Möte med
Lillian Vogel
Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com
 
At nordmenn og svensker i alt større grad overvinter på Gran Canaria kan vi til stadighet lese om i media. Alle eiendomsmeglere som vender seg mot det skandinaviske publikum, lyser mot oss i all sin velmening når man ankommer øya ,og vitner om et stadig voksende marked.  Men dette er ikke noe nytt fenomen.  Fenomenet startet allerede på 60-tallet, det startet i San Agustin,og det var svensken som slo seg ned først!

Lillian Vogel fallskärm Gran Canaria

"Jeg skulle ha lært meg å fly
"

  Midt i en grønn oase, mellom prydlige terrasser og velstelte hager ligger husene på Rocas Rojas. Boligområdet ble bygget av Svenska Arbetsgivarföreningen i 1970. På en av terrassen finner vi Lilian Vogl som drikker formiddagskaffe med sin søster.

Lilian Vogl reiste til Gran Canaria på charterferie allerede i 1963. Hun fikk en pakketur med Spiesreiser i  40 års presang av sin mann. Solen, klima og den herlige stemningen som rådet blant svenskene i hovedstaden på den tiden, gav mersmak. Lilian kom tilbake hver vinter, gjerne i selskap med sin søster.

Bertil Vogl, hennes ektemann var maskin-sjef til sjøs, og ville la fruen få luft under vingene, mens han var på havet i lange perioder.  – Ja det hendte ofte at jeg ble med ham til sjøs også, konstanterer hun og forteller om den gangen hun ble sendt til Venezia for å mønstre om bord på hans båt derfra;

Det kom et telegram hjem til Gøteborg med følgende tekst; ”En gondol, Venedig också du!” Ferden tok 36 døgn og gikk til Australia. Hun var borte et halvt år. Om bord på lastefartøyet var hun alene som kvinne,  men tiden brukte hun til å male oljeledninger på dekk, og spille bridge i kahytten.  I Kuwait i den Persiske bukten skulle det lastes mer olje om bord, mens maskin sjefen og frue ble invitert til den engelske puben. Dette var bare begynnelsen på mange spennende utflukter hun skulle komme til å gjøre sammen med sin kjære Bertil, som dessverre gikk bort for 6 år siden.

    - Sidney var fantastisk, utbryter hun. Og forsikrer oss om at hun gjorde mange spennende utflukter rundt i Australia sammen med sin mann. Da tiden  i Australia var omme ble hun sluppet i havn i Genova, og fikk ta seg så best hun kunne hjem til Gøteborg igjen.

Ved et annet tilfelle fikk hun følge med til Hamburg der de lå til havn i hele 3 måneder.  – Da fikk vi bo i Svenska Kyrkan for presten var singel og hadde god plass. Mange ganger var jeg også med langs kysten i Sverige. En gang husker jeg vi kom ut for et fryktelig uvær. Selv lå jeg og skvulpet i badekaret da Bertil kom inn og fortalte om motorproblemer. Han bad meg klive opp, få på meg fillene og ta med verdisaker. Det gikk bra, maskinen kom i gang, og jeg behøvde ikke flyte på lasten. Men samme natt forliste en annen båt  i samme område som gikk ned med mann og mus, minnes Lilian og ser med ett gravalvorlig ut.

Først i 1969 fant mannen Bertil det for godt å følge med på ferie til Gran Canaria. Da hadde svenskene funnet veien til sør-siden av øya og begynt å etablere seg i San Agustin. Lilian og Bertil dro på besøk til gode venner som hadde kjøpt hus på Rocas Rojas. De ville selvsagt at ekteparet Vogl skulle gjøre det samme, og Bertil synes det var en strålende idè. 
Den gangen skulle man helst ha et firma med mange ansatte for å få kjøpe på Rocas Rojas, men selv om det ikke var helt slik i dette tilfellet, kunne de i 1971 sette nøkkelen i døren i sitt flonkende nye feriehus på Gran Canaria.

Men det var ikke før i 1985 at Lilian og Bertil bestemte seg for å overvintre i San Agustin. Men fra den gang har Lilian bodd her i varmen fra oktober til april hvert år. Å få tiden til å gå har aldri vært noe problem. Begge har hatt et sterkt engasjemang i Den Skandinaviske Klubben, Bertil ikke minst med sine vinforedrag. Bekjentskapskretsen har vært stor, og blant andre svensker har de hatt et rikt sosialt liv. – Og så har jeg alltid spilt mye bridge, bowl og minigolf, legger hun ivrig til.

Det eneste hun angrer på her i livet, var at hun aldri lærte seg å fly. Den drømmen har alltid funnets, sier hun, og forteller at hennes mann engang la penger på bordet og sa at nå ville han se at hun begynte å ta flytimer. Men dessverre, sier hun sørgmodig – det gjorde jeg aldri.

Men i neste øyeblikk lyser hun opp igjen, og forteller at hun har minsann hoppet i fallskjerm, og det i en moden alder av nesten 80 år!! En herlig følelse, utbryter hun og forteller om dengang hun i 2001 slang seg ut fra et lite fly i et tandem hopp, og kom seilende ned fra himmelen og landet i Maspalomas ørkenen.  Hun gjentok suksessen i 2004, men nå sier legen at det holder!

Ja, hvem skulle tro at den lille kvikke damen ble født allerede i 1923? At hun vant servitør konkurransen rundt Stadtshuset i Stockholm, der det skulle springes med en serveringsbrikke med et glass vann og porselens service på, er vi ikke det minste i tvil om. Premien fikk hun tildelt av Prinsesse Sibylla. Det var i 1946 da hun jobbet på Berns i Stockholm og svømte på Medborgarhuset og lærte ”simhopp”.  Under ”Barnens Dag” ble hun kåret il Bad Dronning, kledd i sølvdrakt og satt på en flåte på vannet utenfor Djurgården. Med flagg i hendene skulle hun stupe i havet under stående applauser og jubel fra publikum.
Det var i Det Stockholm hun traff Bertil. Han gikk på Sjøfartsskolen i Gamla Stan, og året etter giftet de seg og flyttet til Gøteborg. I mange år drev de oppfødning av Dobbermann- og Rotwailer hunder. Begge var de veldig glad i hunder og Lilian jobbet ideelt med førerhunder og synsskadede. – Jeg fikk gå på kurs og lære meg hvordan jeg skulle lære blinde og synsskadede å legge ”tassforband”  og stelle sine hunder. Det var veldig utfordrende og givende arbeid. Vi ble et helt gjeng som hadde trivelig omgang, og mange fine turer sammen gjennom årene.

I Gøteborg jobbet Lilian også i restaurangbransjen. Hun nevner kjente restauranger som Lorensberg, Eggers og Palace, likevel glemmer hun aldri ”Fleskfilè Oriental” som hun fikk servert på restaurang Bellmann i Las Palmas. Den restaurangen ble drevet av Lillemor og Hans Larsson, som senere åpnet kafè kjeden Cafè de Paris.  - Det fantastiske  med å jobbe i restaurangbransjen, var at jeg alltid fikk fri når Bertil kom hjem fra havet. Da kunne dedikere all min tid til vårt samvære, sier hun tankefullt.

Da Bertil kom hjem og mønstret av, jobbet de begge på Ångbåt i (dampbåt) i Gøteborgs skjærgård. – En fantastisk trivelig sysselsetting vi holdt på med i 6-7 år, der jeg hadde hånd om gjester og selskaper, bestillinger og fakturaer, mens Bertil tok hånd om motor og navigering.  Men dette kunne vi ikke holde på med lenger da vi flyttet til Gran Canaria – da var det andre sysselsettinger og hobbys som tok over.

Lilian Vogl er ikke lenger så aktiv i klubbmiljøet og de sosiale aktivitetene. Det er hendene som smerter. – Jeg kan ikke engang være med på rekefest, for jeg kan ikke klare å pille rekene lenger, sier hun og ser fortvilet ned på hendene sine. Men så fort hun løfter hodet ser hun like uforskammet glad og pigg ut igjen.

Det er synd at den svenske kolonien i San Agustin er utdødene, konstanterer Lilian Vogl. Nå er det nesten bare spanjoler og tyskere som kjøper husene på Rocas Rojas. Akkurat som nordmennene i Arguineguin har vi jo både kirken, rehabiliteringsenter og skole i nabolaget. Det finns jo så mye svensk historie i hele San Agustin som burde fått en kontinuitet.

Det hadde bare gått et par timer fra vi skilte lag, da Lilian ringer meg på mobilen og sie lattermild;  - Jeg glemte jo fortelle at jeg faktisk hadde et riktig yrke også. Er er jo utdannet bilskole lærer!!!!! Du vet jeg var jo kjørelærer da man i Sverige la om fra ventretrafikk til høyretrafikk. Vi kjørelærere ble sendt på kurs i en hel uke, for selv å måtte lære oss å kjøre på den ”riktige” siden av veien. Apropos kjøretøyer så var jeg også frivillig med i svenska Bilkåren, som sorterer under militæret.  Der fikk vi lære oss å kjøre lastbiler og andre større vognlaster, så at man kunne være til noe nytte om det ble krig. Nu mer er jeg bare Hedersmedlem, men det behøver du jo ikke nevne!!!