på hver side. Deretter tar det 3 døgn før du er framme på Gran Canaria.  – Selv om maten og lugaren er helt okey, er både reisen om bord og båten i seg ganske trist, konstaterer han.

Fra oktober til mai/juni er Steinar Sandstrand så å si konstant på veiene i Norge og Europa.   – Jeg har valgt det slik fordi jeg ikke har noen familie å ta hensyn til, dessuten vil jeg ha fri på sommeren sier han med et glatt smil. - Jeg dro hjemmefra julaften og har ikke sett heimen siden!  I prinsipp kan jeg bli sendt hvor som helst, men de fleste kjøringer går på Norge , Holland, Belgia og østover i Europa. Som oftes handler det om tung last som maskiner og steinblokker, men en gang fraktet jeg faktisk kaker fra Holland, sier han og gliser! Holland er et av de landene han setter pris på å komme til, - et flott land konstaterer han.- Ellers kjører jeg fra Nordkapp til Istanbul, Marokko og Russland. Kiev er det lengste jeg har vært øst, legger han til.
 

Steinar Sandstrand venter på tollagenten i havenen på Gran Canaria


Fra Sevilla går båten OPDR (tysk båt) i en smal kanal ned til Cádiz, og derfra ut over havet til Gran Canaria, via Lanzarote og Tenerife. Kanalen fra Sevilla til Cadiz er en opplevelse for seg, kan Steinar fortelle.  Ferden i kanalen tar 6 timer og båten har en klaring på 1,20 meter på hver side. Deretter tar det 3 døgn før du er framme på Gran Canaria.
  Regnet har gitt seg for en stund i Las Palmas, og vi drikker spansk espressokaffe. Steinar forteller om livet på veiene. Det tøffeste er uten tvil faren for overfall og ran. Han viser opp arr og rifter på kroppen, men også skuddsår påført av haglegevær. – Det verste er Frankrike, Nord-Spania (også området rundt Barcelona) og Syd-Italia, sier Steinar og presiserer at der parkerer han alltid bilen under et gatelys i håp om å bli latt i fred.

                - Det finnes kjeltringer over alt. På grensen til Nord-Spania ble jeg gasset sier han, og forklarer at han ble påført en gass mens han sov, slik at kjeltringene kunne rane lasten i fred. En gang ble jeg frastjålet alt midt på lyse dagen i Italia, mens jeg var inne på et café for å besøke toalettet. Lasten som den gang bestod av frukt og grønnsaker var som sunket i jorden, det samme var min pose med skittentøysvask, sier han og rister på hodet. 

             – I Serbia ble jeg utsatt for et annet forsøk på ran, da jeg måtte stoppe bilen og sjekke hjulene. Plutselig  dukket det opp noen tullinger som skjøt på meg med hagle, sier han og viser synlige merker på kroppen.

Men den 14. April 2015 slutter jeg, sier han. Da har jeg kjørt i 30 år og har nådd den respektable alder av 50 år. Nok er nok! Da skal jeg finne på noe annet , sier han og ser ut i luften, - om det ikke skulle dukke opp en utrolig spennende tur da!!! Og hva er en spennende tur, etter 30 år på veiene?  - Tja, et sted langt av sted der ingen andre har vært!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Steinar Sandstrand mener det stadig blir mindre norske trailere å møte på veiene. - Før møtte du landsmenn overalt, men nå går de sjelden lenger sør enn til Danmark.

Larvik firma Sandstrand jobber for har 12-14 egne biler, samt en god del innleide. Vi blir forundret over å høre at det finns mange kvinner i yrket, spesielt etter historier om ran og overfall.  – Damene er flinke til å kjøre, konstaterer Steinar. De er ryddige  og har god oversikt og er mer detaljorienterte.

              - Du må være disiplinert i dette yrket og  kunne legge planer for dagen. Det går ikke å bare ta ting som de kommer. Du har ansvar og du har et tidsskjema å overholde.

                - Det blir en livsstil, sier Steinar, men synes samtidig at det er et forferdelig liv. Det er kanskje derfor det er vanskelig å rekruttere folk i dag til denne jobben. – Du er jo aldri hjemme, og samtidig blir du rastløs, - men du tjener godt, sier han men legger til i  samme slengen at penger jo ikke er alt!

                - Den 16. Mai 1999 lå jeg på taket med hele bilen. Sjøl satt jeg bom fast og var hardt kvesta. Det tok nesten et år før jeg var i fast jobb igjen, men helt bra blir jeg aldri sier han. Det eneste jeg var sikker på den gangen var at jeg ikke skulle bli uføre uansett hvilke tilbud de kom med. Jeg sa nei takk til trygd!

                - Og det er klart jeg har sett mye fæle ulykker gjennom åra, noen har brent seg inn på netthinna for alltid, sier han stille og vi bytter samtaleevne.

Hva skal du gjøre når du slutter å kjøre?
                - Da skal jeg få unger, sier Steinar og gliser. Han forteller at drømmen er å skape et beredskapshjem. - Moren min har drevet fosterhjem i over 30 år, så jeg vet hva det vil si. Søstra mi og typen kurses nå for å kunne jobbe med det samme. Det finns så mange unger der ute, og så utrolig mange dårlige foreldre, sier han og spenner øynene i meg som for å sjekke om jeg er en av dem.

                - Jeg har kjørt hjelpesendinger til Romania og Russland, jeg har sett så mye dritt, så mye faenskap folk er villig til å gjøre. Jeg har sett så mange barn lide. Nei, det er dette jeg skal gjøre når  jeg parkerer traileren for godt, sier han og letter på capsen.

Steinars mobiltelefon ringer; det er tollagenten som forteller at han har vært i bilen og at den nå er klarert mens vi har drukket kaffe! Det betyr at om bare noen timer er lasten avlevert og han må begynne å planlegge turen tilbake. Det er uvisst når båten går i retur til Sevilla.  I mellomtiden har han betalt ferie – han har venner han skal besøke i Playa del Inglés ,- det er han vel undt!