Pasquale har vært keramiker hele sitt liv, slik som far hans hjemme i Napoli. Pappan jobbet for den katolske kirken og laget katolske symboler i keramikk som ble solgt til turistene. Det var først de Paquale ble frisk etter lang tids sykdom at pappan konverterte til protestant. Guttungen som ikke ble kvitt, en stadig vedvarende, høy feber ble helbredet  som ved et under, av en protestantisk ”snåsamann”, og da holdt pappan sitt ord og la katolisismen på hylla. Mens han praktiserte som protestantisk pastor, arbeidet han stadig for den katolske kirken og hadde mange venner blant biskoper og prester. Dette ble aldri helt godtatt av protestantene, men hovedsaken var at guttungen var frisk! Helt godtatt ble han ikke før pensjonisttilværelsen overtok og keramikktilverkelsen ble langt på hylla. Selv er Pasquale ikke troende, dvs. når temaet kommer på bane vil han gjerne prate om  sin livsfilosofi. - Jeg tror på menneskers energi, og igjen energiens påvirkningskraft som igjen henger sammen med universet. Jeg tror rett og slett på det gode i mennesker og hvilken enorm styrke og posivitet det kan ha på omgivelsen. På samme måte som ondhet og negativisme kan ha en utrolig nedbrytende kraft. Meningen med livet kan neppe være ment å kunne måles i antall bønner og kirkebesøk, enten man nå tilhører den ene eller andre menigheten, sier han entusiastisk, og bryter på italiensk.

Pasquale ble gift med en kanarisk kvinne som han levde med i mang år i Napoli før de flyttet til Gran Canaria. Han slo raskt igjennom som kunstner. Over 40 butikker på de kanariske øyene solgte hans kunst. Han hadde opp til 20 ansatte, eget verksted også på Mallorca om sommeren. - I en periode hadde jeg en ansatt som ikke gjorde annet enn å supplere varehuset El Corte Ingles, som dessuten solgt for skyhøye priser, forteller han noe vemodig.  Lokal befolkningen ville ha hans tradisjonelle og kulturelle symboler i alle type utformelser, mens turistene falt for hans fargeglade pyntetallerkner og kreative figurerer som gjør seg spesielt godt på hvite murvegger under terrassetaket.

                -   Jeg har sendt mange kofferter fulle til Norge og Sverige, sier Pasquale. Skandinaverne satte veldig stor pris på min kunst og kjøpte ikke bare til seg selv, men til julepresanger og gaver til venner og kjente. Jeg tror alle hus i Arguineguin i en periode var pryded med en av mine unike ”piezas”,- sier Pasquale og småhumrer for seg selv mens han maler et arbeidsbord. Mange nordboere vil sikkert huske hans egen butikk ”Betty” i sentrale Arguingeuin.

Alle de fargeglade motivene utformer han for hånd og dekorerer etter humøret. Ikke et eneste objekt er likt det andre. Det er egentlig slik han helst jobber. Lar dagen og humøre inspirere arbeidet. I Montaña Blanco på gamleveien mot Puerto Rico disponerer han et stort verksted, og bare et stenkast derfra har han sin finca med fri utsikt over landskapet, helt ned til Pasito Blanco. Pasquale hadde tidligere også et verksted i byen Ingenio men den brant ned. – Jobber man med leirovner og høy varme finns det mange farer sier han, og viser opp armer fulle av arr etter brannskader.

Det har også vært perioder i Pasquales liv som ikke har vært preget av glade farger og latter. – For mye penger og suksess kan gi dårlig dømmekraft og føre til et liv i sus og dus der fallhøyden er stor men lite merkbar. Vi forstår at han er tilbake på skratch og lever i dag et boheme liv i sterk kontrast til noe som kunne ha vært. I dag ligger lykken i sitt daglige arbeid og nærheten til naturen, stillheten og nære venner som kommer på besøk. – Jeg er en lykkelig mann som vet å sette pris på øyeblikket. Livet har lært meg at lykke ikke er en konstant tilstand, men kanskje det du holder på med i øyeblikket.

I dag sendes mye av hans kunst til Cabildo på Lanzarote som har evnet å ivareta mer av lokale kunstneres verdi. Her på Gran Canaria kan man finne noe av hans keramikk kunst på Fedac* butikken i Las Palmas og iblant på markedet i San Fernando, der en god venn tar seg av salget til lokalbefolkningen og turistene.

Nå skal imidlertid ”Fincaen” rustes opp og bli et mer levende verksted, dit man som vi kan komme å se kunstneren i arbeid og kanskje kjøpe med seg et og annet. Et sted for ro i sjelen, og for spesielt interesserte, sier han og vifter med armene mens han lever ut sine planer verbalt.