El Grito (skriket) av Pepe Damaso
Av Bente Storsveen Åkervall
 

Pepe Damaso Gran Canaria

Pepe Damaso i Sin atelje

  

Målning av Pepe Damaso

Skriket Pepe Damaso

Skriket Pepe Damaso

Skriket pepe Damaso Las Palmas

Pepe Damaso har alltid latt seg inspirere av Edvard Munchs kjente maleri ”Skrik”. Ivrig viser han oss skisser han tegnet allerde på midten av 50-tallet. Likevel var det en søndagstur i parken, med hunden ”Gofio” som skulle gjøre at han i dag har en utstilling i Oslo, med nettopp en serie malerier tyderlig inspirert av Munchs ”skrik”.

Det var et tilfeldig møte med den norske konsulen i Las Palmas Gry Rustad, og hennes gode venn Per Haug som driver Galleri ARCO i Oslo, som satt Pepe Damaso på ideen. Damaso er kjent for sin produktivitet, selv med en mengde jern i ilden, og før et år var omme hadde utstillingen i Oslo funnet sted.

- Helt fantastisk !!!, sier Pepe Damaso og høyer og senker stemmenivå i takt med at han fakter og gestikulerer. Reisen til Oslo var simpelten helt fantastisk ! Jeg elsker nordmenn, skriv for all del det, sier han nå i oppreist stilling og med en vokabulær styrke som får oss til å hoppe i stolen. Også så fantastisk vertskap !! Jeg kom så utrolige nær folk, alltid like tilmøtekommende og gjestvennlige. Og ikke minst kom jeg nærmere Munch. Munchmuseet var en selvfølgerlighet, mens hans hjem og museeum i Åsgårdstrand som kun holder åpent sommertid, ble åpnet spesielt for meg !

Damaso`s serie av skrik begynner med tilnærmelser av orginalet, en slags flørting med motivet iscenesatt av en
     
  SKRIK AV EDVARD MUNCH

Skrik er blitt stående som selve innbegrepet på Edvard Munch som kunstner. Maleriet som syder av bevegelse, synes malt med en eksplosiv kraft, og resultatet blir et genuint uttrykk for et opprørt sinn. Det er blitt stående som selve sinnbildet på det siviliserte menneskets eksistensielle angst.

Med dette motivet sprenger Munch det sentralperspe-ktiviske billedrommet på hvis scene malerkunsten hadde utspilt seg siden renessansen.

Schopenhauer hevdet i Philosophie der Kunst at grensen for et kunstverks uttrykkskraft gikk ved muligheten til å gjengi et skrik, ”das Geschrei”, nettopp den tittel Munch skulle gi sitt motiv.

Han synes nærmest å ha villet korrigere filosofens påstand, og har i sin løsning av problemet støttet seg til moderne teorier i tiden om synestesi, hvordan lys- og fargeimpulser kan gi lydfornemmelser og vice versa. En gouache i Much-museet, datert 1892, viser Munchs eksperimentering med å finne frem til den endelige billedformen.

Her har Munch også skrevet en av sine mange versjoner av den prosalyriske tekst som knytter seg til motivet.

Skriket av Edwars Munch

Jeg gik bortover veien med to venner – så gik solen ned – himmelen ble pludselig blodrød – jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden – over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger – mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst – og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.
 
Pepe Damaso i sitt hem

 

Pepe Damaso Las Palmas med sin hund

 kontemporær kunster som hele tiden bibeholder motivet, men diskret legger inn sine egne tolkninger og budskap.

Etterhvert tar hans selvstendighet overhånd og bakgrunnen bekrefter det Pepe Damaso er stolt over, nemlig sin kanariske opprinnelse. Vi ser skrik bade i lys av ”pateras” (båtflyktninger), drageblodstrær, snegler , bananer og endemiske vekster. Også Damaso selv tar ut sin rett i form av et skrikende selvportrett, og vi opplever utover serien av han løsriver seg mer og mer fra Munch, og påkrever en viss opphavsrett.

Selv sier han i et intervju med Justo Jorge Padron at det nok først og fremst var mørkets forførelse som inspirerte ham til å tilegne Edvard Munchs kunst denne hyllest.

Det viktigste som Munch bevirket var å presentere maleriet som en skremmende visjon. Utvikle selve intensiteten i en gjennomgripende og skjelvende lidenskap, som innhyller de store og enestående visjoner i en sjelelig ekstase, mot de følelser som trues av verden, innbefattet de jordiske krefter som

umiddelbart berører mennesket, og skape en ny uttrykksform innen kunsten, beskriver Pepe i samme intervju.
Pepe Damso Las Palmas Vi møter Pepe Damaso i hans hjem og atelje i Las Palmas, nærmere bestemt på La Puntilla på La Isleta, der han guldekorerte fasade ikke nødvendigvis røper noe om hva som befinner seg innenfor veggene. Opprinnelig er han fra byen Agaete der han har beholdt sitt foreldrehjem , og der han går med planer om en stiftelse i eget navn.

Planene har passert flere stadier allerede og ligger nå i hendene på EU-myndighetene. Byggningene og dens omgivelser skal lande mykt inn i den eksisterende arkitekturen i Agaete

 
og selvfølgerlig inneholde til stor del den kunst som representerer Damasos liv og virke. Da den naturlige fjellmonumentet ”El dedo de Dios” ble ødelagt under den tropiske stormen Delta i høst, mottok Pepe Damaso fler kondolansehilsner enn da hans kjære mor gikk bort. Det understreker til hvilken grad han relasjoneres med sin fødeby Agaete. Det er spennende, spennende roper han og viser fram en modell av prosjektet. I neste øyeblikk prater vi om den norske akvavitten. Han simpelthen elsker norsk akvavitt (!)– til den grad at under lunsjen på Canteras stranden noen timer senere, må kelneren løpe ut på gaten og lete frem en flaske for oss.

Slik er Pepe Damaso, et fyrverkeri av en personlighet, energisk, øyne som vitner om tilstedeværelse selv om fortellingene hopper som små lopper i historien. Dessuten er han så fasinerende generøs i sin personlige, såvel som sin kunstneriske uttrykk. Han har en tiltrekkningskraft som kun et spontant, kreativt og generøst menneske kan ha. Uttrykket, følelsene kommer hulter til bulter, likevel så naturlig – akkurat som livet selv! Det kommer mye latter og glede under våre timer sammen, men det kommer også tårer, tårer for alt livet gav men tok tilbake. Det oppstår en takknemlighet for at det finnes mennesker, utvalgte mennesker som har fått en gudegave i å billedlig kunne uttrykke livet. Pepe Damaso velger å kalle sin kunstform – kunst for livet !!!

Kunstens tilgjengelighet er også viktig. Det finne inget forunderlig i at Hospital Dr. Negrin i Las Palmas har fått en fargerik blomstermaling i taket, der MS Scanneren okkuperer gulvplassen. Da Pepe Damaso fikk prostatakreft og ble liggende på ryggen i påvente av behandling, og selvfølgerlig slo det ham at folk i denne livssituasjonen må ha noe vakkert og inspirerende å titte på i taket!

Som en moderne samtidskunstner er han samfunnsorientert, og derfor blir kunsten ofte et kritisk uttrykk, en provokasjonon av det som skjer rundt oss. Diskusjonen tar overhånd, politikerne får sitt. Gran Canaria har vokst uten tanke på ivaretagelse av natur, kultur, opprinnelse og historie. Pepe er ikke nådig, og insisterer på å få det på trykk! Som kunstner har han valgt å bli ”profet i eget land”, han har valgt å la Gran Canaria, men også de andre kanariske øyene få en sentral plass i hans skapelse. Han føler en så stor kjærlighet til sin opprinnelighet ”su tierra” og skuffelsen over dem som ikke har maktet å formidle det samme. Betong og mur har i så mange tilfeller fått vike plassen for det som er vakkert for øyet, det som skaper livskvalitet såvel for den fastboende som for den besøkende på øyene. Frustrasjonen og fortvilelsen tar overhånd og skaper store bølger i konversasjonen. Et møte med Pepe Damaso er fasinerende og inspirerende.

Vi er tilbake til det strukturerte, vi er tilbake til Oslo. Vi besøker teaterkafeen, som uten unntak gir enhver kunstnersjel en stemning av tilhørighet. Vi besøker også Vigelandsparken. Det er tyderlig at han under sitt opphold har utnyttet tiden godt. Vi er tilbake hos det norske folk, vi får navn på nordmenn som har kjøpt hans kunst opp gjennom årene. Det virker som han inngår en gjensidig pakt. Han tar vare på dem, og de tar vare på hans kunst.

Plutserlig reiser han seg, tar frakken og alpelua, takker for seg, maten, akvavitten og praten. Noe har inspirert ham. Han vil spasere hjem. Han takker, han tegner og skriver ned sin takknemlighet. Vi sitter igjen, stumme av beundring.
 
 
.....MER ARTIKLER.....