| |
|
| |
|
|
|
TELDE |
Skrevet før Dag & Natt Av den norske historikeren
Thor Thorstensen, forfatter av boken "Kanariøyenes forhistorie og erobring" |
|
|
| |
I 2001 feiret Telde 650 års jubileum. Ingen annen by på Kanariøyene er så gammel. Det pussige er kanskje at Telde dermed ble by før Gran Canaria ble erobret.
Telde består i dag av tre bydeler: San Juan, San Francisco og San Gregorio. De som drar til Telde for å handle, drar til San Gregorio. De som drar til Telde for å oppleve tiden som har stått stille - om ikke seks hundre år, så overraskende langt tilbake i tiden, de drar til San Juan og San Francisco. Jeg hadde mange byvandringer i Telde mens jeg bodde på Gran Canaria, og reaksjonene var de samme hos alle. De to gamlebyene i Telde var mer spennende enn Triana og Vegueta i Las Palmas. Likevel finner jeg sjelden at aviser eller turistguider nevner Telde. |
|
| Foto: U.L |
Kyrkplatsen San Juan Telde
Ovan och Nedan San Juan
Ingång ifrån San Juan till området San Francisco
Ovan och nedan San Francisco
|
|
Gata mellom kirken San Juan og det gamle biblioteket
San Juan er litt av en perle, du gjør deg selv en tjeneste ved å dra til San Juan og San Francisco, enten alene eller bli med en guide som KJENNER byen.
Kirken San Juan Bautista (Johannes døperens kirke) vi ser i dag, fikk utseendet sitt på begynnelsen av 1700-tallet. Da kom det nordre tårnet, hovedinngangen, dagens alter samt at altertavla ble utvidet og forgylt. Det søndre tårnet lignet lenge på et hjørnetårn i en festning. Og det var nettopp hva tårnet opprinnelig var, men det ble gjort til klokketårn av byggherren, Cristóbal del Castillo i 1539. Kirken hadde dette klokketårnet så lenge at det finnes fotografier av det, bl.a. inne på det gamle casinoet.
Historien rundt kirken i San Juan er en viktig del av historien rundt erobringen av Gran Canaria. Her begrenser jeg meg til å si at ingen vet hvor man midt på 1300-tallet bygde den første kirken i dette området som fikk navnet Telde. Bygget var snarere et kapell som møtte samme skjebne som neste kirkebygg - som BLE bygd her på plassen. Begge ble brent ned. Ikke fordi de innfødte var noen brutale skurker, men fordi kristendommens representanter var det. Det tredje forsøket på å bygge en kirke, ble for sikkerhets skyld en kombinert festning og kirke.
På vei inn i kirken, ta en titt på skulpturene rundt inngangsdøra. De ble lagd av muslimske (!) skulptører på begynnelsen av 1700-tallet, samtidig som kirkedøren ble satt sammen av tea fra Tirajana (tea er den harde kjernen på kanarifuruene - pinos). OBS! San Juan over inngangen ble laget av portugisere. Funderer du over muslimene? Både muslimer og jøder fikk bli på Kanariøyene da jøder og muslimer ble kastet ut av det øvrige Spania. Begge gruppene slo seg ned og levde fredelig sammen (!) i bydelen San Gregorio. Fremdeles har bydelen behold noen av sine smale gater, noe som ellers preger Middelhavslandenes og Østens bybilder. Den delen av Telde skiller seg derfor fra San Juan som var oppholdsstedet for adelen og kirkens ledere. Mens kristne kunstnere, prester og munker slo seg ned oppe i San Francisco.
Det er mange synsinntrykk som møter oss innenfor hovedinngangen på San Juan Bautista. Går du til høyre, passerer du dåpskapellet med sitt lange, gamle offerskrin. Turister setter seg ofte på det de tror er en benk, men funderer over hullene i setet. Videre innover i kirken ser man Rosario-kapellet fra 1633 som en gang rommet gavene fra den nye verden. Jeg drar deg imidlertid med videre framover til alteret rett fram, det lille ved siden av hovedalteret. Ikke fordi jeg absolutt vil vise deg hva som erstattet det opprinnelige alteret jeg skal ta for meg senere, men fordi jeg vil ta for meg gravene i kirken.
Nedenfor dette lille alteret finner du ei gravplate. I hvert hjørne av gravplata kan du skimte symbolene for ham som fikk reist en kirke som ble basis for den vi ser i dag., Cristóbal del Castillo. Far hans bygde først en kirke inntil en festning fra 1480, men som svært mange kirker på Gran Canaria, raste den sammen. Sønnen Cristóbal overtok ansvaret og bygde første del av dagens kirke. Plata som dekker graven hans, forteller oss at det opprinnelige alteret var her, ikke opp trappa til den enorme altertavla midt på østveggen. Cristóbals posisjon i Telde krevde naturligvis at han ble begravd nær alteret. Denne delen av den tidlige kirken var dessuten forbeholdt de ledende i Telde. I kirkeveggen og på en av søylene ut mot kirkerommet ser du fremdeles spaltene etter veggen som skilte de "verdige" fra "massene".
Cristóbal er ikke den eneste som fikk graven sin inne i kirken. Det finnes flere gravsteiner ved siden av Cristóbal sin. De aller fleste turistene tråkker over gravene uten å bry seg. Selv om du som leser dette, vil vise mer hensyn - har du ikke unngått å tråkke på andre graver i kirken. Du har nemlig ikke gjort annet siden du kom inn. Dersom du ser ned på gulvet, vil du se at det består av avlange steiner - og at gulvet er ganske ujevnt. Ser du nøyere på steinene, ser du en jernpinne i noen av dem. Man stakk en jernkrok under denne pinnen og dro opp steiner når det var flere som fortjente å bli gravlagt her inne. Dermed kan du gjøre dine egne tanker om hvorfor gulvet er ujevnt. Det hører med til historien at før Telde fikk kirkegård på 1800-tallet, måtte man begrave de "verdige" så nær kirken som mulig - etter at det ble fullt under gulvet. Da kommunen rundt 2000 skulle ha ny brolegging på gatene rundt kirken, fant de en mengde skjelletter under calle Doctor Chil. Under gatelegemet fantes det altså også graver. Derfor måtte man heve gata høyere enn omgivelsene.
Da forlater vi de døde og går bort foran trinnene opp til dagens hovedalter. Dette alteret kom som nevnt da kirken ble utvidet mot nord på 1700-tallet. Presten ble hevet over menigheten. Det ble lagt ett vindu mot sør slik at "Guds lys" nådde presten, mens menigheten satt i halvmørkeret. En ganske klar markering! Dessuten skjedde det som er mest iøynefallende i kirken: den gamle altertavla ble flyttet fra det opprinnelige alteret vi var ved tidligere, opp hit og omgitt av nye utskjæringer. Samtidig ble alt forgylt.
Altertavla blir omtalt som den største skatten på Kanariøyene. Den mest verdifulle delen er den midterste kvadraten med utskårne bilder fra Bibelhistorien. Den delen ble beskrevet før 1525, etter at den ble fraktet i to deler på skip fra området som i dag består av Nederland og Belgia. Denne typen altertavler ble tydeligvis lagd i Brabant-området, fordi tre-fire kirker i det området har lignende altertavler fra den samme tiden. Bildene som er skåret ut her i San Juan Bautista, fungerte som den tidens lærebok ettersom de fleste var analfabeter. De seks bildene skildrer Maria som besøker Elisabeth, Jesu' fødsel, omskjæringen av Jesus (som kirken kaller "dåpen"), trolovelsen, bebudelsen, de tre vise menn. I de nyere delene som omgir den eldste firkanten, finner vi Johannes døperen og pussig nok en Maria-statue. Pussig - fordi hun først dukket opp for et par år siden.
På den samme plassen hvor en statue av San Pedro Mártir sto tidligere. Muligens fungerte figuren med St Pedro Mártir gjennomboret av piler som mindre oppbyggelig i dag enn på 1700-tallet.
Mest interessant ut over den sentrale altertavla er Jesusfiguren som henger på korset øverst. Ikke fordi det er en Jesusfigur, men fordi den ble laget av indianerne i Mexico rundt 1550. Den er laget av palmeblader og - til historikernes fortvilelse - gamle spanske kart klistret sammen av maismel og planteekstrakter. Skjegg, hender og føtter er laget av tre. Selv om figuren måler 1.85, veier den bare 7 kg! Derfor fires han ned en gang iblant for å ha treff med Virgen del Pino (som egentlig het Santa Maria de Therore - og som på norsk feilaktig har fått navnet "pinjemadonnaen", ettersom det ikke finnes pinjer på Kanariøyene). Disse sakrale treffene blir mulig fordi prosesjoner fra Teror og Telde bærer sine hellige figurer ned til La Isleta i Las Palmas.
N år du omsider går ned til venstre for hovedalteret, finner du en annen av de store skattene i kirken: en trefløyet, mobil altertavle med motiver som minner om Rembrant og van Dyck. Den er omtrent like gammel som - og kommer fra samme område som den eldste delen av den store altertavla. Maleren er ukjent, men man antar at Cristóbal del Castillo skaffet denne også, bl.a. fordi ett av motivene er av St. Cristóbal (Christophorus). En årsak til at disse kunstskattene kom fra dagens Nederland/Belgia skyldtes at området fremdeles var spansk koloni på 1500-tallet.
N år du går mot utgangen kommer du først forbi et sidekapell som er mer spesielt enn det ser ut til. Det er tilegnet St. Ignatius Loyola, jesuittenes opphavsmann. Telde ble nemlig den første byen som æret jesuittene med eget kapell i en kirke. Noe som skjedde kort tid innen jesuittene ble kastet ut av Spania i 1773. |
|
Maleriene viser fremstående jesuitter samt et rørende maleri hvor de hellige ordensbrødrene Frans av Assisi og Domenicus omfavner hverandre. Rørende ettersom dominikanerne senere lyste fransiskanerne i bann og kastet en stor del av dem på kjetterbålet.
På vei mot utgangen passerer du et stort maleri fra 1675 som viser dommens dag, så vidt det er. Fordi bildet senere ble malt over for å skjule alle nakne kropper.
To andre malerier vil jeg også gjøre deg oppmerksom på. De henger på hver sin side av utgangen. Begge stammer fra klosteret San Bernardo som ble revet i Las Palmas etter oppløsningen av kirkegods på 1830-tallet. Til venstre henger "Melkedråpen" og til høyre "Tilbakekomsten fra Egypt" som ble skadet av lekkasjen i kirken for ti år siden. Muligens ser du fremdeles skader i taket, som inntil 1800-tallet var av tea og i mudejarstil slik vi ser i enkelte av sidekapellene.
Nå kommer vi ut av kirken San Juan Bautista- til plassen La Alameda med de store trærne ved siden av kirken. Husene som ligger rundt plassen, stammer fra slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. Rett fram for kirken ligger Casa Parroquial inneholder arkiver, bl.a. over fødsler helt tilbake fra 1503, over giftemål fra 1568 og dødsfall fra 1641. Huset ble overlatt soknet San Juan for å romme arkivmateriale i 1695.
|
Nedan: San Fransisco |
|
| |
På den andre siden av biltrafikken ligger dagens rådhus, men vi skal holde oss rundt kirken. Vandre under de skyggefulle trekronene. Trær som kalles falske laurbærtrær og ble plantet i 1840 for å erstatte lindetrærne som ble skadet under et opprør i 1823 mellom tilhengere av eneveldet og av den nye grunnloven av 1812. Opprøret førte til at flere av husene rundt plassen og mange trær ble skadet av brann. Derfor hugget man ned resten av trærne slik at plassen fikk den utforming den har i dag.
Til høyre går veien som førte ut til sukkermarkene. Sukkerplanter ble den første næringsveien her. Veien er i dag gågate, og flere av husene har fasader fra 1700-tallet. Biblioteket i enden av gågata er som man ser, atskillig eldre. Fasaden stammer fra 1500-tallet, men bygningen ble sterkt renovert på slutten av 1990-årene. På høyre side i denne gågata ligger også en stor, grå bygning. Det er hospitalet som ble opprettet av dr. Chil y Naranjo rundt 1900. I dag rommer det barnehjem og barnesykehus. Chil y Naranjo var samme person som grunnla Museo Canario i Las Palmas.
Hjørnehuset til venstre der gågata begynner er kjent som Leon y Joven, en adelsslekt med aner langt tilbake i Teldes europeiske historie. Familien var så vel situerte at den kommende keiser Maximillian av Mexico overnattet her før reisen over havet.
Husene med fasaden mot plassen hadde sin misjon før i tiden. Det som ligger nærmest Leon y Joven var casinoet - men rommer i dag en privat klubb. (Om du spør pent, får du kanskje komme inn og se alle de gamle fotoene som pryder veggene langs trappa opp til andre etasje.) Ved siden av casino ligger det opprinnelige rådhuset, som i dag brukes til utstillinger.
I hjørnet foran bygningene jeg kaller casino og Leon y Joven står en byste av Fernando Leon y Castillo. Denne teldenseren var en av de mest betydningsfulle personene på Gran Canaria under 1800-tallet. Øya var hardt rammet av sykdommer og hungersnød rundt midten av århundredet. Fernando ble ambassadør for Spania i Paris. Han innså at seilskutetiden var på vei ut og at dampskipene var i ferd med å overta trafikken på havene. Gjennom sine kontakter fikk han Glagow kullkompani til å legge bunkringslageret sitt på La Isleta i Las Palmas. Dette bidro til å skape økonomisk vekst og velstand for hele øya. (Noe man finner igjen i flere av husfasadene i Trianaområdet.) |
| |
|
|
|
|
Fernando Leon y Castillo er blitt hedret med eget museum i barndomshuset noen hundre meter fra La Alameda - i gata som bærer familienavnet hans. Fernando Leon y Castillo betydde så mye både for øya og Las Palmas at hovedgata fra Triana gjennom store deler av Las Palmas og ut til havnen er oppkalt etter ham.
Det neste området jeg vil ta dere med til, ligger på den andre siden av trafikken. Der kan velge å gå en omvei via porten mellom huset Leon y Joven og casino. Da passerer dere plassen som er oppkalt etter en av Teldes berømte billedhuggere, Placido Fleitas. Foran dere ligger en liten park som tidligere var en mini-zoo med ei skravlepapegøye med sitt "hola". Men der svinger dere venstre bort til gata med en allé av appelsintrær. På hjørnet hører du sikkert at huset rommer en musikkskole - og rett over gata ligger Casa Condal fra midt på 1600-tallet, grevens hus, som er tenkt til å romme et bymuseum.
Videre til venstre kommer du opp til trafikkåra gjennom San Juan. Der skal du gå en liten bit til høyre, krysse gata og gå inn mellom legesenteret og det som ser ut som en kirke. Det var en gang et kapell, San Pedro Mártir. Denne bygningen er nevnt i et skriv allerede 1490, bare åtte år etter at de første europeerne begynte å slå seg ned i Telde.
Vi kjenner ikke til noen andre bygninger på øya med så lang historie. Kirken hadde et gotisk utseende, men var barokk innvendig og var delvis i bruk fram til 1846. Det tilsvarer omtrent den tiden da inkvisisjonen ble midlertidig nedlagt i Spania. San Pedro Mártir var nemlig inkvisisjonens helgen. I 1970 måtte man rive tårnet fordi det holdt på å falle ned. Og fordi trafikken økte foran hovedinngangen, ble det laget en ny inngang fra baksiden. I dag er den tidligere kirken et utstillingslokale.
Plassen bak kirken rommer to interessante severdigheter. Den ene synlig, den andre… vel, på en måte. Synlig er statuen som skal forestille en faycan ved enden av rennende vann. Området som i dag bl.a. omfatter Telde, ble styrt av en faycan. Før europeerne kom, styrte faycanen den østlige delen av øya på vegne av guanartemen, den personen som vestlige kilder omtaler som "konge", Derfor kalles ofte Telde for faycanens by. Faycanen hadde dessuten religiøse, juridiske og økonomiske oppgaver for hele samfunnet på øya. Statuen er derfor en ren bløff. Han hadde - som medlem av det øvre sjikt i samfunnet - lange klær, og så neppe ut som Tarzan.
Den minst sannsynlige severdigheten her på Plaza San Pedro Mártir er egentlig mest synlig - det store, hvite legesenteret. Legesenteret har nemlig gamle tradisjoner. Den første som bygde her og åpnet huset sitt for syke og fattige, het Inés Chemida. De som har lest boken min om erobringen av øyene, husker kanskje Pedro Chemida og hans bedragerske rolle i ett av de siste forsøkene Spania og Portugal gjorde for å sikre seg Gran Canaria.
Pedro Chemida fant seg imidlertid en innfødt kvinne, Nayda, datter av en guayre (innfødt hærfører). De fikk tre barn, hvorav Inés (1467 - 1540) forble ugift og dermed arvet foreldrenes eiendommer. Hun ville gjøre godt igjen noe av det far hennes hadde ødelagt og brukte derfor rikdommen sin til fordel for lokalbefolkningen, både innfødte og innvandrere/ erobrere. Innsatsen hennes førte med seg en rekke gaver og midler fra takknemlige. Midler som gjorde det mulig å bygge det første sykehus i verden (?) som bl.a. forsøkte å behandle noe så hysj-hysj som kjønnssykdommer - som soldater og sjømenn pådro seg i den nye verden. Sykehuset fikk etter hvert så god økonomi at det bidro med gaver både til San Martin-sykehuset og byggingen av katedralen i Las Palmas - påbegynt år 1500.
Innen vi snur ryggen til Plaza San Pedro Mártir, kast et blikk mot fontenen som bringer vann bort mot statuen av faycanen. Den symboliserer at Telde var et område rikt på vann. Noe det fremdeles er, men kanskje ikke så synlig som det var da europeerne kom hit. Kaster du derimot et blikk over mot San Francisco, det neste området jeg skal ta for meg, får du et inntrykk av hvor frodig det fremdeles er her.
San Francisco
Det siste jeg nevnte om Telde under beskrivelsen av bydelen San Juan, var vannet som omr ådet var – og er – så rik på. Når vi nå vandrer videre fra San Juan over mot bycelen San Francisco, oppdager vi flere sider ved dette fruktbare området. Ikke bare frukttrærne og andedammen, men vi går langs en gammel akvedukt. Dersom du vil se hvordan den fungerte, går du noen skritt tilbake mot lokalene til Policia local. Da ser du vannrennene oppe på akvadukten.
Veien over til San Francisco er hellelagt n å. Grei å gå. Det er ikke mange år siden den var steinlagt. Flere av dem jeg hadde med på byvandringene, fikk problemer med balansen på de runde, blankslipte steinene. Helleleggingen kom i stand fordi EU år 2000 forlangte at området skulle være tilgjengelige for funsjonshemmede. Tidligere forekom gata mer som et funksjonshinder. Kommunen fulgte pålegget og la hellene slik at det også ble mer behagelig å kjøre bil der. |
|
Ved bakken opp mot selve senteret i San Francisco går en vei til høyre. På venstre side av den veien finnes en påbegynt utgraving av forhistorien, men bare påbegynt. Mer interessant er gateskiltet. Der står det ”El Baladero antes El Bailadero”. ”El baladero” betegner et sted (stedet?) hvor ungdyrene ble skilt fra ”mødrene” når grøden ikke fikk regn. Etter en stund ble ungdyrene sultne og begynte å breke. På denne måten håpet de innfødte at guden Alcoran våknet og så hvor uholdbart tørt det var. Dette var altså et offersted for gudene.
”El bailadero” betyr derimot et sted hvor man danser. Telde er nemlig ikke bare omtalt som ”faycanens by”, men også for ”heksenes by”. Det er til og med utgitt flere bøker om heksene i Telde opp gjennom tiden. Begrepet ”heks” hadde nok et annet innhold på 16-1700-tallet enn i dag. På den tiden utførte de en del oppgaver som kirken ikke satte pris på. Det gjorde derimot folk flest. Et pikant – og illustrerende – tilfelle jeg fortalte ekskusjonistene som var med meg, hentet jeg fra inkvisisjonens annaler fra 1611. De forhørte hushjelpen Beatriz Rodriguez hos ekteparet Leonor Muxica Lexcano og Gregorio del Castillo. Inkvisisjonen ville vite hvorfor fruen i huset gikk i lære hos den kjente heksa Catalina av Nis. Etternavnet på husbond viser at dette dreide seg om den ledende familien i Telde på den tiden (se del 1). Derfor gikk de fram ganske forsiktig. Og fikk vite at Leonor ville lære hvordan hun kunne frata ektemannen potensen. Han hadde nemlig funnet en annen seng hos ei ung enke…
Det er lett å tro at heks tilhører fortiden. Da jeg begynte byvandringene for tolv-tretten år siden, oppdaget jeg at lokalavisene inneholdt en mengde tilbud om terapier av ymse slag, å lese framtiden, lære seg teknikker for tankelesing m.m. Det var nesten like mange slike tilbud som de av erotisk art. Leser man lokalavisene i dag, later det til at erotikken har overtatt kundegrunnlaget for heksene.
Halvveis opp bakken mot San Francisco ser vi et stort kors i muren. Dette er bare ett av mange slike kors i denne bydelen. Som nevnt i den første artikkelen om Telde, søkte munkene seg til bydelen San Francisco. Munkene besto av franciscanere. De gjorde San Francisco til et lærested i 1610. Noe som varte ved helt fram til 1837 da klostrene ble oppløst av dronning Isabela II. Franciscanerne innførte også en spesiell tradisjon: korsvandringen. Om du hadde dårlig samvittighet for noe du helst skulle sett ugjort eller burde ha gjort, kunne du stelle deg ved korset og vente på munkene som kom bærende på et like stort kors. Når den som bar korset, kom fram til det fastmurte korset hvor du sto, fikk du en pisk. Dermed kunne du piske synden din over på han som bar korset. En ganske klar allegori med troen på Kristi lidelse for menneskets skyld. |
|
| |
|
|
Vel oppe på bakketoppen har du allerede lagt merke til hvor anderledes og enklere husene er bygd her oppe i forhold til den mer strenge stilen nede ved La Alameda. Her er husene vesentlig oppført i leire med overløpere av tre etter mønster fra Andalucia. Byggestilen avspeiler de gruppene som slo seg ned her oppe. Foruten munkene besto innbyggerne her av vanlige prester, kristne håndverkere, kunstnere og småhandlere. Med andre ord et lavere sosialt skikt enn dem som bygde i stein nede i San Juan. I dag har mange av husene andre etasje. Dette ble først tillatt på begynnelsen av 1800-tallet. Senere er det innført strengere konsesjoner for hva som kan og ikke kan gjøres i San Francisco. Derfor kan besøkende i flere år ha sett – og dessverre kanskje i flere år framover se – et ramponert hus like ved den store plassen til høyre. Dette dreier seg om det eldste huset i San Francisco. Det er fra 1500-tallet, og eieren ville bygge ut huset. Og fikk bøte for det. Derimot skjer ingenting med kommunen som har hengt opp glorete plakater på de gamle husveggene – eller med alle de svarte ledningene som skjemmer de fleste fasadene.
Plassen like ved me fontene på midten heter Plaza del Convento – klosterplassen. Den store bygningen rett fram rommer ikke klosteret, men er kirken San Francisco. Den er bygget OVER den første kirken som lå her oppe – og ga det opprinnelige navnet til dette høydedraget – Sta. Maria de la Antigua. Dagens kirke benyttes vesentlig til kulturarrangementer og bryllup. Men vanligvis er det lite oppstyr her på plassen. Hit kommer flere bare for å oppsøke fred og ro.
Den mer interessante bygningen på plassen er klosteret La Calvario. Det ser vi først når vi har kommet inn på plassen og snur oss. Det bedrøvelige navnet på klosteret skyldes et maleri som henger inne i bygningen og forestiller korsfestelsen. Klosteret var lenge et lærested både for teori og praksis. Bl.a. fikk historikeren Marin y Cubas utdanningen sin her på 1700-tallet. En viktig arbeidsoppgave for munkene var restaurering av bøker.
På hver side av inngangsdøra til klosteret ser vi to åpninger. En bred til venstre og en liten til høyre. Den lille var for offergaver i form av penger. Den brede består av en halvsirkelformet skuff som kunne felles ut. Der la man offergaver i form av mat, jordbruksproduker o.l. Det fortelles at også spedbarn kunne leveres på de måten.
Fortsetter du over plassen og ut bak kirken San Francisco, befinner du deg på Plaza de los Romeros – pilgrimmenes plass. Borte på kanten har du utsikt til de stedene som var viktigere for de innfødte enn dagens Telde. Ned mot venstre ser du bygningene i Tara, stedet hvor man fant kvinnefiguren som er blitt et symbol for øya. I dag befinner hun seg på Museo Canario i Las Palmas, men en stor utgave av henne dominerer innkjøringen til Tara.
På åssidene rett fram ligger Caserones og Cendro. Der bodde lederne for de innfødte før europeerne kom. Broen med sju buer viser hvor bred vannstrømmen kunne være så sent som 1865 da Juan Leon y Castillo (bror til Fernando – se del II) konstruerte broen.
I dag mener man å vite at det muligens største grunnvannsbassenget på Gran Canaria befinner seg under dalføret ned mot havet. lenger borte ser du høydedraget caldera de Jinámar. Der var et stort hull ned i fjellet. Det førte ned i ei stor grotte med inngang fra sjøen. De innfødte henrettet sine kriminelle ved å kaste dem ned der. Det samme skjedde med munker som forgrep seg mot loven om kontakt med de hellige kvinnene (harimaguadaene). Det fortelles om to munker som ble kastet ned der og som senere ble sett komme gående våte ut av grotta. Under borgerkrigen brukte Francos tilhengere stedet for å skjule likene av ofrene sine. Derfor har man idag fått stengt åpningen. Det tilhører likevel historien at Jules Vernes her fikk idéen til boken hvor kaptein Nemo skjuler Nautilus i ei grotte.
Fra denne plassen kan du vende tilbake og gå rett fram i stedet for ned bakken vi kom opp. Eller du kan gå til høyre, følge korsene til første vei mot venstre. Ikke gå til høyre |
|
|
|
– da er du plutselig tilbake i vår trivielle hverdag. Uansett hvilken vei du har valgt, kommer du ned til et enormt tre, sannsynligvis også en utgave av falsk laurbær. Det vokser der hvor folke hentet vann før i tiden. Her i kjelda er det tydeligvis enorme vekstvilkår. En gang hadde jeg med en barneskoleklasse fra den norske skolen hit. Tiåringene var mektig imponerte og spurte meg om hvor gammelt treet kunne være. En eldre mann satt på trappa rett over for brønnen. Jeg spurte om han visste alderen på treet, og det gjorde han. Han hadde vært til stede da treet ble plantet i 1946. Derfor sa jeg til ungene at treet nok ikke var så gammelt som man skulle tro. Det var ikke en gang så gammelt som meg. Da fikk jeg kommentaren. «Jamen, du er jo gammal!»
Herfra kan du vende tilbake til det vi kaller den moderne sivilisasjonen med alt sitt bråk.
Du er ikke langt fra museet over Fernando Leon y Castillo (del II). Ønsker du å stifte nærmere bekjentskap med ham som for hundreog femti år siden ”reddet” øya, går du bort Trescasas og tar til venstre. Da kommer du rett u i trafikken foran Museo Fernando Leon y Castillo.
|
| |
|
|
|
|
.....MER ARTIKLER.... |
|
|
|
