Allerede i baren kom vi i snakk med den lokale befolkningen som kunne fortelle om flere dagers fortvilelse og skrekk da brannen nådde den lille fjellbyen Fataga. Brannen ble ikke mindre eksplosiv av at tempraturen forandret seg drastisk over natten, og gradestokken steg til nærmere 50+, fulgt av en vind på opp mot 20 sekundmeter.

Det var ikke første gangen den tørre vegetasjonen i fjellanskapet ble angrepet av brann, men aldri hadde befolkningen fått skrekken så nære inn på seg.

Fataga, som mange andre tettsteder og lokalsamfunn på øya ligger kinkig til geografisk. Det tar tid for brannkorps og reddningstjeneste å ta seg dit landeveien. Disponible helikoptre kunne ikke lette på grunn av den sterke vinden. Brannen som hadde startet lenger opp på toppen av øya hadde dessuten mobilisert nesten alt som var av reddningsmanskaper. De som likevel kom dem til unnsetning etterhvert utøvde i følge lokalbefolkningen en utrolig autoritetsmakt og forsøkte evakuere folk, og ikke minst holde dem borte fra brannherjede områder med makt.

Mange mente de selv, med sin lokale kjennedom kunne være til stor nytte og hjelp, men fikk beskjed om å holde seg borte. Andre ville slippe løs buskap og selv forsøke slokke brannen som truet eller hadde bitt seg fast i deres hjem.

Mye kan saumfares i ettertid, og mye kunne sikkert vært gjort annerledes. Tross personlige tragedier og dager med et inferno i flammer, gikk ingen menneskeliv tapte.

Vi kjører videre på veien som snirkler seg oppover fjellandskapet og når San Bartolomé de Tirajana (samme navn som kommunen forøvrig). Vi stopper ved Tunte, og ser allerede i det vi tar på oss vandrestøvler og slenger sekken på ryggen at landskapet bærer sine spor etter brannen. Vi klatrer oppover fjellkammen på vestsiden fram til "Degollada de La Manzanilla" like ved ”Morro de las Vacas” på en høyde av 1.430 m.o.h. Her åpner seg hele dalgangen framfor oss med brannskadede ”Pinos Canarios”, som fyller alt fra nedrest i dalen til lengst opp på bergsåsene. Alle innehar en sterk orangefarge, som til forveksling kan minne om ordentlig vakre, skandinaviske høstfarger.

Den sterke fargeprakten på trærne skylles selvfølgerlig at de grønne og friske barnålenehar fått sterk eller livstruende medfart og tørket inn. Det er kun deler av stammen som har blitt svarte av brannen. Utrolig nok virker det som ingen av trærne har brent ned, og skraper man bort barken ser man at det finns en annen farge innenfor. På enkelte trær henger det friske, grønne kongler. Jordsmonnet virker tørt og støvete, men kanskje ikke så ulik den tørrheten man vanligvis finner i disse områdene etter en lang, og varm sommer. Det som for det blotte øye kan virke svart og totalt nedbrent, er kratt, busker og en del store kaktusvekster. Firfislene rasler overalt mellom stener og brent buskas. Det er tross alt liv!

Vi begynner den lange og brante nedstigningen i ”Pilancones”, helt ned til Gran Canarias eldste ”Pino Canario”, kalt ”El Pino de Pilancones”. Dette treet har overlevd mer enn en skogs-brann gjennom mange år, men nå ser den nedestre delen av stammen ut til å ha for stor medfart og er nesten ihul. Her brukte det å ligge en bok man kunne skrive besøkernes navn i, nå er det bare den kolossale brannen som har lagt igjen sin signatur.

Vi fortsetter ned til ”Las Tenderas” som består av noen få forlatte stenhus, som nok ikke har vært bebodd på en stund, ei heller vil bli det i nærmeste fremtid. Her har brannen fått fritt spillerom. Vi følger vi veien videre (en støvete landevei) ned til byen Ayaguares og passerer vanndemingene ”Embalse de Gambuesa” og "Embalse de Ayagaures". Det er samme strekning og dalgang som brannen valgte da den raste nedover fjellet og gjorde som oss; inntok landsbyen Ayaguares.

Det er tyderlig å se at brannen har fulgt de tomme flod- og vannårene nedover fjellet, hvilket naturlig nok skyldes at det er i området rundt disse dalsøkkene den tørre og lettantennelige vegetasjonen har funnets. Derfor har brannen rast fra toppen av fjellet og nedover dalsidene som en flodbølge og fulgt alle elveløp ved hjelp av ekstrem høy tempratur og sterkt vind.

Nå er det over for denne gang. Skogen må slikke sine egne sår og folket krysser fingrene for at ”los Pinares” (furuskogene) har klart seg relativt bra – tross alt ! I avisene leser vi personlige traumaer etter brannen, og folk som mener de har blitt lovet støtte og økonomisk kompensasjon fra stat og kommune, som det nå ikke virker som de vil overholde. Mye kritikk går også til organisering og ikke minst koordinasjon fra redningsmannskapenes side, og med det er det bare å håpe på at man lærer av sine feil og ruster seg bedre i neste kamp mot skogsbranner. For at de kommer igjen, i mer eller mindre utstrekning, det er kanarierne helt sikre på !